Forbundslederen svarer
Forbundsleder, Torbjørn Bongo ble intervjuet for en sak som ble publisert i Befalsbladet 1. 2020.. Vi får svar på mangt og meget.
Torgrim Halvari

Forbundslederen svarer

Som de fleste sikkert har fått med seg, fyller NOF i år 125 år. I den forbindelse ønsker vi gjennom Befalsbladet og nof.no å presentere noen personer tilknyttet organisasjonen. Vi starter med sjefen sjøl, forbundsleder Torbjørn Bongo.
Publisert: 2021.05.02
Torgrim Halvari

Hvem er Torbjørn Bongo?

 

Jeg er en finnmarking med samisk bakgrunn som vokste opp med beina godt plantet i arbeiderklassen. Da jeg var barn, jobbet min pappa som bilmekaniker og min mor var hjemmeværende. Vi hadde ikke overflod av penger, men levde helt ok etter datidens standard. Oppveksten har nok preget meg opp gjennom karrieren. Mitt engasjement vokste på 80-tallet, med debattene mellom Gro og Kåre; det var ingen tvil om hvor min far hadde sympatien og hvordan han argumenterte. Det perspektivet på samfunnet smittet nok over, og har fulgt meg hele vegen videre i livet. Når jeg ser på samfunnet, ser jeg på det nedenfra ut fra de som har minst og de som har mest. 

 

Det viktigste mine foreldre har sørget for, var at jeg fikk mulighetene til utdanning og kunne velge den yrkesvegen jeg selv ville; det var ingenting som hindret meg økonomisk eller som på andre måter stoppet meg i å gå i den yrkesretningen jeg ønsket. Jeg hadde tilgang til alt; det var en del av samfunnet og den kampen som de før oss hadde tatt.

Går man tilbake i tid, var min morfar fisker. Han var en typisk fjordsame.

Jeg snakker ikke samisk. Min mor kom fra Tromsø uten samisk bakgrunn, så det var ikke naturlig at vi snakket samisk hjemme, og det var ingen tilbud på skolen. Min mangel på samiskkunnskap skyldes i stor grad fornorskingspolitikken.

 

Hva var din drømmejobb da du var barn?

 

Som ung hadde jeg nok ikke en drømmejobb, men jeg har alltid vært flink i matematikk. Min mor strevde med å lage nok regnestykker til meg da jeg var liten. Interessen for realfag og dertil like liten for språkfag, har fulgt meg hele oppveksten. På videregående tok jeg full fordyping i matte, fysikk og kjemi, og da tenkte jeg nok at jeg skulle bli ingeniør. At jeg havnet i Forsvaret, var nok tilfeldig. Jeg var litt fasinert av Forsvaret, og kunne tenke meg å bli jagerflyger. Når man søkte på den utdanningen, kunne man samtidig føre opp flere befalsskoler, og da havnet Marinen på andre plass. Dette var nok mest fordi mor min var fra Ramfjord, og at vi der hadde utsikt mot Olavsvern. Jeg stilte opp på intervjuet for å bli opptatt som jegerflypilot, men røyk ut på grunn av hørsel. Søknaden ble sendt videre, men jeg glemte den helt. Jeg hadde også flere sivile søknader inne, og kom inn på samtlige steder. Men så i juni måned fikk jeg en innkalling til opptaket på Befalsskolen. Jeg kunne ikke helt bestemme meg for om jeg skulle reise, men til slutt endte det med at jeg bestemte meg for å prøve Forsvaret. Jeg var jo en del i tvil, for jeg var oppvokst på snøskuteren og var kronisk sjøsyk de gangene jeg var på havet. 

 

Etter en uke gikk vi inn i en aspirantperiode, og denne varte i 3-4 uker. Mot slutten av øvelsen var vi på Madla, og hadde feltøvelse med lite søvn, blant annet skulle vi forflytte oss i skog og mark. Jeg hadde lært å lese kart etter mange turer med familien på fjellet. Jeg fikk troppen med på å gå en god rute, og tok dermed igjen de som gikk framfor oss, så vi fikk en ekstra pause. Det likte de andre, og dermed fikk jeg tilnavnet vegviseren. Etter det ble jeg tatt opp på Befalsskolen, men var ennå ikke sikker på om jeg hadde valgt rett veg i livet. Etter noen uker skulle vi ut og seile. Da vi gikk ut, kom vi inn i en forferdelig storm. Jeg ble svært sjøsyk, jeg var syk hele vegen, og da lurte jeg virkelig på hva jeg hadde funnet på, og var i sterk tvil om Marinen var det rette for meg. Men senere på turen fikk vi et strålende vær. Vi seilte gjennom den engelske kanalen, og da fant jeg ut at det var ikke så verst likevel. Litt ut i 1991 ble vi spurt om å gå rett inn på Sjøkrigsskolen, siden Forsvaret hadde problemer med å beholde folk. Jeg trivdes såpass at jeg søkte; flott å ha Krigsskolen på CV-en, tenkte jeg, men var vel egentlig fortsatt innstilt på å bli ingeniør. Etter skolen har jeg ikke sett meg tilbake. 

 

 

Hvordan fikk du interesse for fagforeningsarbeidet?

 

Vi skulle melde oss inn i en fagforening da vi gikk på Befalsskolen. Da valgte jeg det forbundet som var med i LO; det var hovedgrunnen til at jeg valgte NOF, fordi jeg hadde det politiske engasjementet. Så skjedde det ikke så mye på Befalsskolen rent fagforeningsmessig, men på Sjøkrigsskolen havnet jeg fort inn i styre og stell. Noen spurte om jeg ville sitte i styret; de mente tydeligvis at jeg egnet meg. Så jeg havnet inne i kadettforeningen på Sjøkrigsskolen. Egil André var da ansvarlig for oppfølgingen av kadettene. Vi dannet NOFKA, og jeg ble valgt til den første lederen der i 92-93.

Etter skolen havnet jeg på Olavsvern, på MTB, og da gikk det ikke lang tid før jeg havnet inn i styre og stell der også; noen hadde fanget opp at jeg var engasjert. 

For noen år siden fant jeg ut at siden jeg begynte på Sjøkrigsskolen har jeg hatt totalt bare seks måneder hvor jeg ikke har hatt et tillitsverv. 

Det bare skjedd uten at jeg har hatt noen planer om det. Jeg var tillitsvalgt for alle ved Kystvakten en periode, på landsmøtet ble jeg vara, så fast i landsstyret, så i forbundsstyret, og fra 2000 til 2010 var jeg tillitsvalgt for NOF. Da dukket det opp en del mediesaker som jeg engasjerte meg i, jeg var ute og sa ifra om forskjellige synspunkt vi hadde. Jeg husker at vi på et eller annet tidspunkt skulle behandle en sak på et møte. Jeg gikk og spurte hva medlemmene mente om saken. Tydeligvis var det et vanskelig tema; vedkommende sa: Bongo, det her fikser du! Den erfaringen jeg gjorde da var at det ikke er alltid at medlemmene mener noe, men de vil at vi skal mene noe. 

Jeg hadde et utrykk da: «Jeg reiser ikke så langt for å holde kjeft». Når noen har sendt meg til et møte og betalt for det, så skal jeg fremme et budskap. Da var vegen til talerstolen kort. Første gang jeg skulle på talerstolen var jeg vettskremt, pulsen var meget høy, men opp skulle jeg.

 

Hvem er dine rollemodeller innen fagforeningsarbeidet, og hvorfor?

 

Den første jeg skal peke på er Peter André Moe. Han er den som nok har preget meg aller mest i fagforeningssammenheng. Han var en suveren møteleder, og etter endt debatt greide han alltid å oppsummere på en god måte og komme med en god konklusjon. De fleste som jobbet med ham, følte at de ble sett. Samtidig var han veldig tydelig for forbundet utad, i media osv. Den opplevelsen jeg fikk av ham er en erfaring jeg har tatt med meg og benyttet mange ganger. Man lærer av forskjellige folk. Om jeg skal peke på en til, er det Yngve Hågensen. Hans evne til å være tydelig er unik, det han sa var ikke veldig pakket inn, man var ikke i tvil om hva han mente. Den andre tingen var at han hadde en troverdighet ingen kunne ta ifra ham.

 

Du har engasjert deg og jobbet mange år innen fagforeningsarbeidet, hva har det gitt deg?

 

Jeg vil peke på to ting. Først det har vært en arena hvor jeg kan ta ut engasjementet mitt, at jeg bryr meg, har synspunkter osv. Da jeg var på båten, klagde folk over forskjellig, noen likte å snakke om dette lenge. Da jeg forsto hva saken handlet om, gikk jeg ut for å jobbe, for å fikse det. Det som driver meg er å kunne fikse problemet.

 

Det andre biten er mer militær. Jeg vil påstå at jeg tidlig i min karriere fikk en fellesoperativ forståelse gjennom det arbeidet jeg gjorde, en opplevelse som svært få i Forsvaret får. Når jeg var på fagforeningsmøter, møtte jeg folk fra hele Forsvaret. Da fikk jeg høre hvordan verden var i mange deler av Forsvaret, fra hele bredden i Forsvaret. Dette er noe svært få får, tidlig i Forsvaret. Jeg fikk et overblikk som mange,  inkludert mine sjefer, ikke hadde: En forståelse for dynamikken fra topp til bunn. Denne kunnskapen har jeg satt pris på.

 

Hva har det kostet deg? 

 

Først tenker jeg at det ikke har kostet meg noe. Det har kostet meg en del kjeft blant annet fra sjefer som ikke har likt det jeg har sagt. Jeg fikk beskjed fra en sjef om at «nå roer du deg ned», men han møtte motstand og måtte gi seg. Til en viss grad har det nok gått ut over familielivet, frue og barn, det har blitt ekstra fravær tidvis. Det har jeg lært av, at det som er viktig i NOF er at de som engasjerer seg må kunne få en belønning, og spesielt familien må vi sette pris på.

 

Har fagforeningene like stor betydning nå som før, hvorfor?

 

Ja, men vi har en annen rolle i dag en for 125 år siden. For 125 år siden handlet det om å få rettigheter vi ikke hadde. I dag handler det om å forvalte de rettighetene vi har fått og ikke miste dem. Det andre er at fagforeningenes involvering i saker har betydning, vi har medvirkning og medbestemmelse. En sjef som bestemmer selv er noe annet enn en sjef som får innspill, og det siste er bedre. Slik har det vært gjennom hele historien. Rollen vår er å være den parten som sjefen må forholde seg til.

 

 

Har fagforeninger noen framtid?

 

Ja, du får de beste avgjørelser når en sjef må forholde seg til noen. Det kommer til å gjelde til evig tid. En sjef som lytter, er bedre enn en sjef som er egenrådig.

 

Hva vil ble de viktigste sakene i framtiden?

 

Om jeg forenkler problemet litt, viser historien at det hele vegen har vært viktig å sikre at Forsvaret har tilstrekkelig og god bemanning. Det er på mange måter kjernen i en fagforenings virke. NOF har jo som tradisjon å ikke stoppe der, vi ønsker også å mene noe om Forsvarets struktur og materiell, vi vil mene noe om politikken - forsvars- og sikkerhetspolitikken. Vi må ha nok folk, folk må ha nok materiell, vi må tydeliggjøre Forsvarets rolle i den totale forsvars- og sikkerhetspolitikken, og vi må vite hvilke utfordringer og oppgaver Forsvaret skal løse. Vi har som tradisjon å engasjere oss i alle tre tema. 

 

Mens de fleste andre fagforeninger ligger på cirka 50 prosent dekning, er nærmere 100 prosent av de forsvarsansatte i en fagforening. Hva er grunnen til dette?

 

Jeg vil nevne to forhold: At vi har en høy konkurranse mellom ulike fagforeninger, bidrar nok en del. Den andre årsaken, og kanskje den viktigste, er at militært ansatte som yrkesgruppe kanskje er den yrkesgruppen som har flest plikter. Da er det naturlig at man også bryr seg om hvilke rettigheter man har, og ønsker at noen skal ivareta dem.

 

NOF er 125 år i år, hva mener du er de viktigste sakene vi har vunnet gjennom organisasjonens historie?

 

Her finnes det en rekke saker å velge mellom, men kanskje den viktigste kampen var den forbundet startet med like etter at de ble stiftet, og som kulminerte på 30-tallet da vi hadde offiserer og underoffiserer. Vi representerte jo underoffiserene. Det var et skille mellom rettighetene for offiserer og underoffiserer, og en opplevd urettferdighet basert på klassedelingen i samfunnet. Rettighetene var markant forskjellige. Den kampen gikk fram til 30-tallet, da Stortinget vedtok enhetsbefalsordningen. Kjernen i enhetsbefalsordningen var at alle skal ha like rettigheter og vilkår. Dette var klassekampen i Forsvaret. Denne seieren har fulgt oss hele vegen, også inn i den ordningen vi har fått nå: Selv om vi har offiserer og spesialister er rettighetene de samme. Like mange pendlerreiser, lik rett til bolig og kvarter, og et lønnssystem som sikrer balanse. Den seieren har fulgt oss inn i det nye systemet. Det er viktig. Det kan jeg love at den dag noen tar til orde for forskjeller igjen, så kommer vi til å si kraftfullt ifra. 

 

Hvilken sak mener du har vært den vanskeligste, og hvorfor?

 

Jeg skal løfte fram to ting: Det som skjedde i forkant av andre verdenskrig med ulike syn på NS og deres søsterparti i Europa, men hvor «Befalslaget» argumenterte veldig imot det som skjedde. Det må ha vært en tøff sak på det tidspunktet. En annen sak som også er vanskelig, er å si nei til medlemmene. En fagforening skal bistå medlemmer i enkeltsaker, det er litt derfor vi er til, men av og til oppstår det saker hvor vi er i tvil om det er riktig å fronte saken, for eksempel gjennom en rettsak. Og av og til, etter å ha tvilt en stund, kommer vi til konklusjonen at det ikke er grunnlag til å kjøre en sak med base i rettspraksis mm. Å si nei i slike saker, det er nok den vanskeligste saken å ta. 

 

Hvilke saker som NOF har vunnet tror du har hatt størst betydning på lang sikt?

 

Alle ansatte skal ha like rettigheter.

 

Hvilke saker tror du blir viktigst i årene som kommer?

 

Det å beholde folk er kjernen, og det viktigste er kanskje ikke personellet, det viktigste for Forsvaret er å sikre tilstrekkelig bemanning. 

 

Om jeg skal plukke en mer konkret sak, er det pensjon. Selv om det har gått over ti år siden pensjonsreformen, holder vi fortsatt på å tilpasse oss pensjonsreformen i Forsvaret. Pensjonsgrunnlag, som vi diskutere nå, nivået på særalderspensjonen - hvor mye skal vi som har særaldersgrense få kompensert for at vi ikke kan jobbe lenger? Og det tredje er: Skal vi ha en særaldersgrense og hva skal den være?

 

Verden forandrer seg langt raskere i dag enn for 125 år siden. Hvilke utfordringer mener du er de største for Forsvaret i dag?

 

En krig i riktig gamle dager var folk som sloss på bare nevene, så kom våpnene, skjold, rustninger, taktikker, fartøy, fly osv. Det krever mer ekstra. Teknologien har utviklet seg, så ethvert forsvar må benytte seg av og hensynta teknologiutviklingen. Den største utfordringen er å forholde seg til, utnytte og benytte teknologien mens vi samtidig skal være best på de gamle områdene. Vi skal fortsatt lære nærkamp, samtidig som vi må beherske cyber og hybride trusler. Utviklingen gjøre at de som jobber i Forsvaret må være best på stadig flere områder. 

 

Hva er det viktigste vi må gjøre i framtiden for å fortsatt kunne ha et godt nasjonalt forsvar?

 

Vi må lære oss de nye områdene, samtidig som vi er best på de gamle. Men samtidig vil jeg tilbake til det som er kjernen i vår jobb: Personell. Vi må sikre tilstrekkelig og god bemanning. 

Har du valget mellom personell uten stridsvogn eller stridsvogn uten personell, ville jeg valgt det første om jeg skulle gått i krigen. 

Et moment til.: Vi har en formulering som har stått i LOs handlingsprogram i flere år. LO vil arbeide for et balansert nasjonalt forsvar med basis i hjemlige oppgaver. 

 

Denne setningen fra LO inneholder to viktige dimensjoner. Vi skal alltid ha fokus på våre nasjonale behov, men vi må ha litt av alt for å kunne utgjøre en helhet. Om vi ikke hadde hatt luftvern,  kunne man tatt oss med missiler.

 

Hva er NOFs visjon?

 

Det som står i vår visjon er at vi skal være til stede for både medlemmene og Forsvaret. Når vi jobber skal vi fremme medlemmenes interesser, men også Forsvarets. I praksis betyr det at vi blant annet i forhold til ATF ikke har gått i krigen for å få betalt 1 til 1 hele tiden, men vi har akseptert bruk av omregningsfaktorer i ATF som gjør at vi for eksempel ved vakt kun får betalt 15 timer for 24 timers vakt. 

 

Grunnen til at vi aksepterer noe sånt er for ikke å knekke økonomien til Forsvaret. Så kan jeg også si at jeg forventer at både forsvarssjef og forsvarsminister erkjenner dette og kan hensynta dette i andre sammenhenger. 

 

Savner du operativ tjeneste?

 

Ja. Savner både det å gå vakt på bro, arbeide sammen med kollegaer og vernepliktige, være på fiskeriinspeksjoner og være HKO (helikopterkontrolloffiser), men føler jo at jeg gjøre en viktig jobb for mine tidligere kollegaer og resten av Forsvaret i den rollen jeg har nå.

 

Vill du noen gang vende tilbake?

 

Skal være forsiktig med å spå. Det var litt tilfeldig at jeg ble heltidsstillitsvalgt, og jeg vet per nå ikke hvor lenge det vil vare. Før spurte mine tidligere kollegaer når jeg kommer tilbake. Nå har de sluttet å spørre. 

Forrige        5 av 1481        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå