Den norske marines flåte, noen utviklingslinjer gjennom tusen år
En stormklasse MTB avfyrer en Penguin MK1 sjømålsmissil, trolig ca. 1978. De første versjonene av Penguin-missilet hadde en rekkevidde på mellom 20 og 30 km, og med Penguin-missilet ble de små, raske og manøvrerbare MTBene en trussel mot ethvert fartøy. Norge hadde i 1980 om lag 48 MTBer. (Foto: FMS)

Den norske marines flåte, noen utviklingslinjer gjennom tusen år

Utviklingen av den norske marine opp gjennom historien vært preget flere forhold. De viktigste er trolig landets økonomi, den sikkerhetspolitiske situasjonen og ikke minst den teknologiske utviklingen.
Publisert: 2021.07.04
MilitærTeknikk
De første trekk til at Norge utviklet en marine, stammer helt tilbake til Håkon den gode (Adelstensfostre) som ca. år 933 vedtok leidangen, en forsvarsordning som delte kysten inn i såkalte skipsreider.
Hver skipsreid skulle bygge et skip, med mannskap på 80 eller 100.

Rundt 1270, da leidangen var på det største, regner man med at den samlede flåten var på ca 300 skip, og noe som da vil tilsvarer en total styrke på 27 000 mann.

Selv om det utover 1200-tallet hadde vist seg at det var en del svakheter med de gamle vikingskipene, var leidangen fortsatt en viktig del av Kongens militærmakt også gjennom 1300-tallet. Først tidlig på 1400-tallet ble det klart at de gamle vikingskipenes tidsalder var forbi. Avgjørende ble slaget i Bergen i 1429, da en tysk flåte bestående av 16 kogger og 600 mann ble møtt av en norsk leidangflåte på 100 skip.

Kogger eller hansakogger var seilskip, som hadde dekk og kastell, altså et oppbygget, forhøyet dekk, både foran og bak, og under kampene i Bergen klarte ikke de norske soldatene å entre koggene fra de mye lavere vikingskipene. Til tross for at nordmennene var fullstendig overlegne både i antall mann og antall skip, ble den norske styrken totalt utslettet.
Etter dette var leidangenfåten og vikingskipens tid definitivt forbi.

Kanoner om bord
1400-tallet var preget av at Norge var en del av Kalmarunionen (Norge, Sverige, Danmark), som ledet til at Norge ble underlagt Danmark i 1537.
Samtidig, rundt 1500-tallet, var kanoner blitt så vidt trygge at de kunne brukes om bord på marinefartøy, og sjøslag endret karakter fra entringer og nærkamp til kanondueller som hovedelementet. Med kanoner ble også skipene større og kraftigere bygget, og linjeskipene, den største skipstypen i den dansk-norske flåten, var så kraftig bygget at de i noen grad kunne motstå treff fra fiendens kanoner.

Replika av en kanonjolle

Ideen om små, raske og manøvrerbare fartøyer med stor ildkraft er fortsatt aktuell langs norskekysten. Selv om teknologien er annerledes, er den samme ideen å finne i den kalde krigens MTB-flåte og i dagens korvetter. (Foto: Karl Ragnar Gjertsen.)



Fra 1600-tallets begynnelse ble det satset mye på å bygge opp den dansk- norske flåten. Også i Norge ble det satset, og her ble det bygget et stort antall galleier, små båter med et lite antall kanoner, som ble rodd eller seilt i den norske skjærgården. Men galleiene var å regne som et kystforsvar. De store havgående skipene i den dansk-norske marinen ble styrt fra København.
Flåteranet .

I september 1807 angrep en engelsk flåtestyrke København, og byen ble bombardert med kanoner og raketter. Angrepet endte med at engelskmennene erobret og tok med seg alle skip i den danske flåten som på det tidspunktet lå for anker på København havn.

Dette «flåteranet» betydde slutten for den felles dansk-norske marineflåten, og Norge søkte nå å bygge opp sin egen flåte. Ofte blir det hevdet at flåteranet markerer begynnelsen på at Norge får sin egen marine.

I årene som fulgte var Danmark-Norge i krig med England, og forbindelsen over Skagerrak var blokkert. For Norge ble det om å gjøre å bygge opp et fungerende kystforsvar, og igjen søkte man seg mot små, raske og lett manøvrerbare fartøyer, de såkalte kanonjollene (ca. 15 m og en kanon) og kanonsjaluppene (ca. 22 m og to kanoner). Disse fartøyene kunne både roes og seiles, og var raske og effektive langs norskekysten, og i alt ble det bygget opp mot 200 enheter av disse to fartøystypene fram til 1850. Faktisk fikk 47 av de nyeste sjaluppene installert dampmaskin, og fikk betegnelsen «kanonbaad av 3. klasse». De var i bruk helt fram til 1. verdenskrig.

Ut over kanonjoller og kanonsjalupper var ikke den norske marinen særlig omfattende, og etter bruddet med Danmark i 1814 var det ikke mye av den gjenværende felles marinen som tilfalt Norge.

Den industrielle revolusjonen og den amerikanske borgerkrigen
Fra ca. 1830-årene var den industrielle revolusjonen begynt å skyte fart, og stadig flere teknologiske nyvinninger ble tatt i bruk av det militære.
På marine-siden ble seil erstattet med dampmaskiner, og treskrog ble erstattet med stålskrog. Senere ble skovlhjul erstattet med propeller, og under den amerikanske borgerkrigen ble «H. L. Hunley» den første ubåten i verden til å senke et fiendtlig skip.

For den norske marinen manglet det ikke på store planer etter at vi nå var blitt en selvstendig nasjon i union med Sverige. I 1828 var planen var å bygge i alt 16 fregatter og 20 linjeskip. Men bare én fregatt («Freja») ble levert før planen ble stoppet, dels fordi det manglet penger, men også fordi man så at ny, banebrytende teknologi var på vei.

Flåtekommisjonen som ble nedsatt i 1833 skulle ta hensyn til både økonomisk realisme og den teknologiske utviklingen, og kom opp med en flåteplan som var sterkt redusert. Og før denne planen var gjennomført i 1851, var den sterkt reduserte planen ytterligere halvert. Imidlertid fikk Marinen de første dampfartøyene (kombinert damp og seil) i perioden fram til 1851.
I løpet av 1830-årene kom den såkalte bombegranaten eller stykgranaten, altså en kanon der jernkanonkulen var fylt med krutt, i motsetning til tidligere tiders kanonkuler som bestod av massivt jern.

Med bombegranater kunne selv små fartøyer skyte et linjeskip i brann, noe som selvsagt var en fordel for et lite land, men få muligheter til å bygge mange, store fartøyer.


Fregatten Kong Sverre ble levert Marinen i 1864. Skroget var bygget i tre da treskrog og treskipenes tid definitivt var forbi, så fregatten var utdatert allerede ved overlevering. (Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Maritimt Museum.)

Men også andre teknologiske nyvinninger tjente til Norges fordel. Norge fikk sine første torpedoer i 1875. Torpedoene gav selv et lite fartøy en formidabel ildkraft, og den norske marine så hvilke muligheter dette våpenet innebar, og anskaffet i alt 11 torpedobåter fram mot 1890. Dette var små båter, ca. 50 tonn og med en toppfart på om lag 19 knop.

I tillegg fikk Norge sine første sjøminer i 1873, og dette var et billig våpen som passet ideelt for en fattig nasjon med en lang kystlinje. Erfaringene fra den amerikanske borgerkrigen hadde også vist hvor effektive sjøminer kunne være; hele 26 skip gikk tapt som følge av minesprengninger under konflikten mellom nord- og sørstatene i USA.

Fram mot 1905 og videre mot 1. verdenskrig
Selv om det var blitt klart at både seilskutenes og treskrogenes tid var forbi, bestod den norske marinen i all hovedsak av treskip etter 1850, og faktisk fikk Marinen levert to fregatter med treskrog på slutten av 1850-tallet. Og overgangen til jernskrog kan faktisk sies å ha gått gradvis, ved at Norge anskaffet fire såkalte monitorer i perioden 1866–1872. Disse hadde et skrog av tre, pansret med jernplater. Monitorene var en skipstype som hadde hatt stor suksess i den amerikanske borgerkrigen, men var svært lite anvendelige langs norskekysten. Og allerede ved mobiliseringen i 1905 var monitorene håpløst foreldet. Likevel ble ikke de to siste monitorene utrangert før etter 1. verdenskrig i 1918.


Monitoren Skorpionen

Monitorer var eiendommelige fartøyer, med svært lavt fribord (mindre enn en halv meter), kraftig panser og bestykket med få (men ofte store) kanoner, gjerne plassert i et pansret tårn. 

Monitorene hadde vist seg effektive i den amerikanske borgerkrigen, men da Norge fikk sine monitorer var skipene allerede utdatert, og svært lite egnet til bruk langs norskekysten. (Foto: Norsk Maritimt Museum.)


I 1890-årene begynte forholdet i unionen med Sverige å tilspisse seg, og i 1895 bevilget Stortinget penger til å anskaffe panserskipene «Harald Haarfagre» og «Tordenskiold». Kort tid etter ble også de litt større panserskipene «Norge» og «Eidsvold» anskaffet. I tilegg ble det anskaffet to kanonbåter av 1. klasse, ti torpedobåter av 1. klasse og ti torpedobåter av 2. klasse.
Mellom 1896 og 1903 fikk Forsvaret som helhet årlig mellom 16 og 22 millioner kroner av et statsbudsjett som var i størrelsesorden 60 millioner kroner. Det var med andre ord en betydelig opprustning fram mot 1905, og Norge fikk en moderne marine.


Panserskipet Eidsvoll ble anskaffet i årene før unionsoppløsningen i 1905. Skipet ble, sammen med søsterskipet Norge, senket ved Narvik i aprildagene 1940. Da var både Norge og Eidsvold å betrakte mer som museumsgjenstander enn et marinefartøy (Foto: Norsk Maritimt Museum.)

Teknologiutviklingen løper videre
Etter at unionen med Sverige var oppløst i 1905, uten at det kom til militære handlinger, hadde både Hæren og Marinen en høy stjerne i den norske befolkningen. Imidlertid viste det seg raskt at en høy stjerne ikke nødvendigvis betydde penger, og forsvarsbudsjettene sank dramatisk i årene etter unionsoppløsningen. Først da det ble klart at Europa var på vei mot 1. verdenskrig, ble det økning i budsjettene igjen, og med flåteplanen av 1912 ble det bestilt nye skip. Men da var det for sent. De to panserskipene («Nidaros» og «Bjørgvin») som Marinen hadde bestilt, var under bygging i England da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, og skipene ble umiddelbart beslaglagt av britene for bruk i den britiske marinen.

Resultatet var at da første verdenskrig brøt ut, hadde Marinen stort sett de samme fartøyene som i 1905.

Den eneste virkelige store forskjellen var at Norge hadde anskaffet fire ubåter (A1-A4) bygget i Tyskland, og som ble levert i årene før 1914.

Under 1. verdenskrig klarte imidlertid Norge å opprettholde nøytraliteten, og både Hæren og Marinen hadde igjen en høy stjerne i befolkningen da krigen endelig var over i 1918. Men, som etter 1905, en høy stjerne gav ikke penger, og tiden etter 1. verdenskrig og fram mot 2. verdenskrig var en forfallsperiode for hele Forsvaret. For Marinen betydde dette lite fornyelse av fartøyene.

Ett unntak fantes imidlertid: Erfaringene med ubåtene fra før første verdenskrig var så gode, at Norge anskaffet seks nye ubåter (B1-B6) bygget ved Marinens hovedverft i Horten og ved Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg i perioden 1922–1929. Konstruksjonen var den amerikanske Holland-klassen. Båtene hadde en dykkerdybde på 50 meter og en besetning på 23 mann.

Ut over dette var det svært få skip som ble bygget for Marinen, og først i slutten av 1930-årene, da krigstrusselen i Europa økte, ble det igjen betydelige økte forsvarsbudsjetter.

Og igjen var det for sent!
Bl.a. var seks torpedojagere bestilt i de siste årene før krigsutbruddet, men i april 1940 var bare fire levert. De to siste lå nesten ferdige ved verftet i Horten, og ble overtatt av den tyske marinen. Så ved utbruddet av 2. verdenskrig var de fleste fartøyene i Marinen bygget mellom 1874 og 1918, og Marinens innsats ble også deretter. Noen få fartøyer klarte å komme seg over til England; ut over det ble samtlige norske marinefartøy senket, overgitt eller forlatt i april- og maidagene 1940. Ingen av fartøyene klarte å påføre den tyske marinen nevneverdige tap.

1940 til 1945
Selv om Marinens innsats i april- og maidagene 1940 var svært begrenset, gjorde den norske marinen en betydelig innsats under den 2. verdenskrig.
I tiden fra sommeren 1940 og fram til krigens slutt, tjenestegjorde mer enn 8000 menn og kvinner i den norske marine, hovedsakelig i Storbritannia, Canada, Island og USA. Og den norske marine opererte 118 skip i alliert tjeneste i kortere eller lengre perioder.
Marinen hadde også store tap. I tillegg til 300 som falt under kampene i Norge i 1940, mistet 605 marinefolk, eller hver sjette person i sjøtjeneste om bord, livet under perioden i eksil.

Fred og kald krig
For Marinen bestod materiellet i de første årene etter krigen i stor grad av fartøyer som gitt eller lånt ut fra våre allierte. Dette materiellet var imidlertid av varierende kvalitet, og fra norsk side begynte man i siste halvdel av 1950-årene å arbeide med en plan for å fornye hele Marinen. I 1960 ble planen vedtatt av Stortinget, og «Flåteplanen av 1960» skulle bli den mest omfattede fornyelsen av den norske marinen noensinne.

Planen la til grunn et nybyggingsprogram på 56 fartøyer innenfor en økonomisk ramme på 840 mill. kr:
5 fregatter, ca. 275 mill. kr
5 patruljefartøy/korvetter, ca. 115 mill. kr
15 undervannsbåter, ca. 260 mill. kr
8 motortorpedobåter og 23 motorkanonbåter, ca. 190 mill. kr
Stortinget hadde godkjent planen under forutsetning av en amerikansk kostnadsdeling, og USA gikk med på å dekke halve kostnaden på 840 mill. kr, men med forbehold om at Norge måtte dekke eventuelle overskridelser. Og overskridelser ble det, så store at selv om Stortinget i 1963 godtok en økning av Norges andel på drøyt 100 mill. kr, måtte også antall fartøyer redusert fra 56 til 50.

Men likevel fikk Norge et stort antall moderne fartøyer, og disse ble utrustet med moderne standardiserte våpensystemer, som den tyske T1-torpedoen, Bofors 40mm/L70 og amerikanske US-3 tommers kanoner, og ikke minst, det nye norskutviklede anti-ubåtsystemet Terne, som skulle bli første steg til å gjøre Kongsberg Våpenfabrikk til den høyteknologiske bedriften den er i dag.
I slutten 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene skulle Kongsberg Våpenfabrikk, sammen med FFI og Marinen, ta neste steg og utvikle Penguin-missilet, som skulle bli et av hovedvåpnene i den norske marinen gjennom hele den kalde krigen. I tillegg ble Penguin-missilet en ikke ubetydelig eksportsuksess.

En liten, men moderne marine
Flåteplanens fartøyer ble levert i perioden 1960–1967, og var dermed ved slutten av sin levetid i begynnelsen av 1990-årene. Dette falt sammen med Sovjetunionens oppløsning og den kalde krigens slutt, og Forsvaret gikk inn i periode med stadig reduserte budsjetter. For Marinens del gav dette seg først og fremst utslag i reduksjon i antall fartøyer. Tanken var å ha et lavere antall, men svært moderne fartøyer.

Kobben-klassen-ubåtene ble faset ut, og planen om å anskaffe mindre, moderne ubåter som erstatning for Kobben-klassen, ble stoppet. Dermed består Norges ubåtflåte av seks Ula-klasse-ubåter som ble levert i perioden 1987–1992, og per i dag er planen å fase ut disse når fire nye ubåter av typen 212 CD ventelig blir levert fra 2029.

Tilsvarende ble MTB-flåten, som i 1980 var på hele 48 fartøyer, redusert til 22 fartøyer i løpet av 1990-årene, og senere ytterligere redusert til dagens seks korvetter av Skjoldklassen. Hver av disse fartøyene, utrustet med Naval Strike Missil (NSM), har selvsagt en formidabelt større kapasitet enn de gamle tidligere MTBene med Penguin-missiler og torpedoer.


Korvetten KNM Storm fra Skjold-klassen 

Skjold-klassen er utrustet med NSM (Naval Strike Missile), som har en rekkevidde på 180+ km.

(Foto :Torbjørn Kjosvold / FMS)

Den eneste fartøysklassen der antallet ble opprettholdt, var fregattene. Her ble fem fregatter av Osloklassen fra tidlig i 1960-årene erstattet med fem fregatter av Fridtjof Nansen-klassen fra tidlig 2000-tallet. Imidlertid er antallet fregatter i dag bare fire, grunnet det tragiske tapet av fregatten Helge Ingstad.

Det arbeides også med å utvikle erstatning for de forholdsvis nye mineryddingsfartøyene av Oksøy-klassen og Alta-klassen. I alt ble det levert ni mineryddingsfartøyer fra 1994, og det kan virke overraskende at så vidt nye fartøy er klare for utskifting. Men igjen har teknologiutviklingen gjort relativt nye fartøyer akterutseilt. Autonome (ubemannede) farkoster er i ferd med å revolusjonere minerydding til havs, og vil gjøre at behovet for å sende personell inn i et minelagt område kan reduseres til et minimum.


KNM Maud møter KNM Thor Heyerdahl på vei hjem til Bergen.

I tillegg til å ha en forholdsvis ny flåte av fregatter, fikk Sjøforsvaret for om lag et år siden forsyningsskipet KNM Maud. Dermed kan fregatter og øvrige marinefartøyer etterforsynes under oppdrag.

(Foto: Daniel Lundberg / Forsvaret.)


Til tross for at Ula-ubåtene våre er gamle, og at Marinens mineryddingskapasitet må fornyes, har den norske marinen i dag, kanskje for første gang i norgeshistorien, en av verdens mest moderne flåter. Men selv om fartøyene teknologisk er helt
Forrige        25 av 1528        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå