Felles virkelighetsforståelse, ulike løsninger
I Befalsbladet nr 2 stilte vi 9 spørsmål til de politiske partiene. Her finner du Kjetil Stormark (redaktør aldrimer.no) sin analyse av svarene.

Felles virkelighetsforståelse, ulike løsninger

De fleste politikere i de etablerte partiene er enige om at den sikkerhetspolitiske situasjonen er sterkt forverret, og at situasjonen er farligere enn på lenge. Men der slutter også enigheten.
Publisert: 2021.09.06
Av KJETIL STORMARK, redaktør aldrimer.no og gjestekommentator

Forståelsen av hvilke utfordringer Forsvaret og dermed Norge står oppe i akkurat nå, varierer sterkt i svarene de ni politiske partiene har gitt på de ni spørsmålene de fikk fra Befalsbladet. Mange av svarene bærer preg av at politikerne ikke fullt ut skjønner nøyaktig hvor farlig det egentlig er at Norge i dag ikke har en tilfredsstillende forsvarsevne. De færreste skjønner heller at dette gjelder absolutt alle forsvarsgrener. De skjønner heller ikke at at det haster å få gjort noe med de farlige manglene. Enhver utsettelse innebærer at politikerne tar en kalkulert risiko med at Norge ikke vil mestre en alvorlig, sikkerhetspolitisk krise. Dersom vi har maks uflaks, er det oppskriften på hvordan et land kan miste sin selvstendighet og et folk sin frihet.

Arbeiderpartiet 

Aps ledende forsvarspolitiker, Anniken Huitfeldt, som også er leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomite, poengterer særskilt at nåværende langtidsplan for Forsvaret er en slags D minus-variant av forsvarssjefens anbefalinger i det fagmilitære rådet, der bare alternativ A (av A-, B-, C- og D-modellene) fullt ut tilfredsstilte Norges sikkerhetspolitiske behov. Huitfeldt peker på at det haster å få styrket Hæren og å få plass nye stridsvogner, som dagens regjering har utsatt gjentatte ganger. Ap vil styrke Heimevernet og den generelle bemanningen i Forsvaret.
Men samtidig har Ap en troverdighetsutfordring ved at partiet har vært med på å gi flertall til Solberg-regjeringens to siste langtidsplaner for Forsvaret, herunder nedleggelsen av Andøya og flytting av Bell 412-helikoptrene fra Bardufoss. Begge deler har kostet Ap dyrt i nord. Det er også uvisst om kriseforståelsen i Ap og hos partileder Jonas Gahr Støre er sterk nok til at forsvarsområdet blir tilstrekkelig prioritert i daglig politikk ved et mulig regjeringsskifte.

Senterpartiet

Ved et regjeringsskifte vil Sp fort bli den forsvarspolitiske joker nord, som trekker øvrige partier på rødgrønn side i retning av en sterkere forsvarssatsing. Spørsmålet er hvor sterkt gjennomslag partiet får i en ny regjering. Det er også et spørsmål om partileder Trygve Slagsvold Vedum fullt ut har forstått at den viktigste konfliktlinjen der Sp sanker stemmer, er spennet mellom velgernes opplevelse av trygghet vs utrygghet, ikke den tradisjonelle konfliktlinjen by mot land. Partiets forsvarspolitiker Liv Signe Navarsete har nok skjønt det. Men får hennes linje nok makt når Sp eventuelt er på plass i regjeringskontorene? Sp kan fortsatt floppe i nedslaget, men er den tydeligste forsvarspolitiske stemmen for øyeblikket.
Sp stemte ikke for nåværende langtidsplan. I sitt svar skriver Sp at de ikke ville være med på å gi legitimitet til «en langtidsplan som i så liten grad setter oss i stand til å møte truslene som regjeringen selv beskriver i langtidsplanen». Dette er fra Høyre møtt med beskyldninger om uansvarlig politisk manøvrering.
Sp ønsker en sterkere satsing på Hæren, nye stridsvogner så raskt som mulig, styrking av Heimevernet og at Brigade Nord snarest må utrustes som en fullt ut mekanisert brigade, slik at den tilfredsstiller NATOs styrkekrav. Sp er også det partiet som tydeligst har kjempet for å reversere vedtaket om å legge ned Andøya.

Sosialistisk Venstreparti

SV ønsker «en nøktern og utgiftsbevisst styrking» av Forsvaret, ifølge partileder Audun Lysbakken. Dette er neppe partiet som går i bresjen for å heve forsvarsbudsjettet markant. Men SV peker på og har forstått at det mangler personell i Forsvaret, at hæren må moderniseres og heves og at Sjøforsvarets framtid må avklares. Partiet tar til orde for å ta livet av de stadige effektiviseringskuttene i Forsvaret og den stadig sterkere privatiseringen av deler av Forsvarets drift. SV er USA-kritisk, slik som vanlig, og ønsker å tillegg å kutte i F-35-anskaffelsen.

Rødt

Er nok den største overraskelsen av partiene på forsvarsområdet. De fleste av oss som har levd en stund, hadde ikke forventet at Rødt skulle utvikle et engasjement på forsvarsområdet og med mange forslag til politiske løsninger som i tillegg fremstår som gjennomarbeidede og troverdige. Partileder Bjørnar Moxness har fått med seg de store utfordringene som finnes også i Sjøforsvaret, som fortsatt lever i uvisshet om framtidig struktur. Rødt har engasjert seg i feriepengesaken i Heimevernet, noe de har scoret ekstrapoeng på hos personell på lavere nivå i Forsvaret. Det store minuset ved Rødts politiske analyse og løsningsforslag, er at partiet ikke skjønner at du bare kan si nei til å delta i amerikanskledede internasjonale operasjoner dersom du samtidig forventer å få hjelp fra USA dersom det smeller her hjemme. For å få, må vi også bidra. Partiet har også en i overkant endimensjonal analyse og vurdering av F-35-anskaffelsen.

Mijøpartiet De Grønne

Dette er partiet med det mest omfangsrike svaret, men samtidig med de største utfordringene hva gjelder realpolitisk forståelse. Mange av løsningene fremstår som politisk umodne. Betydelige deler av teksten synes å være hentet fra MdGs partiprogram. Men EN ting har MdG helt rett i: De økende miljø- og klimaproblemene i verden vil trolig bidra til å skape flere og større konflikter og dermed en farligere sikkerhetspolitisk situasjon. MdG vil gjerne styrke det nordiske forsvarssamarbeidet, Hæren, Heimevernet, Sivilforsvaret og Kystvakten. Og de vil gjenopprette Sjøheimevernet. Men det synes som om fokuset på Kystvakten og Sjøheimevernet har mest med miljø- og ressursforvaltning å gjøre. Ikke sikkerhet.

Høyre

Statsminister Erna Solberg har de siste årene vært opptatt av å ta æren for en «historisk satsing» på Forsvaret, men mye av den lovede satsingen er fortsatt skjøvet mange år fram i tid. Mange forsvarsfolk er derfor dypt skuffet over det tidligere forsvarspartiet. Det later til at statsministeren ikke for alvor tror noe på at det igjen kan bli krig i Europa, og at hun dermed ikke er villig til å prioritere mange nok kroner til forsvarsformål. Mange av satsingene som forsvarspolitisk talsmann Hårek Elvenes tar æren for i sitt svar er vedtak det har vært bred støtte for i Stortinget (herunder F-35-anskaffelsen), og som således ikke er noe Høyre særskilt har kjempet fram. Snarere kan det vel sies at Erna Solberg har hatt en solid fot på bremsepedalen og i årevis sabotert gjennomføringen av det såkalte 2 prosentmålet etter flere runder med vedtak på Høyres landsmøter. Den nåværende langtidsplanen er mindre ambisiøs enn forsvarssjefens svakeste alternativ i forrige fagmilitære råd (FMR). Det kjøpes dog nye ubåter (men langt færre enn det som trengs), nye maritime P-8A Poseidon patruljefly og nye helikoptre til Hæren og spesialstyrkene. Og Finnmark landforsvar er gjenopprettet. Deler av Høyres såkalte «skryteliste» er imidlertid kapasiteter som flyttes fra ett sted til et annet og gis et nytt navn, og som dermed ikke er «nye» kapasiteter. Ett eksempel er luftvern fra Luftforsvaret som ble ombygd til å bli kampluftvern for Hæren.

Fremskrittspartiet

Frps svar er ikke overbevisende. Men kanskje er det slik at de viktigste forsvarsvennene i Frp aldri har hatt noe avgjørende gjennomslag, spesielt ikke i perioden Frp satt i regjering. I den sikkerhetspolitiske analysen synes Frp å være mer opptatt av Kina enn Russland. Svaret er også preget av fortsatt lojalitet til Solberg-regjeringen, ved at man slår fast at med den nåværende langtidsplanen «er Forsvaret godt rustet for framtidige oppgaver». Du skal ikke ha mye kunnskap for å vite at det ikke er riktig. Resonnementet havarerer allerede der. Neste totalhavari kommer ganske kjapt, der Frp skriver at «samtidig må vi være klar over at ting kan endres raskt og nye utfordringer kan oppstå i løpet av kort tid». Og der Frp legger til: «Da må kanskje gjeldende planer endres raskere enn forutsatt i vedtatt plan».
Vel, man bygger ikke forsvarsstruktur og operativ evne på 14 dager. Eller noen måneder. Hele poenget med en forsvarsberedskap er at den må være klar når vi trenger den. Dersom vi skal bygge kapasitet først når vi skjønner at vi må, vil vi alltid være for sent ute. Slik vi også var 9. april 1940. Slik tilfellet var før 22. juli 2011. Og før pandemien traff oss.

Kristelig folkeparti

KrF har levert det tynneste og minst overbevisende svaret på de ni spørsmålene som er stilt av Befalsbladet. Dette er nok også litt symptomatisk for partiets tilnærming til forsvarspolitikken. Det har tradisjonelt ikke vært noe viktig politikkområde for KrF. Svarene er preget av lojalitet til regjeringens offisielle linje, og der mantraet er at «langtidsplanen er bra».

Venstre

Venstres svar er mer ordrikt enn KrF sitt. Men lojaliteten til regjeringens linje er den samme. Det viktigste for Venstre er å følge opp den nåværende langtidsplanen. Det er vanskelig å få øye på noen selvstendig forsvarspolitikk og som Venstre vil kjempe for, enten i fire nye år i regjering eller i opposisjon på Stortinget. Venstre lykkes i sitt svar heller ikke med å vise en tilfredsstillende breddeforståelse av utfordringene hva gjelder dagens mangler i Norges forsvarsevne. Innsikten er dog noe bedre hva gjelder det bredere begrepet samfunnssikkerhet.


Kjetil Stormark sin analyse tar utgangspunkt i Befalsbladets 9 spørsmål til partiene. Hele saken kan du finne her og i Befalsbladet nummer 2.
Forrige        5 av 1528        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå