Etter 20 års nedbygging og vanstyre representerer detfagmilitære rådet på mange måter et vendepunkt i norsk forsvarsplanlegging, ikke først og fremst når det gjelder de økonomiske rammene, men når det gjelder at det prinsipielt må være de sikkerhetspolitiske behov som må legges til grunn for de fagmilitære vurderingene, og ikke en på forhånd gitt politisk avgrenset budsjettramme slik som tidligere.
Dermed blir politikernes prioritering av landets og befolkningens sikkerhet tydeliggjort. Det blir vanskeligere for Regjering og Storting å nedprioritere Forsvaret ved å skjule seg bak opportunistiske forsvarsplanleggere slik som tidligere.
Når det gjelder kroner og øre foreslår Forsvarssjefen egentlig bare å etablere et forsvar hvor ressursene står i forhold til de oppgavene Stortinget har pålagt det, samt å etterleve de kapasitetsforpliktelsene vi har i Nato (2% av BNP). I forhold til det minst ambisiøse alternativet representerer det en gradvis økning i forsvarsutgiftene opp mot er merkostnad på 12 milliarder i året fra 2024 frem til 2028.
Mange vil si at det uansett er ”too little, too late” og at om oljepengene skulle anvendes til noe fornuftig så måtte det være å trygge landet og befolkningens sikkerhet. Men hva som blir igjen av operativ kampkraft, etter at Erna har prioritert regnskog, bistand og klimakvoter og Siv har anvendt sine prokuratorknep, gjenstår å se. Det vil vi først få vite til våren.Det er liten grunn til å ha for store forhåpninger.
Men Haakon Bruun-Hanssen har, til forskjell fra feige forsvarssjefer før ham, vært langt mer tydelig på at Forsvarets primære oppgave er å forsvare landet, at det forsvaret vi har endt opp med er alt for lite og at bunnen nå er nådd.
Forsvarssjefen begrunner imidlertid sin tilrådning ved å visetil et endret sikkerhetsbilde etter at Russland invaderte Krim-halvøya i 2014, en bortforklaring for tidligere forsømmelserhan ikke er alene om. Realiteten er at Russland systematisk har økt forsvarsbudsjettet siden 2002 samtidig som forsvaret i Norge og i Vest-Europa forøvrig er blitt sterkt redusert. Slik har vi selv bidratt til å destabilisere sikkerhetsbalansen i eget nærområde. Noen har advart mot dette helt siden 2004.
Det er uansett bedre sent enn aldri. Forsvarssjefen har omsider heldigvis omsider forkastet den håpløst naive doktrinen som gjaldt tidligere om at militære konflikter i Europa og i våre nærområder i overskuelig fremtid vil være begrenset til ”mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet”.
Han foreslår å styrke Hær, Heimevern og verneplikten og har åpenbart også forkastet en tidligere forsvarssjefs luftige teori om ”det militærteknologiske paradigmeskiftet” og at det derfor ikke lenger er behov for territorielle landmaktstyrker av noe omfang. Det er bra selv om det er på høy tid og selv om landmakten burde styrkes ytterligere.
Der det fagmilitære rådet fortsatt svikter, er premisset om at våre allierte vil komme oss til unnsetning uansett. Det er et tvilsomt premiss. USA er vår viktigste allierte og vi har sammenfallende sikkerhetsinteresser. Men stormaktene vil alltid først og fremst prioritere egne interesser, jfr. de alliertes tilbaketrekning under felttoget i Nord-Norge i 1940 eller nåramerikanerne nå lar kurderne i stikken i Syria, for å ta et mer aktuelt eksempel.
Derfor må vi alltid først og fremst stole på egne krefter. Selv små nasjoner kan mobilisere en formidabel motstandskraft og med enkle midler gjøre en motparts risiko og tap uakseptabelt høye. Det innebærer at vi først og fremst bør satse på defensive kapasiteter med tilstrekkelig volum og tilstrekkelig forsvarsvilje til troverdig avskrekking.
Dernest må en liten stat kompensere asymmetrisk for det den mangler av ressurser og unngå store konsentrerte formasjoner, og i stedet velge flere, lette, mobile og fleksible kapasiteter i spredte formasjoner som det vil være mer krevende og mer kostbart å nøytralisere.
I dette perspektivet blir valget av kostbare kapasiteter som F-35 og flere fregatter mindre forståelig. De vil bli slått ut i løpet av få minutter i en innledende fase av en storkonflikt av russernes nye hypersoniske presisjonsstyrte kryssermissiler som vi foreløpig ikke har noe effektivt forsvar mot.
Viktigst er dog at Forsvarssjefen har forkastet den sikkerhetspolitiske forutsetningen som var dimensjonerende for norsk forsvarspolitikk tidligere, om at norsk territorium ikke er strategisk viktig for stormaktene.
Nå, og langt på overtid, tar man omsider utgangspunkt i det faktum at Norge ligger der det ligger som en buffer mellom stormaktene i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. Det gir en helt annet realitetsorientering enn det urealistiske glansbildet som var styrende for forsvarsplanleggingen tidligere.
Det er ikke nevnt i Forsvarssjefens fagmilitære råd og har foreløpig gått kommentariatet hus forbi, men Regjeringens vedtak om å stå utenfor det allierte missilforsvaret er i denne sammenheng en særdeles viktig og riktig beslutning.
Norsk deltakelse ville bidra til å forrykke den strategiske atomvåpenbalansen mellom supermaktene og sette Norge i en særdeles utsatt stilling. Mellom linjene kan en lese at Forsvarssjefens utredningsgruppe har forholdt seg til den vanskelige situasjonen Norge befinner seg i som en buffer mellom supermaktene.
Sikkerhetspolitisk er vår største utfordring å unngå å komme i en klemme mellom stormaktene. Det kan vi best gjøre ved å holde oss med et sterkt og relevant forsvar selv. Det ivaretar amerikanske sikkerhetsinteresser og avlaster amerikanerne økonomisk ved at Norge tar sin del av byrdefordelingen i NATO, og det beroliger russerne sikkerhetspolitisk at vi er i stand til å ta hånd om egen sikkerhet selv.
Og ikke minst har Forsvarssjefen forstått at det ikke er slik at ”ethvert forsvarsbudsjett er stort nok”, slik en av hans forgjengere kom til å uttrykke seg på toppen av hans karrierefor et tiår siden. Om politikerne velger å nedprioritere landets sikkerhet så må de også ta ansvaret for det.
Det er de fagmilitære rådgivernes plikt å tydeliggjøre denne sammenhengen. Det har Forsvarssjefen denne gang gjort på en god måte. Det er nå opp til Regjering og Storting.