Undervalg +

• 1. Temaside - Koronavirus
• 2. Befalsbladet
• 3. Nyhetsarkiv

Norge har nytt godt av høy tillit i mange år, men de omstillingsprosessene vi nå står i skaper usikkerhet for mange og utfordrer tilliten. Håndteringen under koronapandemien viser at vi fremdeles er et av de landene som stoler mest på både medier og våre myndigheter. Illustrasjon Prosjekt Utsyn

Digitaliseringens dynamikk og konsekvenser for tilliten i samfunnet

Ikke-militære trusler som eksempelvis desinformasjon og påvirkningsoperasjoner er ikke noe nytt, men den teknologiske utviklingen gir helt nye muligheter og effekter av denne typen virkemidler.

Publisert: 2022.01.12

Hedda Langemyr

Algoritmer øker faren for å få mer av det vi liker, og dermed går vi glipp av viktig informasjon som balanserer kunnskapen vår. Dette så vi eksempelvis som bakgrunn for stormingen av den amerikanske kongressen tidligere i år.

Det gjelder ikke bare vanlig internett og sosiale medier. Nesten alle tjenester reguleres i dag av algoritmer. Anbefalinger for deg i strømmetjenester som musikk, film eller TV- serier er ikke basert på kritikervurderinger, men profilen av innhold som du har søkt opp tidligere.

Spredningen av informasjon går også ekstremt mye raskere og når ut til et mye større publikum på grunn av algoritmene. Samtidig er mengden og hyppigheten av informasjonen som produseres og spres voldsom.

Tenk bare alle nyhetsvarsler vi får på telefonen i løpet av en dag fra redaktørstyrte medier. Dette medie- og informasjonslandskapet skaper store konsentrasjonsforstyrrelser og gjør det utfordrende for hver av oss å navigere i.

Delvis på grunn av algoritmer får vi også et mer polarisert ordskifte. Digitaliseringen bidrar til at folk kan samles på nettet, i protestgrupper, hatgrupper og interessegrupper. Her møtes de i felles frustrasjon, misnøye og mistillit til politiske beslutninger, enkeltpolitikere eller det politiske systemet.
Mye av denne frustrasjonen kommer til uttrykk i sosiale medier – som kan beskrives som en øyeblikksverden uten innlagte refleksjonspauser, redaktører eller korrekturlesere.

De virker også ideologisk og politisk selvforsterkende. Både sterke og svake interessegrupper inntar en tydeligere offerrolle. Språket hardner og mindre politiske enkeltsaker får uproporsjonalt mye fokus. For eksempel er jo ideen om at du bør danne et politisk parti, basert på motstand mot en avgiftspost på norske veier, noe absurd.

En annen konsekvens av digitaliseringen er at den har bidratt til et hardere offentlig klima som gjør at kostnadene ved demokratisk deltakelse blir høyere. Dette gjelder generelt i lokaldemokratiet og spesielt for kvinner og minoriteter som i sum utsettes for store mengder hets, sjikane og trakassering. For mange blir kostnaden så høy at de faktisk slutter i politikken. En undersøkelse fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i september i år, viser også at mer enn halvparten av norske lokalpolitikere opplever trusler og hatytringer. Litt over én av fire som har vært utsatt for dette, har vurdert å slutte.

Ideen om at digitale plattformer har bragt politikere og folk nærmere sammen er med andre ord ikke helt sann. Mens rikspolitikere gjerne har et støtteapparat rundt seg, og en egen kommunikasjonsavdeling i ryggen som bidrar - og kan fungere som et førstelinjeforsvar på sosiale medier - står de fleste lokalpolitikere i dette alene. Alle som har erfaring med det vet at det kan være ekstremt belastende til tider.

Den sårbarheten som økt tilgjengelighet medfører bør dermed ikke undervurderes.

Her må også mediene ta sin del av ansvaret. Et for stort krav om spissing av innhold i kronikker, innlegg og tabloide overskrifter bidrar definitivt ikke til et mer konstruktivt ordskifte.

Digitaliseringsprosessene har som kjent gått fort. Men uavhengig av om vi er for eller imot må vi erkjenne at disse prosessene, med de endringene det medfører i samfunnet, vil fortsette. Norge er et av de mest digitaliserte landene i verden, men vi har et langt stykke å gå før vi kan vaksineres for en del av barnesykdommene. Dette gjelder for digital sikkerhet, det gjelder generell sikkerhetskultur i både offentlig og privat sektor, men også vilkårene og utfordringene for vårt fremtidige demokrati.

Digitaliseringen har sin egen dynamikk og blir forsterket eller svekket etter graden av tillit i samfunnet, fordi den påvirker kommunikasjonen og måten vi snakker sammen på. Effekten av digitaliseringen, men også påvirkningsforsøk som kommer utenfra, er altså avhengig av tillitsforholdet som er i bunn.

Norge har nytt godt av høy tillit i mange år, men de omstillingsprosessene vi nå står i skaper usikkerhet for mange og utfordrer tilliten. Håndteringen under koronapandemien viser at vi fremdeles er et av de landene som stoler mest på både medier og våre myndigheter.

Men uten forebyggende arbeid og med de utviklingstrekkene vi ser nå skal vi ikke ta det for gitt at det samme vil inntreffe ved neste krise.

Saken har tidligere vært publisert i Befalsbladet.

Forrige        113 av 1674        Neste