Etterretning, spionasje og forskningssamarbeid
Kystvaktskipet "Svalbard" utenfor Alaska assisterer et viktig forskningsprosjekt.
Daniel Fantes/Forsvaret

Etterretning, spionasje og forskningssamarbeid

Som følge av den økte sikkerhetspolitiske spenningen har Norge også blitt et yndet mål for utenlandsk etterretning og spionasje. Hvilken rolle spiller kunnskapsinstitusjonene? På fjorårets siste dag kunne vi lese en reportasje i Dagens Næringsliv hvor PST kommer med ramsalt kritikk av norske kunnskapsinstitusjoner, som de mener både er blåøyde og naive i møte med studenter og forskere fra land som vi ikke har noe sikkerhetspolitisk samarbeid med. Særlig gjelder dette for de som kommer fra Russland, Kina og Iran.
Publisert: 2021.04.21
Hedda Langemyr, UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet

Spionasje og etterretning på norsk jord er ikke noe nytt. På grunn av vår geostrategiske beliggenhet, våre naturressurser og vår teknologiske kompetanse blir interessen for vårt territorium, sett fra øst, alltid høyere når den sikkerhetspolitiske spenningen tiltar. Tradisjonelt har de fagfeltene som har vært mest utsatt for spionasje og etterretning vært knyttet til naturvitenskap og teknologi: Elektronikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, fysikk, matematikk, romfartsteknologi, bygg og anlegg og materialteknologi koblet opp mot olje og gass. Med andre ord alle fagfelt som vi anser at det er en fare for at kan bli misbrukt av land som kan true vestlig sikkerhet. Hva som er definert som potensiell ulovlig kunnskapsoverføring har frem til nå vært omfattet av eksportkontrollbestemmelsene i UD. 

 

Noe har imidlertid endret seg de siste årene; blant annet Kinas tiltakende posisjonering i nord, og utbredelsen av desinformasjon og påvirkningsoperasjoner som følge av den digitale utviklingen. 

 

Dagens såkalte hybride trusselbilde gjør det vanskeligere å identifisere all mulig kunnskap som kan brukes mot oss fra andre land. Derfor går også PST ut med en enda tydeligere advarsel om at vi må være mer oppmerksomme på denne aktiviteten og ta forbehold vi kanskje ikke tidligere anså som nødvendige. Dette kan eksempelvis dreie seg om konsultasjoner angående nyansettelser ved utsatte fakulteter og arbeid med sårbarhetsanalyser for å styrke bevisstheten blant ansatte om svake punkt som lett kan utnyttes. Når trusselbildet likevel er så sammensatt og diffust, skal det godt gjøres for ansatte og ledelse ved fakulteter å vite hvor disse grensene går, og hva slags informasjon eller kunnskap som kan være kompromitterende. Spesielt innenfor immaterielle fag slik som samfunnsvitenskapen. For mange forbehold kan også lett få konsekvenser i form av føringer for forskningen, den kan tappes for verdi og den kan konkurrere mot fri og kritisk forskning.

 

Når det gjelder kunnskapsinstitusjonene i nord, står internasjonalt forskningssamarbeid sterkt. Det inkluderer i stor grad både Russland og Kina. Dette innebærer også at kunnskapsinstitusjonene i nord er særlig posisjonert for kommunikasjon og tillitsbygging med land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, såkalt «science diplomacy». Forskningsdiplomati blir ofte viktigere i perioder hvor de sikkerhetspolitiske spenningene er høyere. Norge er også, som et lite land, svært avhengig av godt internasjonalt forskningssamarbeid. Dette handler om å øke volumet på kunnskaps- og kompetansemiljøene og det handler om å vedlikeholde og styrke kontakt med viktige handelspolitiske partnere. For Nord-Norges del handler det også om demografisk utvikling, turisme og annen næringsutvikling.

 

Et liberalt vestlig demokrati forutsetter blant annet åpenhet, akademisk frihet og godt internasjonalt samarbeid. Vi ser også at de samme verdiene nå er under press gjennom at de utnyttes av eksterne aktører med mål om å destabilisere demokratiet. Hva gjør vi når nettopp de verdiene samfunnet er tuftet på også blir våre største sårbarheter? Svaret ligger ikke i å fjerne sårbarheten som ligger i åpenheten, men snarere å minimere risikoen for at enkelte miljøer blir utnyttet. Dette fordrer også en tydeligere forståelse fra ulike deler av myndighetsapparatet om hva kunnskapsinstitusjonenes rolle i nord er.  

 

I stedet gir de ulike departementene forskjellige signaler. Signaler som kan skape forvirring og usikkerhet om hva som faktisk skal være gjeldende policy på kunnskapsfeltet. Dette bidrar til at kunnskapsmiljøer i nord blir satt i krysspress mellom de ulike departementenes agendaer og interesser. Det ser vi også gjennom departementenes ulike praksis: Mens noen finansierer og tilrettelegger for tettere samarbeid med land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, utviser andre sterk skepsis til det samme samarbeidet. 

 

Et talende eksempel på dette er det bilaterale forskningssamarbeidet Norge har med Kina. Både Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet prioriterer dette samarbeidet gjennom tilskudd til Forskningsrådet. Prioriterte satsninger er blant annet samarbeid om infrastruktur, digitalisering og helseinnovasjoner, herunder medisinsk teknologi og eHelse. Dette er områder som av andre departementer vil betegnes som potensielt sensitive, og følgelig burde bli møtt med mange forbehold. Forskningsrådet presiserer riktignok at institusjonene har et selvstendig ansvar for IKT-sikkerhet, og anbefaler alle institusjoner å utarbeide egne strategier for informasjonssikkerhet, cybersikkerhet og datasikkerhet. Hvilke tiltak som her bør utarbeides avhenger med andre ord av hver enkelt institusjons risiko- og sårbarhetsvurdering. Det er urealistisk, all den tid trusselbildet er i kontinuerlig endring og sikkerhetspolitikken stadig spiser seg inn på flere samfunnsområder.   

Saken har tidligere blitt publisert i Befalsbladet Nr 1, 2020

 

Forrige        24 av 1494        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå