Digitale påvirkningsoperasjoner
Artikkelforfatter, Simen Bakke skriver at vi må innse hvor avhengige vi som samfunn har blitt av teknologien, og vi må erkjenne at de tradisjonelle, både sivile og militære beskyttelsestiltakene kan være utilstrekkelige i møte med nye digitale påvirkningsoperasjoner.
Illustrasjonsbilde

Digitale påvirkningsoperasjoner

For å motvirke både dagens og morgendagens påvirkningsoperasjoner må vi forstå det enorme potensialet i den digitale teknologien. Vi må samtidig innse hvor avhengige vi som samfunn har blitt av den samme teknologien, og vi må erkjenne at de tradisjonelle, både sivile og militære beskyttelsestiltakene kan være utilstrekkelige i møte med nye digitale påvirkningsoperasjoner. Vi må derfor tenke nytt om vår digitale motstandsdyktighet.
Publisert: 2021.01.03
Simen Bakke

De aller fleste av oss har brukt sosiale medier som Twitter, Facebook, Snapchat og YouTube. De nevnte plattformene er forholdsvis nye tatt vår nasjons over 200 år lange og demokratiske samfunnsutvikling i betraktning. Facebook gjorde sitt inntog i offentligheten allerede i 2004. I løpet av de fire første årene, i 2008, nådde plattformen 100 millioner brukere. Nå i 2020, altså tolv år senere, bruker omtrent en tredjedel av jordens befolkning eller rundt 2,5 milliarder mennesker, Facebook månedlig. Her i Norge er Facebook den mest brukte plattformen med over 69% av befolkningen tilkoblet på daglig basis. Etterfulgt av Snapchat og Instagram med hele 46% og 38% av alle nordmenn som daglige brukere.


Hvorfor begynner jeg en kronikk om digitale påvirkningsoperasjoner med å redegjøre for bruksomfanget til sosiale medier? Fordi det er på de digitale sosiale mediene at vi i dag og i fremtiden, vil ha størst utfordringer knyttet til påvirkningsoperasjoner. Som det fremgår av tallene, kan man potensielt nå svært mange ved å spre informasjon, også falsk, unøyaktig og fordreid informasjon, på de nevnte plattformene. Dette kan man gjøre uten noen form for redaksjonell vurdering av informasjonen som publiseres, til forskjell fra debattinnlegg som skrives til en avis. Aviser som også har et begrenset publikum, gitt antallet abonnenter.


Som følge av det nevnte, ser også fremmede stater et enormt potensiale ved å bruke sosiale medier for å påvirke befolkningens virkelighetsoppfatning. I etterkant av det amerikanske presidentvalget i 2016, har oppmerksomheten rundt temaet vært stor. Under den nevnte valgkampen, ble informasjon om presidentkandidatene spredt til et stort publikum. En studie fra University of Oxford dokumenterer at omfanget av desinformasjon og konspirasjonsteorier på Twitter, var større enn profesjonelt produsert, saklig informasjon. I enkelte stater, slik som i vippestaten Michigan, hadde polariserende informasjon større spredning enn i andre stater. Dagen før valget, var spredningen mest omfattende.


Vi kjenner nå til resultatet av de amerikanske presidentvalgene i både 2016 og 2020. Amerikanerne har blitt mer splittet, og spenningen har tiltatt over de fire siste årene. Uten å spekulere i årsakene til den økende polariseringen, fordi driverne her naturligvis er mange, er dette en situasjon som fremmede trusselaktører naturligvis allerede har forsøkt, og vil forsøke å utnytte til egen vinning i fremtiden. Det er nettopp ved slike konfliktfylte situasjoner at de sosiale mediene fungerer som katalysatorer for påvirkning, ved å utnytte allerede eksisterende konfliktlinjer i en splittet befolkning.


Til forskjell fra rasjonell, logisk og saklig fremstilt argumentasjon som tar inn over seg kompliserte årsakssammenhenger, er de sosiale mediene spesielt godt egnet til å formidle kortfattet informasjon som spiller på umiddelbare følelser, fordommer og andre biologisk nedarvede feilbarligheter hos oss mennesker. Funksjoner som “lik” og “del” skaper umiddelbar respons, og fører til ytterligere spredning av innholdet ved hjelp av plattformenes automatiserte programvarekode (algoritmer). Når det som “likes” og “deles” appellerer til følelser fremfor fornuft og inneholder splittende budskap, bidrar plattformene til å skape steilere fronter og ekkokamre, uten rom for dialog og gyldne-middelveier.


Det er altså i dette digitale og komplekse landskapet at dagens stater må styrke sin digitale motstandsdyktighet. Det sies ofte at påvirkningsoperasjoner ikke er noe nytt, og korrekt er for så vidt det. I en studie i International Studies Quarterly (Vol 60. I. 2, 2016) påpeker Dov Levin at så mange som hvert niende demokratiske valg har blitt påvirket av enten USA eller USSR/Russland i tidsperioden fra 1946 til 2000. Dette var altså lenge før de digitale teknologiene gjorde sitt massive inntog i våre samfunn. Det som imidlertid er nytt i dagens digitale samfunn, er hvor liten innsats og risiko som en fremmed trusselaktør selv må bære for sine påvirkningsoperasjoner, og hvor stor den potensielle gevinsten kan være. 


For eksempelets skyld, la oss illustrere effekten av påvirkningsoperasjoner ved et scenario hvor det gjøres forsøk på å undergrave samarbeidet mellom NATO-alliansen og deres medlemsland. Det vil være vesentlig mindre kostbart i form av menneskelige, militære og økonomiske ressurser å bedrive langsiktig og målrettet påvirkning av sivilbefolkningen, fremfor å gå til militær konflikt ved bruk av kinetiske virkemidler.


I etterkant av det amerikanske valget i 2016, har det vært større oppmerksomhet rettet mot å sikre demokratier i forbindelse med valggjennomføring. Her i Norge hadde også våre egne sikkerhetsmyndigheter oppmerksomhet om kommunevalget i 2019, da Regjeringen lanserte 10 tiltak for å hindre uønsket påvirkning i valggjennomføringen. Til tross for tiltakene, var en sentral utfordring at de ikke rettet seg i særlig grad mot sivilbefolkningen. Dette var med unntak av ett tiltak, den nærmest usynlige kampanjen om “hvordan avdekke falske nyheter” i regi av Medietilsynet. Heldigvis for Regjeringen, tok NRK og Folkeopplysningen samfunnsansvar og viste den norske befolkningen, i beste sendetid, hvor potent de sosiale mediene kan være for å påvirke valg. NRK-programmet benyttet målrettet spredning av desinformasjon mot elever ved Lillestrøm vgs. i forbindelse med skolevalget. Til tross for at eksperimentet ble kritisert for å være forskningsmessig og etisk betenkelig, bidro det utvilsomt til å sette påvirkningsoperasjoner på dagsorden, også her hjemme.


Noe av den største utfordringen ved å skulle motvirke de fremmedstatlige påvirkningsoperasjonene som foregår på sosiale medier, er at det i dag er private plattformaktører som sitter med størst innflytelse over teknologien. Stater har med andre ord ikke suverenitet i det digitale domenet, slik de vanligvis har på land, sjø og i luft. Stater er i stor grad avhengige av private selskaper, hvor sistnevnte har helt andre interesser og incentiver sammenliknet med en demokratisk forvaltet stat. Det som bidrar til polarisering og splittelse i det offentlige ordskiftet her hjemme, er nøyaktig det samme som genererer engasjement i sosiale medier og dermed øker plattformens økonomiske inntjening.


For at småstater som Norge skal være i stand til å motvirke de fremmedstatlige digitale påvirkningsoperasjonene, trenger vi trolig en annen tilnærming til motstandsdyktighet enn dagens. I en demokratisk rettsstat med vidtfavnende ytringsfrihet som Norge, er informasjonskontroll og sensur fra statens side, utenkelige virkemidler. Dersom en ytring rammes av straffebud, som ved trusler og hatprat, straffes disse av domstolene i ettertid. Det vil uansett være utfordrende, om ikke umulig, å straffe individer som handler på vegne av fremmede stater for å påvirke befolkningen, ved bruk av digitale sosiale plattformer. Straff og etterfølgende korreksjon vil med andre ord være lite egnede virkemidler.


Det vi derimot kan forsøke, er å styrke vår innflytelse over plattformaktørene som opererer i Norge. Vi kan stille krav om at plattformene bidrar med tilstrekkelig deteksjonskapabilitet og kapasitet, som gjør det mulig å identifisere og avdekke illegitime påvirkningsoperasjoner. Sånn at de kan motvirkes. Den amerikanske staten har naturligvis stor innflytelse over de private selskapene. Facebook oppbemannet til over 30,000 medarbeidere for å forhindre illegitim valgpåvirkning nå i 2020. Hvorvidt neste års Stortingsvalg vil få tilsvarende oppmerksomhet fra de private selskapene, er et spørsmål vi kan la henge i luften. 



Forrige        33 av 1465        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå