Kjøp av nye F35 kampfly til erstatning for F16 er uten tvil det største enkelt tiltaket i Forsvarssjefens fagmilitære råd. Han råder å legge alle kampflyene i en kurv. Er en enbaseløsning smart?
Tekst: Torbjørn Bongo – tb@nof.no – Foto: FMS
Det har lenge vært kjent at hovedtemaet i kommende langtidsplan for forsvaret, er kjøp av nye kampfly. Og knyttet til dette kjøpet, valg av kampflybaseløsning. I dette arbeidet har både Forsvarssjefen gjort en vurdering i utarbeidelsen av det fagmilitære rådet, samtidig som FD gjennom sin strategiske stab har gjennomført en kampflybaseutredning. Disse arbeidene har vært knyttet ilag.
Kampflybase utredningen har ikke hatt en konkluderende form, men har gjort nedvalg av noen løsninger. Prinsipielt har valget stått mellom en tobaseløsning, eller enbaseløsning. Og alternativene som har vært vurdert i ulike kombinasjoner har vært basert på mulig baser på Ørland, Bodø og Evenes. Kostnadene har vært beregnet for kampflysystemets totale levetid (30 år pluss). De ulike enbaseløsningene varierer mellom 33 til 34 mrd. Mens tobaseløsningene har vært vurdert til ca 43 mrd i hele systemets levetid.
Hvilken løsning er best? Gjennom systematiske helhetlige vurderinger på ulike kriterier som operative oppgaveløsning, styrkeproduksjon, kompetanse og personellmessige forhold var det helt klart underveis i utredningsarbeidet at en flerbaseløsning var best. Det er kun ved å koble inn faktoren økonomi at en enbaseløsning kan være best.
Spørsmålene en da må stille er tre delt. Hvor mye negative konsekvenser er vi villig til å akseptere, for å kunne velge den billigste løsningen? Er det kostnader som ikke er tatt hensyn til som kan tippe valget i annen løsning? Og har vi råd til dyr omstilling i tillegg til å forsvare store ekstra bevilgninger for kjøp av nye kampfly?
Det er åpenbart at de to reelle valgene for enebaseløsninger, hhv Bodø og Ørland begge er mulig kampflybaser, med ulike styrker og svakheter. Men å velge bort en av disse, gir åpenbare negative konsekvenser, på alle nevnte områder. Det er og bemerkelsesverdig at alle våre nordiske naboland både har råd, og vurderer det som hensiktsmessig å ha flere enn 1 kampflybase.
Når man i utarbeidelsen av FMR har sagt at omstillingskostnader etter 2016 ikke er lagt inn, og at man i perioden før kun har lagt inn 100 mill kr totalt for Forsvaret, fremstår det for oss som åpenbart at dette er en svakhet. En svakhet i milliard klassen. Videre vil det være en betydelig utfordring å drifte F16 i ytterligere 10 år på en «dødsdømt» base. Hva kostnadene for å evne dette vil bli, blir en ren spekulasjon. Og det fremstår også som klart at valg av 2 baseløsning med Bodø og Ørland, er den løsning som har lavest gjennomføringsrisiko, økonomisk og personellmessig. Samtidig vil man få en operativ merverdi både før, og etter et økonomisk skjæringspunkt langt frem i tid.
Samtidig er det viktig å være klar over at kjøp av F35 vil kreve betydelige ekstra bevilgninger til Forsvaret. Vi snakker om 4 mrd pr år i snitt, og på det meste rundt 2018, på 10 mrd på ett år. Dette i tillegg til grunnbevilgningen på 35 mrd til Forsvaret. Politisk må det være på sin plass å stille spørsmål ved om en skal velge baseløsninger, som øker dette behovet utover hva som er påkrevd. Vil det være gjennomførbart å be samfunnet om ekstra bevilgninger for å bygge opp en nye basestruktur, samtidig som denne har operative negative konsekvenser?
|
NOF mener at en 2 baseløsning, delt mellom Bodø/Ørland, er den beste, basert på operative-, personell-, kompetanse-, og styrkeproduksjonsmessig forhold. Vi forutsetter at Luftforsvarets evne til suverenitetshevdelse opprettholdes på minimum dagens nivå. Vi forutsetter derfor at det opprettholdes en QRA fra Bodø eller nordover, uavhengig av basevalg.
|