Er høyere utdanning viktig for Luftforsvaret?
F-16 take off fra Luftforsvarets base i Bodø under øvelse Joint Viking. Foto: Malin Instanes, Luftforsvaret.

Er høyere utdanning viktig for Luftforsvaret?

Den foreslåtte strukturelle endringen av Luftforsvaret er uheldig.
Publisert: 2017.03.15
Maj. Jens Gunnar Dragnes, Oblt. Dag Henriksen, Christian Moldjord (tekst)
Stortinget behandler denne høsten regjeringens langtidsplan (LTP) for forsvars-sektoren, kalt «Kampkraft og bærekraft». Mye kan sies om denne langtidsplanen, og om prosessen som har ledet frem til denne. Denne artikkelen tar imidlertid utgangspunkt i det som synes å bli viktige konklusjoner knyttet til Luftkrigsskolen og høyere utdanning i Luftforsvaret:

(a) Høyere utdanningen på Luftkrigskolen i Trondheim reduseres vesentlig.
(b) Luftkrigsskolen skal ikke lenger styres eller finansieres av Luftforsvaret (GIL);
(c) Elevene skal kunne rekrutteres direkte inn på Luftkrigsskolen, noe som vil redusere erfaringsnivået på kadettene som går Luftkrigsskolen i fremtiden. 
 
- Å redusere lengden på høyere utdanning, samtidig som erfaringsnivået på elevene skal reduseres, tror vi er uklokt. Vi ønsker derfor å synliggjøre noen perspektiv på hvorfor en slik strukturell endring er uheldig.


Dannelsesperspektivet

Det skal bety noe unikt å gå en krigsskole. Krigsskoleutdanning er noe kvalitativt annerledes enn å ta et sivilt studium innen for eksempel økonomi, psykologi eller historie. Forventninger og krav etter endt utdanning er annerledes. Offiserene skal utdannes til å håndtere noen av de dyreste, teknologisk sofistikerte og mest kraftfulle militære verktøy som finnes. De forventes å kunne ta kloke beslutninger på svært kort varsel, i svært krevende og uoversiktlige situasjoner. Beslutninger hvor de operative marginene ofte er marginale. Beslutninger med enorme konsekvenser. En feil beslutning under stress gjør at mennesker kan dø.

McKinsey og andre konsulentselskaper som har levert inn rapporter om de militære skolene, har ikke tatt høyde for profesjonens særtrekk og behov. I rapporten «Kvalitetssikring av forsvarssjefens fagmilitære råd – utdanning» som Sopra Steria avga til Forsvarsdepartementet i september 2015, ble det eksplisitt uttalt at man ikke hadde tatt hensyn til profesjonens behov: «Oppdraget skal ikke inkludere vurdering av kvalitative aspekter ved endring av dagens utdanningsmodeller». De argumenterer for å dra langt større veksler på sivil utdanning, der blant annet lærertetthet og ressursbruk er mindre. Økonomi står i fokus. Kvantitative analyser.

Norske jagerflyskvadroner tenker annerledes. Kvalitet blir det sentrale. De vet hva feil medfører. Erfaringene er dessverre skrevet i blod. Mye av undervisning, kompetanse- og erfaringsoverføring skjer derfor mellom lærer og elev i forholdstallet én-til-én ute på skvadronen. Den erfarne utdanner den uerfarne. Det er det som kreves om en vil ha de beste flygerne. De som skal forvalte et av samfunnets kraftigste maktmiddel på en sikker, kompetent og klok måte.

Man forventes ikke å kunne håndtere skarpe situasjoner på bakken i Afghanistan etter å ha fullført en bachelorgrad i økonomi og ledelse ved BI. Ei heller å være i stand til å deployere og operere en improvisert flyplass et eller annet sted på det afrikanske kontinentet etter et oppdrag gitt av FN med alt det medfører av logistiske og sikkerhetsmessige utfordringer. Men forventningene til krigsskoleutdannede offiserer er annerledes. Det forventes at de håndterer krevende situasjoner. Da må vi gi dem verktøyene de trenger for å håndtere utfordringene.

Fagpersonen utdannes av fagskolene. Håndverket. Hvordan å operere et fly, navigere eller operere et luftvernsystem. Teknikere, hundeførere, jagerflykontrollører og de som skal passe på basene våre må lære selve faget. Den tekniske utøvelsen, håndgrepene, prosedyrene.

Krigsskolene, derimot, har en annen rolle. De skal utvikle lederne. De skal skape reflekterte, helhetstenkende, kunnskapsrike og kloke offiserer. Offiserer som har fått opplæring i jus og etikk. Som får mulighet til å fordype seg i hvilke erfaringer man har gjort seg med bruk av luftmilitære virkemidler, slik at en slipper å gjøre samme feil på ny. Som får en inngående kjennskap til norsk og internasjonal politikk, slik at vi er sikker på at offiserene tar valg som er trygt forankret i overordnede politiske målsettinger. Offiserer som kan formulere seg skriftlig og muntlig på flere språk, og sikre argumentativ kraft og gjennomslag i viktige fora. Offiserer som forstår seg selv, som forstår de mennesker en er satt til å lede, og som forstår styrker og svakheter med den organisasjonen som oppdragene skal løses med. Kritiske og problematiserende offiserer som utfordrer det bestående fordi det bringer organisasjonen fremover.

Vi skal sette høye krav til våre offiserer. Men bare om vi gir dem verktøyene de trenger for å kunne møte de kravene. Krigsskolen gir en helt unik mulighet til å kombinere teori og praksis. Sette elevene på harde prøver, for så å ta dem inn i klasserommet og dele erfaringer. Mer teoretisk påfyll, og så nye øvelser og praktiske arenaer som bygger den dannelsen vi søker. Det er ikke tilstrekkelig å avlegge eksamen i jus og etikk – du må testes på de valg du tar i stressede situasjoner hvor du utfordres på om du har internalisert kunnskapen.

Det vil koste å utdanne slike offiserer. Men som en tidligere kollega pleide å uttrykke det: «om du synes kompetanse koster – prøv inkompetanse». For «kostnaden» kan komme i ulike former. Kostnaden kan komme en natt etter vedvarende stress i et kampfly konfigurert med 2,000 punds bomber over tettbygde strøk i Libya; en feil beslutning av en skytter på helikopter i Afghanistan; I en ubåtjakt med et maritimt patruljefly i snøstorm over Barentshavet. Luftforsvaret er i ferd med å få kampfly, helikoptre, maritime patruljefly, radarer, og nye luftvernsystemer. Inkludert levetidskostnader vil vi bruke flere hundre tusen millioner kroner på teknologi de neste årene. Men vi synes fortsatt at høyere utdanning er for dyrt. Det er bokstavelig talt et farlig resonnement.


Luftmaktperspektivet


Luftforsvaret er i ferd med å kjøpe F-35. Det er et av verdens fremste kampfly med systemer som gjør det svært militært anvendelig. Det har medført økt fokus på å utnytte alle de muligheter dette våpensystemet har. «Et 5. generasjons kampfly krever et 5. generasjons Luftforsvar» har blitt en retorisk måte å uttrykke behovet for endring. Luftforsvaret erkjenner at kompetansen til å utnytte flyet foreløpig ikke er god nok.

Det synes altså å være en gryende bevissthet knyttet til at Luftforsvaret må styrke seg på det operasjonelle nivået. Vår kompetanse og evne til å drive målutvelgelse (hovedprosessen for å skape politisk og militær effekt, «targeting») har blitt vesentlig svekket etter 15-20 år der NATO og USA har forestått strategi og operasjonell planlegging i de operasjoner Norge har deltatt i. Russlands opptreden i Ukraina har bidratt til at Norge og Luftforsvaret på ny tenker nasjonalt forsvar på en måte en ikke har gjort på nærmere 25 år. Med dette kommer en erkjennelse av at kompetanse knyttet til å drive krig mot en fiende inntil NATO er på plass krever noe helt annet enn å stille med noen få taktiske kapasiteter i internasjonale operasjoner.

Luftforsvaret er veldig gode på taktisk/sub-taktisk nivå. Tidvis blant de beste i verden. Dette må vi fortsette å hegne om og fortsette å utvikle. Der skoen trykker er først og fremst kompetanse på nivåene over. Vi må produsere høyt utdannede, kompetente, reflekterte og velformulerte offiserer som kan gå inn i sentrale posisjoner på NAOC, FOH og internasjonale hovedkvarter og oppnå den innflytelse og kunnskap som trengs på det fellesoperative nivå for å sikre klok utnyttelse av F-35 og andre systemer. Politisk og strategisk forståelse blir sentralt. Å kunne konvertere overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger til å utvikle militær strategi og operasjonelle planer som sikrer at den faktiske maktanvendelse bidrar til de overordnede politiske målsettingene. Offiserer som har analytisk kraft og fleksibilitet til å håndtere situasjoner i krise og krig som vi ikke har øvd på.

Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor en ønsker å redusere høyere utdanning i en tid hvor behovet erkjennes å være det motsatte. Luftkrigsskolen har brukt 25 år på å bygge operativ og analytisk kompetanse. Nesten alle offiserene på Luftkrigsskolens fagavdelinger har operativ erfaring, og de fleste har vært èn eller flere runder ute i internasjonale operasjoner og erfart krig; ti PhD’er innen lederskap, luftmakt, pedagogikk, språk, historie og folkerett – og ytterlig fire PhD’er underveis. Luftkrigsskolen kommer i gjennomsnitt til å produsere èn professor i året de neste 8-10 årene. Ingen av de øvrige krigsskoler er i nærheten av dette. Luftforsvaret har et unikt forsknings og fagmiljø som er svært godt posisjonert for nettopp å bidra til at Luftforsvaret kan ta steg opp mot å bli et 5. generasjons Luftforsvar. Vi tror tidligere sjef for krigsskolen Linderud, brigader Ingrid M. Gjerde, er inne på noe vesentlig når hun poengterer at kompetanse er den viktigste forutsetningen for operativ effekt: «riktige strukturer, moderne materiell og høy treningsstandard er viktig for den operative evnen, men ingenting er så viktig som solid kompetanse hos de som skal planlegge og lede operasjoner».


Lederskapsperspektivet

Luftforsvaret har siden 1980-tallet hatt tradisjon for å tilby målrettet lederutvikling for sine offiserer. En årsak til dette var den sterke samfunnskritikken mot Forsvarets lederstil på 1970- og tidlig på 1980-tallet. Dette medførte politiske pålegg om å gjøre noe med lederkulturen i Forsvaret. Det politiske presset økte som et resultat av Vassdalsulykken i 1986 (St. meld. nr. 68, 5. juni 1987). Forsvaret innførte Forsvarssjefens Verdigrunnlag og la større vekt på sikkerhetskompetanse og lederskap på sine befals- og krigsskoler. Luftforsvaret tok også tak i sin egen machopregede kultur og innførte nye rutiner for systematisk erfaringslæring ute på operative skvadroner.

Luftkrigsskolen har siden midten av 90-tallet praktisert offisersutvikling/lederutvikling som et eget fagfelt. Dette bygges opp med relevant teori, men først og fremst gjennom utallige små og større øvelser hvor kadetter får prøvd seg i stressmestring, teamutvikling, operativ planlegging, taktiske beslutninger, simulert deployering, krisehåndtering og ulike lederroller. Som et ledd i læringsperspektivet gjennomføres muntlige og skriftlige debriefer og refleksjoner over egen læring.

Det er denne unike kombinasjonen av teori, praksis og refleksjon som gjør at tiden ved en krigsskole bidrar til å utvikle reflekterende og selvbevisste, men også faglig kompetente, offiserer med evne til helhetlig tenkning. Denne lederskapsmessige «helhetlige læringsarenaen» med mulighet for refleksjon mangler andre steder i karrieren. Ikke fordi vi mangler bevissthet om betydningen av det, men fordi tidsklemma, effektivitetsjaget og det rendyrkede taktiske fokuset fanger oss i hverdagen.

Årene på Luftkrigsskolen griper fatt i noe som ikke er en del av den systematisk organiserte læringen ved Luftforsvarets skvadroner og avdelinger. Erfaringene som kommer frem i refleksjoner er ofte preget av dyptgående tanker og sterke følelser erfart i operasjoner. Viktige erfaringer har ikke blitt delt ute på avdeling på grunn av angst for skam og avvisning, og sterke følelser har blitt holdt tilbake i frykt for at man ikke mestrer eller ikke fremstår sterk nok om man viser dem. Årene ved Luftkrigsskolen oppfordrer derfor den enkelte til å skape læring av vanskelige og tradisjonelt utilgjengelige erfaringer. Erfaringslæring er ikke noe nytt – det er vi gode på. Forskjellen er hvilken dybde erfaringer formidles på. Dette området, som så sårbart og nakent viser hvem du er og hva du føler når du skal prestere, er et svært viktig område å lære fra for å skape effektivitet i operasjoner. Det handler om å kjenne seg selv og sine reaksjoner. Det er ikke få flygere og øvrige offiserer som opp gjennom årene har uttrykt hvor stor betydning slik erfaringsdeling har.

Kadetter skriver bacheloroppgaver, tekster og egenutviklingsrapporter om sine utfordringer som offiser og operatører fra krig, øving og operativ virksomhet. Kadettene avslutter med å skrive og fremføre sin egen lederfilosofi etter 3 år med gjennomgående luftoperativ grunnopplæring og lederutvikling ved Luftkrigsskolen. Utfordringen er at slike modningsprosesser er tidkrevende – særlig i ung alder. Alderen er her av vesentlig betydning fordi vår evne til planlegging, arbeidshukommelse og impulskontroll, og dermed også evne til å vurdere risiko, normalt ikke utvikles til et voksent modningsnivå før vi er omtrent 25 år. Det er også i dette aldersspennet vi har størst mulighet for å påvirke holdninger, atferdstilbøyelighet og selvoppfatning gjennom veiledning og tilbakemelding. Jo eldre vi blir, jo mindre tilgjengelig er vi for endring. Selv om flygere og offiserer delvis selekteres på noen av disse faktorene (høy planmessighet og lav nevrotisisme) så er tiden ved Luftkrigsskolen av vesentlig betydning for å utvikle en «overconfident» 21 årig flygerkadett til en offiser som skal ha kunnskap nok og selvinnsikt nok til å ta «strategiske» beslutninger i en presset situasjon over Norges eller andre lands territorium. Denne kunnskapsdannelsen og lederutviklingen bør ikke overlates til korte kurs eller en tidsklemt krigsskole. Studietiden på Luftkrigsskolen bidrar nettopp til dannelsen av den kunnskapsrike og selvbevisste offiseren som Luftforsvaret trenger. Vi bør ikke stille mindre utdanningskrav for å bli offiser enn vi stiller til profesjonsyrkene lærer (Regjeringen innfører femårig mastergradsutdanning for lærere fom 2017), sykepleier, ergoterapeut eller politibetjent.

Luftforsvaret har også tradisjon for å velge flygeren og særlig jagerflygeren i de mest sentrale lederposisjonene. Dette betinger operative kunnskaper og ferdigheter gjennom gradvis mer operativ erfaring. Men er dette nok? Burde det ikke også ligge som en like sterk forutsetning for å ta beslutninger om liv og død i pressede situasjoner at man har en solid formell lederutdannelse samt å kunne vise til gode lederegenskaper gjennom karrieren? Bør ikke ledelse av avdelinger, kunnskap om organisasjonen Luftforsvaret, og fellesoperativ kompetanse være like viktig å lære seg som det å lære å bli formasjonsleder? Her har Luftforsvaret, i motsetning til våre andre forsvarsgrener, vært lite konsekvente i å stille utdanningskrav samt vurdere utviste lederegenskaper i rekruttering til høyere stillinger. Er dette et spor Luftforsvaret er tjent med å fortsette i?

Er det slik at flygeren trenger mindre lederutvikling og mindre utdanning i fremtidens Luftforsvar? Er ikke kompetansekravet og lederansvaret forsterket i en tid med innføring av nye høyteknologiske plattformer, nye operative utfordringer og større politisk/strategisk spillerom for den enkelte operative aktør?


Avsluttende refleksjoner

Forsvaret har lange og stolte tradisjoner innen utdanning. Krigsskolen ble etablert lenge før vårt første universitet. Krigsskoleutdanning har høy status i Norge. Vi mener en slik status er berettiget. Det våre elever lærer og erfarer gjennom tre år på våre høyskoler er preget av meget høy kvalitet. Respekten fra det sivile samfunn er viktigere enn vi kanskje reflekterer over i hverdagen. Tilliten det sivile samfunn har ift å betro oss med store ressurser, krevende oppdrag, og – til syvende og sist – verne om vår frihet. En slik tillit må aldri tas for gitt. Den kommer som en konsekvens av systematisk arbeid over tid. Tillit må bygges over tid, men kan, som kjent, brytes ned raskt. Dette er en kostnad McKinsey og andre konsulentselskaper ikke regner på eller er opptatt av.

Utviklingstrekkene er imidlertid bekymringsverdig. Andelen nordmenn med høyere utdanning fortsetter å stige voldsomt. I 1985 hadde ca 13% av befolkningen høyere utdanning. Tretti år senere (2015) har ca 32% av Norges befolkning høyere utdanning. Trenden i det sivile samfunn synes tydelig, men Forsvarets utvikling innen utdanning fremstår annerledes. I løpet av de siste reformene av Forsvarets utdanningssystem har Stabsskole I og Krigsskole II blitt fjernet. Nå skal tiden ved Luftkrigsskolen ytterligere reduseres. Vi tror ikke dette bidrar til økt tillit til offiserene, og vi tror ikke dette på noen måte er kloke valg for å sikre riktig og solid kompetanse i fremtiden.

Norske piloter, og spesielt jagerflygere, har tradisjonelt hatt de sentrale lederfunksjonene i Luftforsvaret. Bakgrunnen for dette noe ensidige fokus på nødvendigheten av jagerflyerfaring for å nå til topps i Luftforsvaret er omdiskutert. På subtaktisk nivå utøver norske flybesetninger luftoperasjoner helt på høyde med landene vi ønsker å sammenligne oss med, nemlig USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Dette ble blant annet demonstrert i kamp over Libya i 2011, gjennom NAD i Afghanistan, C-130 bidrag i Irak og Mali. Men det er ikke vår opplevelse at norske jagerflygere er det NATO etterspør i sentrale funksjoner når en luftkampanje skal planlegges og ledes på Joint Force Air Component (JFAC) nivå. Hva er det som tilsier at norske jagerflygere – og derved de fremtidige ledere i Luftforsvaret – kan klare seg med kun to års akademisk utdanning, pluss flygerutdanning (Bachelor), og likevel øve operativ innflytelse og fremme Norges strategiske interesser blant allierte militære ledere i NATO?

En av utfordringene til den tidligere nevnte McKinsey-rapporten, er at den selektivt velger eksempler som passer med argumentasjonen. De finner det eksempelvis ikke nødvendig å nevne at flere av våre allierte legger ned betydelig mer tid og ressurser i utdanningen av sine luftoffiserer. USA har et fire års bachelorløp på US Air Force Academy før man starter flygerutdanningen. Canada  og Australia har tilsvarende ordninger. McKinsey finner det heller ikke nødvendig å synliggjøre at Tyskland går motsatt vei hva angår utdanning. Da representanter fra de europeiske luftkrigsskolene møttes i Tyskland våren 2016, orienterte det tyske vertskapet om at tyske offiserer – inkludert piloter – nå skal ha syv års utdanning, og at alle skulle ha mastergrad. De refererte til det prestisjetunge Helmut Schmidt-Universität/Universität der Bundeswehr Hamburg, og henviste til sin gamle forbundskanslers hovedrasjonale for å styrke høyere utdanning i det tyske Forsvaret: «Aldri mer en dum tysk offiser».

Vi argumenterer altså for at kvalitet er avgjørende. Det koster litt, men det er den klokeste investering vi gjør. Vi vet at det er riktig i operativ sammenheng. På taktisk nivå utdannes flygerne våre hos de beste. Vi reiser til «Red Flag» for å øve med de beste, i de mest kompliserte scenarioene. Vi kjøper de beste flyene. Det koster, men er nødvendig dersom vi vil ha ordentlig kvalitet. Vi forstår ikke hvorfor den samme filosofien ikke gjelder for høyere utdanning. Luftkrigsskolen har som ambisjon å være på internasjonalt toppnivå hva angår FoU og utdanning innen fagområdene luftmakt og luftmilitær ledelse. Noe annet duger ikke når nasjonen blant annet investerer så enormt i nye kampfly. Jeg tror alle i Luftforsvaret er enige med Helmut Schmidt: Vi ønsker heller ikke dumme norske offiserer. Men vi blir neppe klokere av å redusere Luftforsvarets høyere utdanning.


Av:
Major Jens Gunnar Dragsnes, hovedlærer luftmakt, tidligere skvadronssjef 332-skvadronen (F-16).
Oberstløytnant Dag Henriksen, Sjef Luftmaktavdelingen, professor i militære studier 1. amanuensis.
Christian Moldjord, hovedlærer lederskap, PhD i psykologi/lederutvikling.
Forrige        139 av 1244        Neste
loader
Norges Offisersforbund 2018
Webutvikling av:A2N