Allmenn verneplikt – og samfunnsarbeid!
Førstegangstjeneste nå: Stødige rekrutter; kvinner – og menn – inne til rekruttperioden på Gardeskolen, Terningmoen, i 2016. (Foto: Kalvik/Forsvaret)
Praksisen er en annen. Prinsippet er det samme. Verneplikten gjelder fortsatt som fundamentet for et folkeforsvar. Men forbundet har vært åpent for vernepliktsskatt så vel som sivilt samfunnsarbeid – for de som ikke ble kalt inn til militær tjeneste!
Publisert: 2021.08.03
Dag Leraand
Prinsippet har blitt faglig utfordret, og praksisen har blitt uthulet – på flere måter.
Allmenn verneplikt står imidlertid som en solid politisk plattform, på tvers av ulike parti- og forsvarspolitiske skillelinjer. Derfor har det ikke vært så mye prinsipiell diskusjon om verneplikten. Men det har vært unntak. Inklusive da virkelig allmenn verneplikt, kjønnsnøytral verneplikt, ble innført for bare få år siden. Men enda mer under forsvarskuttene som fulgte etter første verdenskrig.

Forbundet har fra tid til annen bekreftet at det står på stø vernepliktsgrunn, men kunne egentlig bare vist til landsmøteuttalelsen i 1924:
Underofficersforeningens landsmøte i Bergen dette året sier det så klart som det vel kan bli sagt. En uttalelse myntet på samtiden, men som er like gyldig i nåtiden: «I troskap mot standens beste tradisjoner uttaler landsmøtet at vårt lands forsvar skal bygges på den almindelige verneplikts prinsipp ved folket, av folket og for folket».

Ved folket, av folket og for folket. Altså demokrati, altså et demokratisk forsvar. Som forbundet kjempet for i hele mellomkrigstida; en kamp det måtte føre videre etter krigen. Og fortsatt verner om.

Kampen for verneplikten

Verneplikten er eldre enn forbundet. Den innføres i 1885, men utvides til Nord-Norge først i 1897. Den gjelder i prinsippet alle menn. Men særlig etter første verdenskrig, når budsjettene kuttes, blir det spørsmål om å redusere inntaket, eller rekruttperioden. Dermed utfordres den demokratiske folkeforankring; den nasjonsbyggende funksjon.

Verneplikten blir utredet av Forsvarskommisjonen som nedsettes i 1920. Den ser på tjenesten – og på tilliggende løsninger, inklusive en vernepliktsskatt: Den som ikke får avtjent sin verneplikt, får heller betale en særskilt skatt. Da, argumenteres det, vil ingen slippe helt unna. Og man vil jo til og med få en inntekt! Muligheten er vurdert før; et forslag ble fremmet i 1900, men avvist av Stortinget.


Førstegangstjeneste da: Staute rekrutter; menn inne til førstegangstjeneste på Madlamoen samme år som forbundet stiftes; i 1896. (Foto: Jacobsen/Jærmuseet)


Forsvarskommisjonen er ikke alene om å utrede verneplikten. Det gjør også Norges underofficersforening! I 1924 legger den fram sin uttalelse om kommisjonens innstillinger. Et solid stykke arbeid, behandlet på landsmøtet i Bergen i april, deretter publisert som et 50-siders hefte. Gitt at framtidig inntak av rekrutter reduseres, er ikke foreningen avvisende til vernepliktsskatt, men kommisjonens forslag «bør ikke settes ut i livet uten vesentlige modifikasjoner». Foreningen er særlig opptatt av en jevn byrdefordeling mellom ungdom fra by og land; og fra ulike samfunnsklasser.

Men prinsipielt er Underofficersforeningen mot å redusere tilgangen på rekrutter. «Kommisjonsflertallets standpunkt [...] er intet mindre enn en forfuskning av den almindelige verneplikt», mener foreningen. Og går i rette med en sanitetsgeneral som vil skjerpe de fysiske kravene for å kunne kjenne flere udyktige. Én ting er at man setter et uheldig kassasjonsstempel på mange. Det vil også frata «den ungdom, som mest trenger dem, de fysiske goder et mo-ophold gir»! Skal langt flere settes utenfor, kan det heller ikke lenger snakkes om alminnelig verneplikt. Den blir da ualminnelig!

Først og fremst vil foreningen «gi alle tjenestedyktige den militære utdannelse vernepliktsloven til enhver tid bestemmer, med like lang tjenestetid for alle våben og troppearter». En vernepliktsskatt kan innføres, men må i så fall være sterkt progressiv etter personlig (eller foreldres) inntekt og formue, framholder foreningen. Subsidiært kan også samfunnsarbeid innføres.

Et mindretall i forsvarskommisjonen vil også innføre sivilt samfunnsarbeid, for de som er arbeidsføre. Underofficersforeningen deler mindretallet syn: «Viser det sig [...] at landet ikke evner å utdanne militært hele vernepliktsstyrken er der ingen vei utenom det pliktmessige civile samfundsarbeide, så sannt man vil opretholde iallfall skinnet av en almindelig verneplikt». Dermed kan også samfunnsoppgaver «som ellers vilde være over evne» kunne tas tak i.



Vernepliktsskatt, takk: 
Lov om vernepliktsskatt fremmes to ganger, men blir ikke vedtatt. Norges underofficersforening gjør i 1924 en grundig utredningsjobb, avviser ikke vernepliktsskatt, men vil heller ha civilt samfunsarbeide – hvis ikke alle kan innkalles til førstegangstjeneste.

Også denne tjenesten må ha en oppdragende effekt, slik den militære tjeneste er ment å ha: «Den skal øke ansvarsfølelsen og arbeidsviljen hos de unge, gi dem respekt for kropsarbeid og lære dem iallfall noget av den mannstukt de går glipp av ved ikke å bli militært utdannet». Og da er jo ikke vernepliktsskatten den beste løsning: «Den blir for den tjenestedyktige kun en adgang til å kjøpe sig løs fra samfundsbyrdene».

Kampen for folkeforsvaret

Den alminnelige verneplikts idé må ikke brytes, framholder Underofficersforeningens sentralstyre i 1925. Den er en «absolutt nødvendighet ved en folkehær som vår».

Folkehæren. En hær rekruttert fra folket – for å forsvare folket, og landet. Slik den ble mobilisert da krig truet i 1905, og til nøytralitetsvern i 1914–18. Et forsvar som ennå hadde folkets tillit. Det endrer seg i mellomkrigstida. Forsvaret, under høyreorienterte regjeringer og et høyreradikalt – og i manges øyne reaksjonært høyere offiserskorps – svekker tilliten. Forsvarets ledelse og opplevde funksjon, å forsvare det bestående mot radikale samfunnsendringer, skaper motstand; antimilitarisme.

Norges befalslag står fast i kampen for et folkeforankret forsvar i den politisk krevende mellomkrigstida. Underoffiserene, senere de befalsskoleutdannede offiserer, kommer fra de brede lag av folket, ofte fra bygdene, der også brorparten av rekruttene er fra. Høyere offiserer er rekruttert fra andre samfunnslag, oftest i byene. De beveger seg i alarmerende utstrekning mot den reaksjonære, hel- eller halv-fascistiske delen av politikken. Her driver de frivillig militær opplæring av ungdom bl.a. i Samfundsvernet og Leidangen – med forsvarsledelsens vitende og vilje, og dels med økonomisk støtte fra Stortinget og materiell fra Hæren. Slike private garder er ødeleggende for forsvaret – og demokratiet – mener Befalslaget. De undergraver ikke bare verneplikten og vernepliktsforsvaret, men også tilliten til Forsvaret i folket. Og de truer demokratiet.

Som redaktør Per Skotte i skriver i Befalsbladet i 1933: Til alle de som mener at landet må opprettholde et forsvar «med rot i og sympati hos folket», må det fortone seg som et dristig skritt å «omskape vår vernepliktshær til en indrepolitisk kamporganisasjon, lagt i hendene på det ene lag av samfundet, innledningsvis avstivet ved opprettelse av private garder» – mens forsvarsbudsjettet kuttes, og Forsvaret svekkes.

Private militære grupper begrunnes med behov for å styrke Forsvaret. Befalslaget mener at effekten er den motsatte. De skaper politisk motstand mot Forsvaret, og til at fundamentet – vernepliktsforsvaret – svekkes. Allerede vinteren 1933 skriver Skotte om «Faneflukt! Fra vernepliktshæren til den private garde».

Skotte er tidlig ute med sine advarsler mot det som brygger opp. 1933 er året da Adolf Hitler kommer til makta i Tyskland, og Vidkun Quisling danner Nasjonal Samling i Norge. De får begge stor oppslutning i offiserskorpset. For Norges befalslag og Per Skotte er den folkeforankrede vernepliktshæren – som også produserer befal fra folkedypet – en motvekt mot denne farlige utviklinga.

Kampen for forsvarsdemokratiet

Norges befalslag holder sitt første landsmøte etter krigen, det første på sju år, høsten 1945. En hærordningsnemnd, en komité, legger fram sin innstilling. Og legger til grunn av «alle har verneplikt». (Alle menn, rett nok.) Alle skal utdannes på rekruttskoler. Alt befal skal utdannes i militære enhetsskoler – og rekrutteres fra alle befolkningslag.

Det slås fast som en selvfølge, og blir knapt diskutert. Men det er ingen selvfølge. Erfaringene fra mellomkrigstida gjør det nødvendig å holde fast på at det nye forsvaret må være et forsvar forankret i folket. Forsvaret må demokratiseres! Og det må unngås av nye koster feier det lavere befal ut – og gjeninnfører det forhatte underoffiserskorpset. Det er en forsvarskamp for egne posisjoner, men samtidig en kampen om Forsvarets framtid en kamp om Forsvarets sjef, om et vernepliktsbasert folkeforsvar.

Norges befalslag står stødig som forsvarer av et sterkt forsvar. Etter hvert blir vernepliktdiskusjonen imidlertid mer praktisk og mindre politisk. Den skal handle mer om tjenestetid enn om folkeforankring. Men noen ganger ses de to sider under ett; som når NOF og NTL kommenterer Forsvarskommisjonens innstilling i 1992. Det vil ikke «under noen omstendigheter» være tilrådelig med en tjenestetid på mindre enn ni måneder, slår de fast. Men like viktig, nå som Forsvaret skal bygges ned – omtrent som på 20-tallet: «Et militært forsvar bygget på andre ordninger enn den alminnelige verneplikt [kan] ikke aksepteres av fagbevegelsen»!

Og på landsmøtet i 1998 roper forbundsleder Peter A. Moe varsko, slik foreningen og Per Skotte gjorde to generasjoner tidligere: «Regjeringens forslag til statsbudsjett vil føre til at den allmenne verneplikten ødelegges ved at langt færre innkalles, utdanningen gjøres kortere og den utdanning som gis må drastisk redusere på kvalitetskravene». 1998: Verneplikten ødelegges. 1924: Verneplikten forfuskes.

Det er helt uakseptabelt at verneplikten skal være salderingsposten for konjunkturutviklingen skapt av den sittende regjering, fastslår Moe. Men foreslår verken vernepliktsskatt eller samfunnstjeneste!

Det gjør heller ikke det regjeringsnedsatte vernepliktsutvalget som i 2015 legger fram sine vurderinger, og der Peter A. Moe er medlem fra arbeidstakersida. Utvalget ser derimot på en vernepliktsmodell med vekt på totalforsvar, og hvor et betydelig høyere antall unge gis en kortvarig førstegangstjeneste. Men utvalget er bundet av sitt mandat, som legger til grunn at verneplikten skal fylle Forsvarets behov, og bidra til operativ evne.

Vernepliktsutvalget er slett ikke alene om å se på vernepliktens funksjon. Dét gjør også NOF, sammen med NTL, støttet av LO Stat. Prosjekt Forsvarslinjer legger fram sin rapport i 2016. Her bringes begrepet totalberedskap inn i debatten om styrket samfunnssikkerhet. Og en verneplikt kun ut fra Forsvarets behov utfordres: Trengs ikke en beredskapsplikt? Et system hvor langt flere, om ikke nødvendigvis alle, blir kalt inn til grunnleggende, ikke-militær beredskapsopplæring. Hvorfra den enkelte går inn i Forsvaret, i Sivilforsvaret – eller i frivillige organisasjoner og kommersielle selskap.

Alt for å styrke samfunnets beredskap og robusthet. Heimevernet kunne gjennomføre boot-camps. Ideen omfavnes av to etterfølgende generalinspektører, hvorav den ene nå er forsvarssjef, men blir ikke fulgt opp på politisk hold.

Kampen for kvinnene

Forsvaret har alltid vært mannsdominert. Forbundet også. Verneplikten var derfor i en lang mannsalder (!) forbeholdt menn. Helt til en gradvis oppmykning fra andre halvdel av 1970-tallet. Først i 2015 får Norge reell verneplikt for alle, uavhengig av kjønn. Eller: Det er en plikt er for alle. I praksis gjelder praksis – med avtjent førstegangstjeneste – for de få; for færre enn noen gang.

Kvinner får begrenset adgang til militære stillinger og funksjoner i 1977, før frivillig førstegangstjeneste for kvinner innføres i 1985. I 2005 blir det frivillig sesjon. Så, fra og med 1. januar 2015, er Norge det første NATO-land med allmenn verneplikt – så langt den rekker. Det er bare en liten andel som blir innkalt til førstegangstjeneste hvert år, men en stadig større del av disse er kvinner.
  
Når handlingsplanen for økt kvinneandel i Forsvaret er på høring i 2000, stiller NOF seg bak ambisjonen om sju prosent kvinner innen 2005. Deretter bak det ambisiøse 20-prosentmålet. Men da, fastslår forbundet i 2007, er «eneste mulighet» kjønnsnøytral verneplikt. NOF ber om at det utredes. Umiddelbart! Innføring av kjønnsnøytral verneplikt sitter langt inne, men samler til slutt bred politisk støtte.



Verneplikt for kvinner: 
«I dag har kvinner adgang til de stridende stillingene – også i krig», heter det i bildeteksten til dette arkivbildet fra 1984; som fortsetter: «Spørsmålet er om det skal bli vanlig med verneplikt?» Det ble det; tredve år senere. (Foto: Rana Blad)

NOF har stilt seg bak førstegangstjeneste og verneplikt for kvinner. Men har ikke alltid sett med blide øyne på at kvinner inntar stillinger i Forsvaret! I 1927 noterer Artilleriregiment nr. 2s underoffisersforening at ved «flere av de militære kontorer, så vel som i felttøymesterekspedisjonen «anvendes damer».» Mens «Paa samme tid [...] gaar en hel del av hærens befalingsmenn paa grunn av de nuværende flaue tider ledige». Norges underofficersforening henstilles om å ta opp saken med FD. Det gjør den, og «ber det ærede departement om at de i de forskjellige militære kontrer m. v. ansatte damer i størst mulig utstrekning må bli erstattet med underofficerer». Femti år senere, i 1977: Er forbundet fortsatt urolig over at kvinner skal ta stillinger fra mannlig befal? Å ja. Det er tema på landsstyremøtet. Og ja, det uttrykkes stor bekymring for at kvinnelig befal vil kunne ta over administrative stillinger som har vært retrettstillinger for befal over omplasseringsalder.

Men tida for motstand mot kvinner i Forsvaret er forbi. Veien fører bare ett sted: Mot verneplikt – for alle.
Forrige        19 av 1528        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå