125 år i kampen
NOF jubilerer og fyller 125 år i 2021.
NOF

125 år i kampen

Krigsskole og yrkestilsetting. Tillegg og pensjon. Ferie og særaldersgrense. Lønn til å leve av. Arbeidsmiljølov som beskytter deg. Forsikringer som sikrer deg. Jurister som hjelper deg. En selvfølge? Selvsagt ikke. Rettigheter og goder kom ikke av seg selv. Noen kjempet dem fram. Fagbevegelsen har gått foran – for alle. NOF har tatt opp kampen – for medlemmene og befalet. Forbundet har stått i kampen i 125 år. Fortsatt står det opp for medlemmene – og for Forsvaret. Mye er oppnådd. Men alltid må det kjempes. Forbundet tør å ta kampen – og har alltid gjort det. I 125 år.
Publisert: 2021.01.01
Dag Leraand

Hva kjempet de for, foregangsmennene som stiftet forbundet i 1896, for 125 år siden i år? Hvem var de, hva ville de – og hva gjorde de?

I det ytre ser de fremmed ut, pionerene. Forbundet har også skiftet ham, og navn, flere ganger. I virkeligheten står imidlertid kampen om de samme grunnleggende rettighetene. Kravene er godt gjenkjennbare. Metodene også! Det går flere solide røde tråder gjennom forbundets historie. Det virkelig fundamentale, som en militær vanskelig kan undervurdere verdien av, er denne: Organisering for samlet styrke. Det var dét de tok konsekvensen av, karene som samlet seg i Kristiania, 7. februar 1896. Organisering for kamp. Ikke militær strid, men en kampanje for faglige, sosiale og økonomiske krav. Da som nå.

En avgjørende seier ble vunnet i 1930: Da fikk Norge ett befal. Underoffiserene som et B-lag ble fjernet. I 2015 ble to søyler innført, med OR – other ranks. Er man dermed tilbake til start? Nei. Forholdene kan knapt sammenlignes.

Og ja, det var bare karer; ennå! Men en av de første kampsakene var faktisk for kvinner: For enker.

Pensjon! Lønn!

Nevn én hovedsak Norges offisers- og spesialistforbund står i striden for i jubileumsåret 2021? Pensjon fra første krone. Én hovedsak for Den norske landsunderofficersforening fra stiftelsesåret 1896? Enkepensjon!

I 2021 kan NOF stille nærmere én million LO-medlemmer bak sine krav. Det gir en tyngde som selvsagt ville vært fullstendig uvirkelig for forgjengerne i 1896. De var få, de sto svakt. Men de tok opp kampen, slo seg sammen, bygde allianser. De ga ikke opp – og vant ofte fram. Hadde kjerneverdier vært funnet opp den gang, ville de scoret høy på forbundets så vel som Forsvares. De viste så visst handlekraft, de var framtidsrettet og de var til stede, for hverandre – og andre. De viste respekt for kolleger og motstandere; de tok ansvar for sin egen krevende situasjon; de viste utstrakt mot. De tok kampen. Siden har forbundet stått støtt i striden. På et 125 år sterkt fundament; bygd av mange – for enda fler.

Enkepensjon? I 1896 er velferdsstaten ennå ikke påtenkt, og fagbevegelsen er i sin spede begynnelse. Selv LO blir ikke stiftet før i 1899 Og først i 1960 skal Norges befalslag, som forbundet da het, slutte seg til LO. Også dét er et jubileum i 2021: 60 år tilsluttet LO.

De økonomiske og sosiale forhold for de brede lag av folket er harde i 1800-åra, og langt inn på 1900-tallet. Og det er fra de brede lag, bønder og håndverkere, at underoffiserene ofte kommer. Fra den samme harde virkelighet som de aller fleste. Med lav lønn, få goder. Mange må ha andre inntektskilder for å fø familien. Og hvis familiefaren faller fra? Intet sosialt sikkerhetsnett. Ingen enkepensjon. Derfor er dét en av hovedsakene allerede i 1896 og på alle de nærmeste landsmøtene. Ennå må underoffiserene hjelpe hverandre, og sine kameraters etterlatte. Flere av foreningene oppretter enkepensjonskasser medlemmene frivillig bidrar til. Veldedighet, men solidaritet. Verdighet, så langt mulig, for kameratenes etterlatte.

Det er ikke mye de har å avse. Lønna er lav, tilsettingsforholdet ofte usikkert; prisgitt den høyere offisers velvilje. Én måte de tidligste pensjonsfond ble finansiert med var bøter. Uteblir en underoffiser fra gudstjeneste for andre gang trekkes en halv måneds lønn!  

Utdanning! Karriere!

Nevn en annen av NOFs hovedsaker fra de seneste år: Utdanningsreformen! Den foreløpig siste, av mange. Introdusert av regjeringa i 2016 for å heve kvaliteten (og, ja: spare penger) – og fortsatt en het potet. Nå også med Svendsen-utvalgets tanker som smeltet smør over. Det er en nivådannende utdanning som skal formes. Det lyder historisk kjent, om enn med andre ord. Og i 2021 fortsetter forbundet å bekjempe foreslåtte endringer i høyere utdanning for sitt personell. Det – også – er en evig kamp. 

Og er alt annet enn den første på utdanningsområdet. Utdanning var hovedsak allerede på stiftelsesmøtet i 1896, og en gjenganger i tiår etter tiår. Krigsskolen er landets første høyere, akademiske læreanstalt, grunnlagt i 1750. Snart kommer underoffisersskolene, flere steder i landet; Artilleriets var den første, i 1785. På disse får underoffiserene sin fornødne tilleggsutdanning, vesentlig i lesing, skriving og regning. Det var det de trengte, soldatyrkets praktikere. I tillegg til våpenbruk og felteksersis.

Utdanningssystemet spikret kompetanse- og klasseskillet. Når Underoffisersforeningen i 1927 får gjennomslag for loven om enhetsbefal fra 1930 forsvinner dette – på papiret. Befalsskole for alle, men krigsskole fortsatt for de få. Med befalsskole blir en B-befal – og kan ikke påregne å bli mer enn kaptein. Med krigsskole blir en K-befal – og alle porter åpner seg. Etter krigen kommer nye endringer, også i krigsskolestrukturen. Herom står en rekke kamper. En av dem NOF taper, er samlingen av Hærens to krigsskoler. Det vil si, de blir samlet, men ikke på Gimlemoen, som NOF driver intens lobbying for. Og det hjelper ikke at NOF, med unge og dyktige kadettledere, nå får sterkt fotfeste på krigsskolene. 

Krigsskole eller ikke krigsskole; dét var spørsmålet. Og er det vel fortsatt, mer enn på lenge. Krigsskole eller befalsskole; artium eller ei; teori vs. praksis, offiser mot underoffiser. Artig er det nå uansett, å lese dette fra en artikkel Befalsbladet i 1951, om nye angrep på enhetsbefalsordningen som fra 1927:

«Da 1927-ordningen skulle gjennomføres, så et sterkt stortingsflertall det slik, at det å slå ihjel en motstander i høy grad er et praktisk yrke som en både selv kan utføre og lære fra seg til andre uten artiumvitnesbyrd.»

Krigeryrket; slik det var, ble vurdert – og er, i bunn og grunn?

Krig! Forsikring!

Krigen kommer, i april 1940. Befalslag får være befalslag; nå er det andre ting som gjelder – også for mange av forbundets tillitsvalgte og medlemmer. De deltar i kampene; de slåss og faller – til de må gi seg; til Norge overgir seg. Mange slutter seg til hjemmestyrkene, andre slåss ute. Atskillige havner i fangeleire: I Norge, Polen, Tyskland. De fleste kommer hjem – til hva? Senere kommer intops, med –­ fortsatt – nye utfordringer for medlemmene. Da som nå stiller forbundet opp.

Forsvaret oppløses, personellet – og medlemmene – spres. De færreste lokale lag klarer å opprettholde aktivitet gjennom krigen. Oslo befalslag er ett unntak, med – om ikke annet – sosiale tilstelninger. Bridge-kvelder særlig. Etter krigen venter oppgjøret, og for offiserer: granskning. Forbundet står svekket, men bygges opp igjen. Minus enkelte medlemmer som valgte feil side. De er ikke lenger velkomne.

Etterdønningene etter krigen reiser en rekke spørsmål; noen banale, men like fullt viktige for dem det gjelder. Hva det gjelder: Lønn og grad, da og nå? Hvilken rett til hvilken stilling i en helt ny struktur etter fem år? Hva med krigsskadde og erstatning? Forbundet har alltid sett lenger enn seg selv. Etter krigen starter det en nasjonal innsamling for krigsveteraner – slik de lokalt skranglet sammen skillinger for enkene noen tiår før. Akkurat som det fortsatt er nødvendig i stå opp for veteran-rettighetene. For å Forsvaret og staten til å ta ansvar.

Planer! Kommisjoner!

Langtidsplanene i 2016 og 2020 satt langt inne. Nå er en ny forsvarskommisjon bebudet. Relevant for forbundet? Selvsagt – alltid. En form for politisk debattert og stortingsvedtatt langtidsplan har det vært i over hundre år, tidligere også gjennom hærordninger. Like lenge har forbundet kommet med sine syn, enten de har vært invitert eller ei.

De hadde kanskje ikke artium, alle underoffiserene. Men noen hadde det; og alle hadde førstehånds erfaring fra struktur og tjeneste. Ikke alle mente dem meningsberettiget, men dét var ikke til hinder fra å melde fra! Gang på gang kommer forbundet, ikke bare med kommentarer; ofte med solide utregninger og egne rapporter. Det hender det blir disputt med departementet om regnestykker. Da som nå. Hvilke beregninger er riktige?

Allianser! Påvirkning!

Den som velger å ta kampen gjør klokt i å skaffe seg allierte. Og den som allierer seg med noen – i kampen – risikerer å bli angrepet fra andre kanter; fra fiender eller konkurrenter. Også verbalt. Få forbund her vel fått så mye skitt kastet på seg som NOF: For å ta politisk standpunkt – selv om det er, og har alltid vært, partipolitisk uavhengig. Om ikke nøytralt!

Det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet har vært vesentlig for den samfunnsmessige utvikling av Norge – og oppbyggingen av Forsvaret etter krigen! Der har NOF spilt en viktig, men dårlig forstått rolle. Og ikke mange utenfor egne, indre rekker har evnet, og slett ikke villet, se hvilken verdi LO-medlemskapet har hatt for medlemmene, siden 1. januar 1960. Og da er ikke de tusener i lønnspålegg som er framforhandlet, og de millioner som er fordelt til stipendier, av LO Stat regnet med.

Glemt er vel at det var Venstre forbundet allierte seg med, og for en stor grad heiet på, i åra rundt første verdenskrig. Før AP fikk regjeringmakta, og etter krigen ble en mektig alliert for forbundet og fagbevegelsen. For et sterkere forsvar og et sikrere arbeidsmiljø. Både da og nå har forbundet drevet målrettet påvirkning – mot de som til enhver tid ville høre, lære – og kanskje backe. Uavhengig av parti. Også dét er en solid rød tråd i forbundets historie. Med atskillig gjennomslag som resultat – og grunn til fanfare.

Musikere! Marsj!

De er en del av forbundets historie, og har så visst sin egen historie, militærmusikerne. Et overveldende flertall av dem har i flere tiår vært tilsluttet Befalslaget/Offisersforbundet – i tillegg til sitt eget musikerforbund; i dag Creo. Med LO i ryggen har forbundene slåss for å berge korpsa, mer enn én gang – og senest, med ekstra innsats og politisk tyngde, da det foreslås både omorganisering og nedlegging i 2016-LTPen. Modellen skytes ned, og stortingsflertallet blåser en lang marsj i forslaget.

Medlemmer i korpsene er faste underholdningsinnslag på forbundets landsmøter. Og ikke bare det: På møtet i 1974 urframfører Forsvarets stabsmusikkorps forbundets egen honnørmarsj! Komponert av et medlem, musikkfenrik Rolf Lindstad. Tradisjon, og kraft.

Stiftelse! Fest!

Utdanning og pensjon er to av hovedsakene når Den norsk landsunderofficersforening stiftes i Kristiania. Det skjer 7. februar 1896. Da har de 36 underoffiserene drøftet sentrale spørsmål i fire dager. De har vedtatt lagets lover, og har valgt styre, med stabsfanejunker Ole Borgen som første formann. Mange har reist langt, fra lokale foreninger i flere deler av landet. Landsmøter er harde. Da skulle det bare mangle om ikke en fest er fullt fortjent!

«Bekjendtskab sluttedes og tanker udveksledes. I det hele var tonen meget gemytlig, men tillige høitidelig. Festen var slut kl. 2, men det hjalp ikke, at det elektriske lys blinkede og slukkedes; man talte og sang lige godt i mørket. Festen var i det hele præget af en god, kameratslig soldateraand, og dens deltagere vil vistnok sent glemme den.»

De røde – gode – trådene i forbundets historie er mange. Og sterke. 

Forrige        50 av 1481        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå