Derfor lyktes Telemark bataljon i Irak!
Juni 2018. Avtroppende sjef Telemark Bataljon, Terje Bruøygard har skildret for NOF hvorfor de lyktes. Foto: Frederik Ringnes, Forsvaret.

Derfor lyktes Telemark bataljon i Irak!

- Vi ble utfordret av varme, ørken, eget materiell, vær, en kapabel motstander med store militære ressurser og ikke minst den irakiske hærens lederskap, taktikk og strategi.
Publisert: 2018.06.12
Terje Bruøygård, (tekst)

Irakisk angrepsstyrke krysser Rummani-broen over Eufrat. NOR TU bidro med
rådgiving til planlegging av denne krevende operasjonen. Foto: privat.



Oppdraget ble gitt


Våren 2017 fikk Telemark bataljon oppdrag om å sette opp en rådgiverstyrke med kjerne i en bataljonsstab, som kunne trene og rådgi irakiske sikkerhetsstyrker på ledelsesnivå i kampen mot IS. Oppdraget var usikkert. Når vi skulle dra, hvor lenge vi skulle være borte, hva vi skulle gjøre, hvem vi skulle gjøre det sammen med og ikke minst hvordan vi skulle gjøre det, var spørsmål vi ikke hadde gode svar på. Når vi først kom til Irak gikk tiden i tillegg veldig fort. Vi dro ut sammen med våre irakiske partnere to-tre dager etter at vi fikk siste materiell-leveransen. Irakerne skulle ta tilbake landet sitt og bekjempe IS, som da hadde kontroll på store områder i Anbar provins. IS hadde et sterkt forsvar, der anslagsvis 3-4000 IS-soldater var dedikert til å forsvare kjerneområdene rundt grensebyen Al Qaim. Vi var med helt i front i alle kamper i Anbar og var den eneste konvensjonelle rådgiverstyrken som opererte på bakken under offensiven. Vi ble utfordret av varme, ørken, eget materiell, vær, en kapabel motstander med store militære ressurser og ikke minst den irakiske hærens lederskap, taktikk og strategi. Likevel, to og en halv måned senere erklærte statsminister Abadi at IS var slått i Irak og at landet var frigjort. Historien er et eventyr og kan i enkelte øyeblikk virke for utrolig for å være sann, men det er den. Historien er gjort kjent for allmennheten gjennom en forbilledlig åpenhet fra Forsvaret. Det som derimot ikke er så kjent er hvorfor vi klarte å løse dette vanskelige oppdraget. Denne artikkelen handler mest om det.


Suksesskriterier


Det første suksesskriteriet er avdelingens erfaringsnivå. Når vi fikk oppdraget, som kan plasseres inn i det NATO kaller Security Force Assistanse, fantes det ingen nasjonale reglement eller doktriner vi kunne nytte. Vi leste NATO-doktrinen, skummet amerikanske doktriner og leste artikler. Mest av alt relaterte vi likevel til tidligere erfaringer fra Kabul, Meymaneh, Masar-e-Sharif og Erbil. Flere hadde vært i Irak før, da i oppdrag om å trene Peshmergaen i grunnleggende soldatferdigheter. Oppdraget i Anbar var noe helt annet. TMBN har erfaring fra forskjellige typer oppdrag med mentorering og partnering der vi fulgte partnerstyrker i operasjoner, og vi innså tidlig at det var vesentlig også i denne operasjonen. I vår oppdragsanalyse kom vi derfor frem til at nøkkeloppgaven var rådgivning av brigadeledelsen i planlegging og gjennomføring av operasjoner, med styrkebeskyttelse og kommando og kontroll som støtteoppgaver. For å kunne rådgi en brigadeledelse må man ha tillit fra de som skal rådgis og man må ha innsikt i hvor det er mulighet for å oppnå effekt. Derfor startet vi med det første og bygde opp tilliten mellom brigadesjefen og undertegnede gjennom en rekke møter og samvær som ikke hadde så store målsetninger. Sakte men sikkert vokste vi sammen og vi ble etter hvert gode venner. Det åpnet igjen for at vi kunne jobbe videre på andre fagområder. Vi var overtydelige på vår rolle og hvorfor vi var der. Vi tok av eventuell etnosentriske briller og fokuserte på deres behov. Irakerne hadde spurt om hjelp til å bekjempe IS og vår rolle måtte være å hjelpe dem med det. Vi skulle ikke slåss for dem, ikke predikere NATO metodikk eller projisere norsk fornuft. Gjennomoffensiven ble det ikke gjennomført mye trening og bare litt rådgivning. Det ble derimot gjennomført mye samvær, tilstedeværelse, gode samtaler og i enkelte operasjoner ble det beviselig en forbedring av at vi bidro med vår ekspertise. I tillegg ga vi helt kritisk informasjon til koalisjonen om hva irakerne tenkte, gjorde og planla. Vårt erfaringsnivå hjalp oss i betydelig grad å treffe på oppdraget, gjennom å forstå problemet før vi forsøkte å løse det.

Det andre kriteriet er frihet i mandat. Jeg opplevde reell tillit fra FOH i forhold til vår tilnærming til all usikkerhet både før og under oppdragsløsning. Vi hadde klare målsetninger fra strategisk nivå, klare rammer fra operasjonelt nivå, forståelige begrensinger og muligheter gjennom robuste engasjementsregler og til slutt en klar forventning fra koalisjonen. Vi var meldt inn for å dekke et behov for rådgiving på brigadenivå, herunder å kunne følge irakerne i kamp – uten selv å slåss. Lille Norge var plutselig en helt avgjørende brikke for koalisjonen og den irakske hæren i planleggingen av offensiven. Jeg er derfor veldig glad for at jeg hadde friheten til å imøtekomme behovet. Jeg hadde friheten til å operere geografisk over et stort område, hele veien til Al Qaim, jeg hadde friheten til å være ute sammen med irakerne over tid og jeg hadde friheten til å bytte partnerstyrke. Det gjorde oss til en avdeling som løste en rekke problemer for koalisjonen underveis. Det beste eksempelet er da tre divisjoner var gruppert sør for Al Qaim, med plan om å angripe byen på linje. 9.panserdivisjon skulle ta østre flanke, men hadde ingen rådgivere. Siden det var flere spesialstyrketeam som fulgte vestre flanke, meldte vi oss frivillig til å oppsøke 9.panserdivisjon og etablere et forhold, slik at vi kunne følge dem inn i det endelige slaget om Al Qaim. Vi endte opp som fremste koalisjonsstyrke inn i Al Qaim som en del av 9.panserdivisjon, la til rette for koalisjonens ildstøtte og bidro til planlegging og gjennomføring av en svært krevende brokryssing over Eufrat. Gjennom hele offensiven hadde vi god informasjonsutveksling med FOH og min oppfattelse var at de var trygge på våre vurderinger. Således kunne vi benyttet friheten i tråd med operasjonelle og strategiske intensjoner. Dette var et eksempel på oppdragsbasert ledelse i praksis.

Det siste kriteriet er en gjennomgående vilje og evne til å se muligheter, selv når det ser som mørkest ut. Fra yngste grenader til eldste stabsoffiser har jeg observert en genuin interesse for å lykkes. TMBN har en svært sterk prestasjonsdrevet kultur, der æren ligger i å løse vanskelige oppdrag selv under håpløse forhold. Jeg sluttet å telle disse håpløse forhold underveis og jeg sluttet etter hvert å bli overrasket over oppfinnsomheten som ble utvist. Jeg ble bortskjemt av mennesker som utførte magi med alt fra kontorfasiliteter, tilgang på høygraderte systemer og frekvenser, logistikk og delemangel, til samarbeid innad i koalisjonen og håndtering av trusler. Jeg hadde en redusert bataljonsstab som viste stor oppfinnsomhet. Spesielt vil jeg fremheve det multinasjonale samarbeidet som ble gjennomført, både med konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Jeg hadde et etterretningselement i verdensklasse som ga meg produkter og beslutningsgrunnlag som mine utenlandske kolleger ble stum av begeistring over. Jeg hadde en styrkebeskyttelsestropp med ferdigheter i verdensklasse, som gjorde meg trygg nok til å gruppere oss så tett opp mot fronten som mulig, uten å havne innenfor IS sine våpenrekkevidder, i visshet om at vi kunne håndtere det hvis noe skjedde. I styrkebeskyttelsestroppen hadde jeg også fremoverlente sanitetsfolk som ga meg trygghet i at vi ville få den beste stabilisering og livsforlengende behandling som var mulig, med banebrytende teknikker og prosedyrer for tilgang på fullblod i felt.

Felles for alle kriteriene er personellet. Guttene, jentene, vervede, befal og offiserer utgjør vår magiske skattekiste. Mennesker som utgjør en forskjell. Personell som over lang tid har bidratt til å utvikle Hærens hurtige reaksjonsstyrker med Telemark bataljon som kjerne, til en verdibasert profesjonell kampavdeling i stand til å løse de vanskeligste oppgaver. Vår ære ligger i å løse alle oppdrag nasjonen betror oss og vi setter nasjonens og avdelingens behov foran våre egne. Derfor ble historien om da lille Norge bidro til frigjøringen av Irak til noe vi alle kan være stolte av. Av læring mener jeg at oppdragsbasert ledelse og viktigheten av en sterk og sunn avdelingskultur med fokus på å løse oppdrag er vesentlig å ta med seg. Så kan det også være en liten tanke at Telemark bataljon fint kan ha et stående oppdrag om å ha en rådgiverkapasitet klar til innsats på noen dager. Det er mye som tyder på at det vil være behov for dette også i fremtiden. Dette er nok et eksempel på hva Norge får igjen for holde seg med en fullvervet bataljonsstridsgruppe.


Veien videre


Terje Bruøygard er nå i jobb som instruktør ved United States Marine Corpes` 
stabsskole i Quantico, USA. NOF takker for innspillet til Befalsbladet og NOFs hjemmeside. 

- Det er stort av sjef TMBN å dele med våre medlemmer hva som gjorde at avdelingen lyktes så bra i Irak. På vegne av forbundet ønsker jeg å takke Terje Bruøygard for fantastisk innsats og lykke til videre med nye utfordringer i USMC, uttrykker en ydmyk forbundsleder i NOF, Torbjørn Bongo.

  • Til støtte
    Til støtte

    NOR TU støtter 9.panserdivisjon under angrepet på Al Qaim. Foto: privat.

  • Bekjempelse
    Bekjempelse

    NOR TU i Al Qaim sammen med 9.panserdivisjon. I bakgrunnen har koalisjonen bekjempet en VBIED. Foto: privat.

  • Samhold
    Samhold

    Norske og irakiske soldater i forbrødring. Noe av det viktigste vi kunne gjøre var å være sammen. Foto: privat.

  • AO
    AO

    Oversikt over ansvarsområdet NOR TU opererte i. Foto: privat.

  • OP
    OP

    NOR TU observerer det siste angrepet på RAWAH fra stillinger ca. 3 km sør for byen. Foto: privat.

Forrige        40 av 1244        Neste
loader
Norges Offisersforbund 2018
Webutvikling av:A2N