Forbundet ved fronten, i kamp for bedre kår: Lønnskamp og klassekamp
Forsvarskommisjonen av 1946 samlet til møte. Ved enden av bordet skimtes formannen, Trygve Bratteli. Som nr. fire fra venstre på borteste side sitter formannen i Norges befalslag, Per Skotte, som var medlem av kommisjonen; utvalgt av Stortinget.

Forbundet ved fronten, i kamp for bedre kår: Lønnskamp og klassekamp

«De harde tjueåra»: Det er krisetid i Norge. Det er bankkrise og storstreiker. Det er arbeidsledighet og sammenstøt. Det er dyrtid – og det er lønnskamp. Heller ikke statsansatte underoffiserer slipper unna økonomisk nedgang og sosial nød. Derfor går de til kamp. Men ikke til streik!
Publisert: 2021.04.01
Dag Leraand

Det er hundre år siden noen av de tøffeste arbeidskonflikter i norsk historie. 1921 var preget av storstreik og klassekamp. En spent periode tar til; det er revolusjon i lufta. Soldater settes inn mot arbeidere, paramilitære og halvfascistiske grupper vokser fram. Med hæroffiserer i frontposisjoner.

 

Norges Underofficersforening skal gjennom 20-åra, og enda mer i 30-åra, være en konsekvent motstander av både hvite og røde garder. Den holder seg også langt unna alt som smaker av streik. Men demonstrasjoner mot staten er den med på! Og den tar kampen for høyere lønn og bedre kår. 

 
Norges offisers- og spesialistforbund feirer i 2021 sitt 125-årsjubileum. Dag Leraand skriver en ny bok om forbundets historie, som vil komme ut til høsten.

Så samles vi i staten! Det er dyrtid: Verdenskrigen skapte formuer – og fattigdom. Etter oppgang kommer nedgang, og dyp økonomisk krise. Den rammer bredt, også statens tjenestemenn. Blant dem er underoffiserene. Derfor går de med i kampen.

 

Mandag kveld, 22. januar 1923, er det demonstrasjon ved Stortinget. Bak står Statstjenestemændenes Fælles-Dyrtidsutvalg. Norges Underofficersforbund ermed, sammen med tretti andre organisasjoner. Dyrtidsutvalget er spiren til Statstjenestemannskartellet, som dannes i 1939: Dagens LO Stat. Norges befalslag skal slutte seg til Kartellet – og dermed LO – først i 1961, for seksti år siden. Men forbundet er altså med fra den tidlige begynnelse – fra de første lønnskamper som landets statsansatte går sammen om.

 

Kamp for brød

Det er statens angrep på dyrtidstilleggene som fører til demonstrasjonen i Kristiania – og rundt om i landet. Staten har vist liten vilje til å møte kravene.Statsansatte sakker akterut i lønnskampen, også den gangOg som alltid: De lavest lønte kommer dårligst ut. Blant dem er underoffiserene, og særlig de yngste. Derfor er dette også en kamp for de lavlønte. For hundre år siden – som i dag!

 

Dyrtid er det når prisene stiger mye raskere enn lønningene. Dyrtidstillegg skal kompensere for tapt kjøpekraft. Tillegg bevilges fra 1917. Men med fortsatt dyrtid må tilleggene videreføres – og forhøyes. Dette er hva kampen står om. Derfor gjelder det, heter det i oppropet fra foreningene, å reise seg i protest «mot den sultpolitik staten har ført og vil føre overfor os». Og gir en seg nå, «hvis attentatene mot dyrtidstillæggene skulde lykkes», så vil nye angrep komme – også på faste lønninger og arbeidsvilkår. Her må en ikke la seg presse på defensiven. Det må blåses til angrep.

 

Frykt for streik

Underoffiserene er ingen revolusjonær gruppe. Men de er dårlig stilt, og de har tross alt dannet et kampvillig fagforbund i 1896. De regner seg ikke til arbeiderbevegelsen, men kan identifisere seg med andre statsansatte – og de ser nytten av å gå sammen med de andre, for å gi styrke til felles krav.

 

Noe nølende er nok Centralstyret likevel. Underofficersforeningen har reist kravet om dyrtidstillegg helt siden 1916, men da direkte overfor Stortinget. Gjennom brev, med ansøkninger og anmodninger; signert «I Ærbødighet». De er ikke like ærbødige, de som marsjerer mot Stortinget i 1923. De er forbannet, og kampvillige. Anført av langt mer drevne demonstranter i det eldste forbundet for statens tjenestemenn: Norsk Jernbaneforbund. Når underoffiserene  blir med på aksjonen, er de klare på at det ikke er aktuelt å gå med i noen streik. Derimot underskriver foreningen oppropet om å gå til Stortinget: «Frem til demonstrationstatsfunktionærer!» 

 

Kravene har flere elementer av gjenkjennbar sosial profil. Det minnes om at også enslige lider under «tidens tryk». Også for dem har levekostnadene doblet seg. Så vel som for «tusinder kvinder med tildels rent elendig løn»! Og selvsagt må tilleggene også komme pensjonistene til gode! Tidene er andre, men kravene i mangt de samme. Fordi de er nødvendige. Fortsatt.

 

Og kravene vil ikke påføre staten store utgifter, argumenter aksjonistene. Dessuten: «Naar der kan skaffes midler for at redde de ruinerede banker, maastaten ogsaa evne at bevilge dyrtidstillæggene Også dét lyder kjent!

 

Det samme gjør begrunnelsen fra Kongelige Forsvars-Departement–armeen, når det i 1916 avslår Underofficersforeningen forespørsel om dyrtidstillegg. Departementet «savner adgang» til å etterkomme anmodningen. Det harprinsipper fra Finansdepartementet å følge!

 

Prinsippene ris. I prinsippet er kampen fortsatt den samme.

 

Så fremmevåre kravDet er landsmøtePå nærmest hvilket som helst, er lønn en hovedsak. Men det har ikke alltid vært forhandlingsrett. Underoffiserene er ikke posisjon til å kreve. Og demonstrasjonen i 1923 er ikke første gang Stortinget er målet.

 

Torsdag 17februar 1898 åpner Den norske landsunderofficersforening sitt første landsmøte, i Trondhjem. Lønnsforbedring er en av hovedsakene,enkepensjon en annen. Lønn og pensjon. Evige gjengangere – og fortsatt like aktuelle kampsaker. Om enn ikke enkepensjon!

 

30 øre – nå!

Statstjenestemenn var ikke lønnsledende for hundre år siden, heller. Og slett ikke underoffiserene. «Deres lave lønn var en av de mest stabile faktorer i det ellers så skiftende forsvarsstell», skriver Edin Helberg i jubileumsboka til Norges befalslag fra 1971. Uansett politiske og økonomiske væromslag:«Underoffiserenes lønninger syntes å være de eneste sikre uforanderlige, nærmest urokkelige,faktorer Og dette er mer enn statistikk. «Hva dette betød for den enkelte av forsakelse, innskrenkninger, ja, bentfrem nød», skriver Helberg, «kan en vanskelig forestille seg». Det måtte kamp til. Lønnskamp. Men forbundet går ikke på barrikadene, og ikke i tog, ikke ennå. Ennå stiller det ikke krav. Det anmoder. Høflig.

 

I 1898 er anmodningen en lønnsøkning på 30 øre dagen for sersjanter, 20 øre for høyere grader. Ikke urimelig, mener foreningen, når gjeldende lønnssatser har stått i 24 år! Finner departementet rom for økning? Nei. Strategien endres derfor. Anmodninger rettes direkte til Stortinget. Militærkomiteen overkjører departementet, og vedtar en årlig lønnsøkning på 60 kroner for sersjanter og 36 kroner for kommandersersjanter og furererLavlønnsprofil, altså!

 

Landsmøtet i 1900 retter derfor en takk til Stortinget, men slår samtidig fast at saken ennå ikke – på ingen måte! – kan anses for løst. Foreningen viser også den gang ansvar – moderasjonFor landsmøtet i 1904 lar lønnsspørsmålet ligge. Hvorfor? Landets økonomiske situasjon er krevende. Blant annet fordi mye er investert i forsvar – i frykt for krigsfaren fra øst. Fra Sverige.

 

Krigsfaren går over, for en stund. Men krig kommer. Første verdenskrig skal bringe stor rikdom til spekulanter, men legger hardt press på norsk økonomi – og norske underoffiserer. De må gå nøytralitetsvakt. Krigsveteranene skal slite. Allerede da.

 

... og i tillegg 

Lønn er mer enn fastlønn. Det er også tillegg. Snart mange flere – og etter hvert høyere – enn departementet liker. Men de er framforhandlet og de er tilkjempet – gjennom mange år. Innbeordringstillegg, innkvarteringstillegg, fenriktillegg, forsorgstillegg, distriktstillegg. Og dyrtidstillegg. Vi er på 1920-tallet, og dette er bare noen av tilleggene på tapetet.

 

Forbundets likhetstanke kommer ofte til synegjennom krav om tillegg: Det må være ens innkommanderingstillegg for alt fastlønt befal, krever det i 1915. Men det går ikke departementet med på. Forskjell skal det være. Det er en hellig ku i forvaltningens fjøs. Men ikke for alle på Stortinget! Ikke for dem som faktisk har kyr på båsen: Bondepartiet. Og slett ikke for Arbeiderpartiet. Til sammen har de flertall i Militærkomiteen, og støtter Underofficersforeningen. Men mjølka er sur. Satseneer lave. Og det er ikke alltid de går opp. De reguleres også ned – i likhet med lønningene, rundt 1930

 

Underoffiserer i distriktstjeneste har distriktstillegg. Da Forsvaret kommer til Nord-Norge i 1897 følgeretter hvert egne tillegg. Et nordlandstillegg vedtas i 1916: 100 kroner i året (men mer for offiserer, selvsagt). Det erstattes av et hålogalandstillegg i 1921 – og forhøyes: 400 kroner året! Deretter kommer et finnmarkstillegg.

 

Så har vi rett til å forhandleDet er vesentlig: Med mer regulerte forhold i arbeidslivet handler mye om å ha rett til direkte forhandlinger med staten. Forhandlingsrett er gull. Det gjør det lettere å framforhandle flere kroner – og verdifulle rettigheter.

 

Torsdag 6. juli 1933 får Norges befalslag forhandlingsrett. Med en ny lov kan laget delta i lønnsforhandlinger på linje med hovedorganisasjonene. Det gjør lønnssaker mer sentrale i organisasjonens arbeid. Et par tiår senere skal retten stå i sentrum under arbeidet med å etablere Befalets Fellesorganisasjon, i 1957. BFO er oppsatt på å få med Befalslaget – og forhandlingsretten som medgiftLaget velger imidlertid en annen veiog går inn i Statstjenestemannskartellet, og dermed LO, i 1961. Det er et veivalg forbundet skal stå ved, også i forsøket på å slå sammen NOF og BFO i 2011–2012.

 

Med tyske okkupanter og norske nazister er det ikke snakk om å forhandle. Befalslaget må gå i dvale. Flere tillitsvalgte må gå i krigsfangenskap. Blant de første sakene som tas opp etter frigjøringen, sommeren 1945, er lønn under okkupasjonen. Det ordner seg. Velviljen er større nå. For en stund. Lønn blir mer sentralt enn noen gang. Forbundet skiller mellom store og små lønnssaker. De store gjelder regulativet for hele grupper, de små for enkeltpersoner og enkelte kategorier, men som kan være store nok for dem det gjelder!

 

Lønn og tillegg

Lønn og annen kompensasjon – den samlede honorering – er hovedsaken for ethvert fagforbund, så også for NOF. Ennå er incentiver en hovedsak. Gjennom etterkrigstida har en rekke spørsmål stått høyt på dagsordenenSom boligerOg grader.

 

Forbundet har i alle år jobbet svært grundig, enten det har engasjert seg i hærordninger i mellomkrigstida eller langtidsplaner i nyere tid – eller lønn og avansement til alle tiderSamt forholdet mellom lønn og grad. Det gjør også Myklebustutvalget. I Befalsbladet i 1989 redegjør NOFs daværende nestleder, og etter hvert legendariske leder, Peter André Moe, for utvalgets arbeid. Det er NOFs eget utvalg, ledet av Willy Myklebust. Moe er medlem. Det utarbeider en innovativ modell som legger grunnlaget for å kunne skille grad og lønn. Statens senere lønnssystem skal bygge på denne tilnærmingen.

 

Peter A. Moe skal svinge pisken mang en gang. Som på Kartellkonferansen i 2005. Der tar han et kraftig oppgjør med lønnspolitikken i staten. Særlig for forsvarsansatte baseres lønnssystemet etter Moes mening alt mye er på «gratis overtid». For departementet har forsøkt seg igjen: Med en avlønning mer basert på fastlønn, mindre på variable tillegg. Moes etterfølger, Egil André Aas, skal følge opp. For på 2000-tallet blir forsvarsansatte hengende etter – igjen. Folk skifter ofte jobb, og da forsvinner tilleggene. De ansatte taper, staten tjener.Mens Forsvaret taper dyktige medarbeidere. Ståtida blir for kort. Er for kort.

 

Gjennom hele forbundshistorien har NOF stått støtt i striden for medlemmenes rettigheter. Deretter må de forsvares. For rettighetene forsøkes ofte svekket – eller rett og slett fjernet. Uten at oppgavene blir borte. Snarere tvert imot. 

 

Klassekamp

Mellomkrigstida er klassekampens tid. Underoffiserene heiser ikke fanene, og har slett ikke til vane å marsjere for sine krav. Men de føler en dobbel klassekamp på kroppen: Utad i samfunnet og innad i Forsvaret.

 

Det er ikke uten grunn at de, fram til 1930, kalles for underoffiserer. For det er noen som står over dem. Over-offiserene, systemets overklasse, er de krigsskoleutdannede offiserene. De er i all hovedsak rekruttert fra samfunnetssosiale overklasse; fra embetsstanden i byene. Og de blir selv embetsmenn. Underoffiserene kommer fra de lavere sosiale sjikt; fra småsteder og landsbygd. En klar overvekt av dem bondesønner.

 

Dobbel klassekamp

Kampen mellom disse to kategoriene befal – de to klassene offiserer – preger organisasjonsforholdene i Forsvaret til langt inn i den kalde krigen. Og forholdet mellom de to klassene er like kjølig som klimaet skal bli mellom de to blokkene i stormaktspolitikken.

 

Klassekampen innad i Forsvaret handler om avansement og tjeneste, og om respekt og anseelse. Det er en faglig og sosial kamp på de indre linjer. Klassekampen utad i samfunnet handler om utdanning og lønn, og om rettferdighet og anerkjennelse: En politisk og økonomisk kamp på ytre linjer. 

 

Slik havner underoffiserer også i en sosial og politisk kamp mellom en radikal arbeiderbevegelse og et reaksjonært borgerskap som bevæpner såkalte hvite garder: Som Samfundsvernet og Leidangen. Senere skal Hirden komme. Men statskuppet forsvarsminister Vidkun Quisling har planer om – med disses hjelp, blir ikke noe av. Ikke ennå.

 

Rettferdige krav

Lønnskampen er nødvendig. Klassekamp er nødvendig. Underoffiserene får dårligere utdanning og er systematisk dårligere lønnet enn høyere offiserer. En ung løytnant fra Krigsskolen med nær null erfaring vil tjene mer – og få høyere tillegg, også dyrtidstillegg – enn en eldre sersjant eller fanejunker med to–tre tiårs erfaring. Noe skal rette seg med enhetsbefalsordningen fra 1930. En kampsak forbundet kan innkassere. På papiret, men ikke i praksis.

 

Veterankamp

Mange medlemmer mobiliseres i 1905. Det er fare for krig. Ti år senere er det krig, men Norge holder seg utenfor den første verdenskrig. I nyere tid skal mange konflikter rundt om i verden skape nye generasjoner veteraner.

 

Lenge var intops-deltakelse basert på frivillighet. Like fullt måtte lønnskrav fremmes – og de fikk hjelp av LO. Slik personell har fått støtte på en rekke områder fra NOF i nyere tid. Når Norges Underofficersforening henvender seg til FD nyttårsaften 1918, er det for veteraner som er vanskelig stilt etter at krigen – og nøytralitetstjenesten – er over.

 

Tapte muligheter

Etter krigen står mange på bar bakke, framholder foreningen. De som ikke har fast, full jobb i Forsvaret er avhengig av sivil inntekt. Langvarig tjeneste har forspilt muligheten til sivil jobb. Krisetida gjør situasjonen enda verre. «Hertil», skriver forbundet «er flere i fremskreden alder, for hvem det ogsaa av den grund vil falde tungt at oparbeide sig en ny stilling». Derfor er det «nødvendig at staten yder erstatning for allerede paaført økonomisk tap». Foreslått erstatning høres ikke helt ublu ut: 8 kroner per tjenestedag.

 

Flere ber om foreningens hjelp; noen henvender seg direkte til Stortinget. Akkurat dét er ikke uvanlig på denne tida. Sersjant Tønnes Andreas Iversen ved 9. festningskompani på Odderøya var innkalt seks måneder i 1905, så tre og et halvt år – «mot min vilje» – under verdenskrigen. Nå sliter han, og ber «ærbødigst om rimelig godtgjørelse for ulemper og tap». Det fører fram. Stortinget tilstår sersjanter som Iversen 120 kroner måneden.

 

Fornyet kamp

Det skal komme en ny verdenskrig, og nye krav fra en ny krigsgenerasjon. Deretter skal intops-veteraner måtte kjempe for sine krav – fra Gaza og Libanon, via Balkan og Somalia til Afghanistan og Irak, sterkt støttet av LO, NOF og NTL. Det blir egne særavtaler for intops-tjeneste. Det blir bedre vilkår. Det innrømmes erstatninger – etter hvert. Men ikke uten kamp.

Pensjonskamp

Forbundet har alltid gått til kamp for pensjon.125 år etter at det ble stiftet er dette en hovedsak for NOF, selv om rettighetene er sterkere enn noen gang. Men ikke i ett og alt – og ikke for alle. Derfor tar forbundet fortsatt kampen.

 

På 2020-tallet er pensjon fra første krone et hovedkrav for fagbevegelsen. Forbundsleder Torbjørn Bongo fronter kampen for at alle tillegg skal være pensjonsgivende. Det er ikke et nytt krav. Det er hundre år gammelt! Men altså ikke mindre aktuelt for det.

 

Tidlig pensjon

En pensjonsordning er allerede på plass da forbundet stiftes i 1896. På stiftelsesmøtet er pensjon likevel en hovedsak: Enkepensjon! «En ordning, hvorved underofficersenker sikres pension, ansees i høi grad påkrævet», heter det i en uttalelse. Flere lokale lag startet enkepensjonskasser og understøttelsesforeninger. Solidaritet i praksis. Med framveksten av velferdsstaten bortfaller heldigvis denne kampsaken.

 

De tidligste lokale underoffisersforeningene engasjerer seg for pensjon allerede på 1850- og 1860-tallet. I 1873 lovfestes så pensjonskasser for statens bestillingsmenn, altså de som ikke er embetsmenn. Til dem hører underoffiserene. Før dette var de lenge henvist til å søke almisser fra krigshospitalkasser. De ble finansiert bl.a. av bøter. Unnlat å møte til gudstjeneste for andre gang – og det koster deg en halv månedslønn!Innskuddene i de nye pensjonskassene er lavere: 1 krone måneden.

 

Tidlig krav

Mange av de tidlige underoffiserer – distriktsbefalet – var ikke befal på fulltid. Du kunne – og måtte – ha annet arbeid og annen inntekt i tillegg. De garnisonerte i fulltids stillinger har få muligheter til det. Desto mer avhengigeblir de av pensjonen når de går av for aldersgrensen. Og desto viktigere er det at pensjonen beregnes av både lønn og tillegg! Men sånn er det ikke. Derfor fremmer Norges Underofficersforening i 1920 krav om at pensjon skal beregnes også for innkommanderingstillegget – også for de disse. For, som foreningen framholder, «Det er praktisk talt en del av lønnen også for de stadig tjenestegjørende underofficerer». Da som nå.

 

 

Forrige        34 av 1494        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå