Beredskap i bakspeilet
Foto: Forsvaret

Beredskap i bakspeilet

Beredskap sto høyt på sakskartet i 2018. Ble sikkerheten dermed styrket? En kritisk riksrevisjon mener nei, en kritisert regjering mener ja.
Publisert: 2018.12.20
Kommentarartikkel av Dag Leraand
Opposisjonen på Stortinget må gjerne kritisere regjeringa. Samtidig som en serie storting må se seg selv i speilet. Det er flere som har feilet.

Regjeringa Solberg har ikke gjort sikringsjobben som forventet og forutsatt, og ikke minst: Som forsikret av Høyre i valgkamper og forfektet av statsministeren i høringer. Flere regjeringer før denne har imidlertid også forsømt seg, både innen den sivile og militære beredskapen. Senest på Stortinget i desember.

Så står vi her: Forsvarsevnen styrkes ikke med nødvendig kraft, samfunnssikkerheten styres ikke med nødvendig samordning. Mens verden blir stadig mer usikker. Også vår del av den.


Regjeringskritikk 1


Beredskapsåret 2018: Stortingsflertallet skjøt i vårsesjonen ned forslaget om en totalberedskapskommisjon. I høstsesjonen ble regjeringa skadeskutt av en uvanlig kritisk opposisjon: Bare et Kristelig folkeparti på vei inn i regjering, og dermed bort fra sine prinsipper, reddet regjeringa fra mistillit i objektsikringssaken tidlig i desember.

Statsministeren slapp med skrekken. Også KrF var med på en usedvanlig sterk kritikk, inklusive at regjeringas opplegg for å innfri krav til sikring «ikke er tillitvekkende, men svært foruroligende». Kraftig ild! Opposisjonen hadde godt med ammunisjon, levert av bl.a. av Riksrevisjonen og riksrevisor Per-Kristian Foss selv, som i august uttalte at «Regjeringen er ikke bare på overtid, det er hinsides alle frister». Kraftig kost!

Regjeringa slapp unna mistillit. Nye saker overtok oppmerksomheten; embetsverket er tilbake i objektsikringsførersetet. Det er fristende, men farlig, å avfeie skuddvekslingen i kontroll- og konstitusjonskomiteen som kun et politisk spill – noe det tross alt også er.

I det parlamentariske liv handler dette mye om informasjonsplikt og den største av alle styringssynder (som altså ikke er overskridelser verken av frister eller budsjetter!): Feilinformasjon fra regjering til storting. I det virkelig liv handler dette om noe atskillig mer vesentlig: Grunnleggende sikkerhet og trygghet. Og ikke sikkerheten til Solberg-regjeringa eller tryggheten til statsrådene. Derimot rikets sikkerhet og folkets trygghet. Dét er hva objektsikring – som en fundamentalt viktig del av vår samfunnssikkerhet – egentlig handler om. Derfor er sikring så viktig. Og svikten så alvorlig.



Regjeringskritikk 2


Forsvarsåret 2018: Stortingsflertallet skjøt i høstsesjonen ned forslaget om en ny forsvarskommisjon. Og regjeringa fortsatte gjennom 2018 å kjempe for flere forslag som vil svekke vår allerede skadeskutte landstridsevne ytterligere: Den har i realiteten fratatt Hæren dens helt nødvendige militære helikopterkapasitet, og den har – reelt sett – svekket Brigade Nord ved å legge 2. bataljon i møllpose.

Det var SVs Audun Lysbakken som fremmet forslag om en ny forsvarskommisjon. Tanken er god, begrunnelsen var for dårlig – og forslaget falt nærmest uten strid. Stortingsflertallet avviste at det er ytterligere behov for en «bred offentlig debatt om endringer i det sikkerhetspolitiske bildet, Norges rolle og forsvarspolitiske endringer som konsekvens av dette». For den debatten, mente et flertall – unntatt SV og Senterpartiet – er allerede tatt, etter grundige runder knyttet til forrige langtidsplan-prosess. Stortinget gadd knapt debattere forslaget. Bare to representanter, i tillegg til forslagsstiller og forsvarsminister, hadde ordet.

Større engasjement var det under behandlinga av regjeringas budsjettforslag for 2019. Men ikke stort nok. Regjeringa blir ikke utfordra direkte nok på toprosentmålet – og på helheten i landforsvaret. Kampen for flere helikoptre, for en fortsatt oppsatt Bn 2 og for nye stridsvogner er alle viktige og riktige, men blir fort mer enkeltsaker enn elementer i en mangelfullt forstått helhet: Combined arms-systemet i en brigadestruktur som selve kjernen i en hær, som i sin tur er forutsetningen for et balansert nasjonalt forsvar som skal gi våre politiske myndigheter nødvendig handlefrihet i krise og krig. Eller, selvsagt, og som vi egentlig har et militært forsvar for: Forhindre – eller om nødvendig håndtere – en krise, så krig unngås!

Den første krisen ble imidlertid ikke unngått. I forsvarsbudsjettet for 2019 vedtok Stortingets flertall at 2. bataljon blir mobiliseringsdisponert. Dermed svekkes brigaden, selv om FD i sin villedningspropaganda framstiller det som at Brigade Nord får «økt operativ fleksibilitet». Klokelig nok avsto departementet fra å framstille den framtidige helikopterstøtten til Hæren (tre militære maskiner og et udefinert antall sivile) som en styrking. Så skal regjeringa ha honnør for å ha igangsatt prosessen for anskaffelse av nye stridsvogner. Og forsvarsministeren for at han i debatten om sider sa det vi alle har visst: At anskaffelse av stridsvogner ikke kommer før fra 2025 fordi regjeringa ikke har villet prioritere det i sine investeringsplaner. Så får tida heller brukes til å skaffe Hæren den best mulige løsning; moderne stridsvogner for flere tiår framover. Mindre ære blir KrF og Venstre til del. Valgløftene viste seg lite verdt i møte med regjeringsmakta.

Regjeringa har igangsatt en ny LTP-prosess, med et design som er vanskelig å forstå, ut over at det synes å bli mindre åpenhet og engasjement enn hva som er blitt vanlig. Det i seg selv viser at Lysbakken har et poeng når han mener at en bred debatt trengs. Debatten rundt LTP 2016 var høylytt og engasjert – og den må videreføres. Kampen i kontrollkomiteen omkring objektsikring viser også nødvendigheten av åpenhet – og fortsatt kritisk debatt.

Spørsmålet om objektsikring er i høyeste grad også et forsvarsspørsmål, som handler særlig om den ene delen av landstridskreftene: Heimevernet. Sett i forhold til sikring av kritiske objekter er HVs operative evne ifølge Riksrevisjonen fortsatt for svak. Det kan med fordel tillegges at evnen til å sikre objekter på kysten er blitt avgjørende svekket etter nedlegginga av Sjøheimevernet.


Beredskapstilnærming 1


Samordning: Stortinget stemte ned (men avviste ikke helt) Senterpartiets forslag om en totalforsvarskommisjon. Dette bunner i dialogprosjektet Forsvarslinjer som NOF og NTL Forsvaret, med støtte fra LO Stat, gjennomførte i 2014–16, og som munnet ut i rapporten «Forsvar for trygget. Totalberedskap mot trusler» i 2016.

Hovedspørsmålet som her ble reist, og retorisk ble besvart med et nei, var om vi godt nok utnytter samfunnets samlede ressurser for å skape best mulig beredskap og størst mulig trygghet. Altså at beredskap ikke bare handler om ressursrammer, men om en bedre samlet utnytting av ressursene. Det krever en samlet oversikt over disse, men også over de sammensatte truslene samfunnet står overfor, og sterkere samordning mellom etater og aktører. Det igjen fordrer styring fra øverste hold, fra statsministerens kontor, kanskje gjennom et nasjonalt sikkerhetsråd. Intet av dette, fremmet som tanker og forslag fra Forsvarslinjer, er fulgt opp, men ville blitt belyst, og formodentlig etterlyst, av en totalberedskapskommisjon.

Både NOF og NTL Forsvaret deltok på justiskomiteens høring om en kommisjon, med klar anbefaling om at slik nytenking trengs. NTLs landsmøte vedtok i november en uttalelse i tilsvarende retning, med behov for å se trusler og tiltak, arenaer og aktører – og utvikling av hele beredskapssektoren – i sammenheng. NOFs landsmøte, også det i november, var like tydelig i sin uttalelse om totalberedskap for sikkerhet og trygghet, og fastslo at det ikke bare er «sterkt kritikkverdig», men også «høyst foruroligende» når verken det militære forsvaret eller den sivile beredskapen styrkes. Og i behandlinga av justisbudsjettet uka før jul var særlig Senterpartiet offensiv i sin framstilling av behovet for en slik tenking som Forsvarslinjer har lagt opp til.


Beredskapstilnærming 2


Samvirke: Stortinget har på 2000-tallet rukket å behandle rundt et dusin meldinger om samfunnssikkerhet, og det foreligger enda flere fagrapporter og offentlige utredninger. Mange av dem er, naturlig nok, knyttet til terroraksjonene 22. juli 2011. En av de mest sentrale er og blir rapporten fra Gjørv-kommisjonen. Høstens dramatikk i kontroll- og konstitusjonskomiteen høsten 2018 springer ut fra denne. Fortsatt, seks år etter at den ble framlagt med både kritikk og anbefalinger, skorter det på mye.

Det viktigste er fortsatt ikke å fordele skyld mellom ulike regjeringer, men å få fortgang i beredskapstiltak. Politisk polemikk er likevel ikke til å unngå. Regjeringa imøtegår nå kritikken med å vise til et iverksatt krafttak: Oppføring av politiets beredskapssenter på Taraldrud. For 2019 alene er det satt av 865,3 millioner kroner til arbeidet med dette. For samme år er 0 kroner satt av til regionale samvirkesentre.

Politiets spisse ende trenger treningsanlegg. Det trenger også samvirkeaktørene lokalt og regionalt – som påpekt også av to studier Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har fått utarbeidet, uten at noe konkret er kommet ut av dem. Den første, Mulighetsstudien, anbefalte allerede i 2015 at det bør etableres ett kompetanse- og øvingssenter i hver landsdel. Det samme pekte LO på under Stortingets høring om justisbudsjettet for 2019. Det var en nødvendig markering. For ingen landsdelssentre er på den politiske beddingen.

Samvirke ble tatt inn som prinsipp i beredskapsarbeidet allerede før 22. juli – da det sviktet når det trengtes som mest. Samvirke – trent og øvd samvirke mellom aktuelle aktører – er og blir nøkkelen til betryggende beredskap; ikke minst regionalt og lokalt. Samordnet samvirke og samlede ressurser – for å møte et sammensatt trusselbilde – er selve essensen i tilnærmingen til totalberedskap, fremmet av NOF og NTL gjennom Forsvarslinjer.

Regjeringa må gjerne kritiseres for ikke å ha gjort nok, raskt nok. Men Stortinget må selv se hva det ikke har gjort. Hvorfor det ikke tar kraftigere tak, hvorfor det ikke kan legge partipolitikk, polemikk og prestisje til side – og samle seg om klarere prioritering av beredskap og samfunnssikkerhet; militær som sivil. Tjue år etter Kåre Willochs sårbarhetsutvalg er det på plass med en totalberedskapstenking. Enda nye år etter terroren må Stortinget se i bakspeilet. Der vil det skimte stabler med dokumenter og hauger med intensjoner. Der finnes anbefalinger og løsninger. Et storting som så ser seg til siden vil innse at beredskap og samvirke er enda mer påkrevd enn noen gang.

Et storting som deretter vender blikket framover tar trusler, beredskap og sikkerhet på alvor. Det tar ansvar; det tar styring. Det prioriterer – og pålegger.
Forrige        37 av 1280        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N