Forsvarets lette tropper
Soldater ved Kavalerieskadronen trener ved Garnisonen i Porsangermoen. Kavalerieskadronen er en kompanisstridsgruppe som er en del av Hærens styrking i Finnmark og en del av Finnmark landforsvar.
Foto: Frederik Ringnes / Forsvaret

Forsvarets lette tropper

– Vurdert ut fra et kryssdomene luft-land perspektiv er det lite sannsynlig at de av Heiers foreslåtte styrker er i stand til å avskrekke Russland fra et potensielt fremtidig angrep, skriver Kjell Sjåholm i denne kommentaren til Tormod Heiers fagnotat om Forsvarets innretning.
Publisert: 2019.11.06
Kjell Sjåholm, oberstløytnant (p)

I fagnotatet «Hvilket forsvar gjør Norge tryggest?» leverer Tormod Heier en rekke vel gjennomarbeidede avveininger av Norges sikkerhetspolitiske problemstillinger. Han argumenterer også for et annerledes forsvar enn det vi har i dag. Det er ikke vanskelig å være enig i at styrken må være i stand til å forhindre at norske myndigheter blir stilt overfor et fait accompli. I en artikkel på stratagem.no argumenterer jeg for at striden kan føres mekanisert. Den amerikanske generalen Robert Scales har også argumentert for små enheter, og har blitt møtt med motargumenter. Denne kommentaren vil imidlertid konsentrere seg om Heiers visjon om en fremtidig annerledes styrkestruktur fra et avskrekkingsperspektiv:

Vil foreslått styrkestruktur kunne avskrekke Russland?

Konteksten til denne kommentaren er en utvidet avskrekking med USA-Norge-Russland som aktører, og avgrenset til kryssdomenet luft-land. Bakgrunn for denne avgrensningen forklares senere i teksten.

Den fremste oppgaven til en militær styrke er å avskrekke med utgangspunkt i det gamle romerske ordtaket «vil du fred – forbered deg på krig», strategiens fremste og mest kjente paradoks. Herunder ligger kontrollspørsmålet til potensielle motstandere: «Vart du skremt, no?» For å reflektere over denne evnen er det nødvendig med en oppfatning av nåtid – og nær fremtidig krig.

Det kan sees som unødvendig å diskutere et forslag til styrkestruktur når Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) foreligger, men ingenting er avgjort før Stortinget har stemt over Forsvarets langtidsproposisjon til neste år («it’s not over before the fat lady sings» som de sier i operaen). Det er i tillegg en viss entusiasme for både kampflyene F-35 og spesialstyrker, en entusiasme som kan tenkes å gå på bekostning av synergieffekten mellom både samvirkende våpenarter og forsvarsgrener i Forsvaret.

Krig som aktivitet og begrep

Krig forstås her ut fra den statsvitenskapelige definisjonen: «Organisert bruk av vold for å nå politiske mål». For å bli registrert i de fleste databaser som krig, er det nødvendig med 1000 falne, men her fokuseres det på formålet – å nå politiske mål. Organisert bruk av vold er ikke den eneste måten å nå politiske mål på, den vanligste er politisk kamp om makten. Russland har en egen strategi for denne kampen, og det er først når de ikke-militære midlene ikke lengre ansees tilstrekkelig til å forsvare nasjonen, at de militære midlene tas i bruk. Den russiske utenriksministerens nylige uttalelse om FMR som anti-russisk forsvar, kan sees på som del av en ikke-militær strategi. Denne kommentaren vil konsentrere seg om de militære midlene.

Militære styrker er ikke primært opprettet for å gjøre godt (selv om det også skjer), men å hindre en motstander fra å gjøre vondt. Anvendelse av det militære virkemiddelet i politikken betyr normalt død og ødeleggelse primært for fienden, men tap av egnes liv og helse, samt ødeleggelse av utstyr og eiendom må påregnes. Krig kan ikke sees på som en strengt vitenskapelig «prosess», men er en blodig og uforutsigbar voldsanvendelse. Det er lett å undervurdere krigens brutale natur, og mange politikere og militære ledere har da også ofte mistet kontroll over utviklingen, som de trodde de kunne styre med «vitenskapelige metoder».

Krig er det alvorligste styresmakten kan involvere befolkningen i. Det er derfor med uro en kan observere at stadig flere samfunnsområder trekkes inn i Forsvaret og dermed kan betraktes som legitime mål, i stedet for at sivilsamfunnet søkes avskjermet fra krigens virkning. Heier fremmer også slike tanker i sitt notat. Men er det «billig» når sivile må risikere å bøte med livet fordi Regjeringen ikke vil bevilge penger til forsvar idet de anser krig som et uegnet virkemiddel? Det er ikke Regjeringen som avgjør det, men den som initierer krigen. Det blir ikke krig før den angrepne forsvarer seg, men har Regjeringen tenkt til å gjøre det? Spørsmålet reises idet Regjeringen søker seg nærmere Europa og spesielt det pasifistiske Tyskland, i et Europa som ut over noen få nasjoner har avskrevet krig som virkemiddel.1 Russland har ved de militære operasjonene i Georgia (2008), Krim (2014) og Øst-Ukraina (pågående) vist at krig fortsatt er en opsjon.

Nåtids og nærmeste fremtids stridsfelt

Russland og militærteknologi

Dagens oppfatninger om stridsfeltet startet med utvikling av mikroprosessoren og de muligheter den ga på 1970-tallet. Dette har både i Russland og Vesten blitt betegnet som en «Revolusjon i Militære Affærer» (RMA), men fikk forskjellige effekter i Russland og Vesten (se neste avsnitt).

Både general Scales og de som argumenterer mot Scales har oppfatninger om det nåværende og nærmeste fremtids stridsfelt. Min fremstilling er gitt i artikkelen på stratagem.no (se innledning). Her er det tilstrekkelig å bruke noen av de viktigste russiske beskrivelsene av stridsfeltet som striden på dypet, kontaktløs strid, oppklarings-angrepskomplekset (operasjonelt nivå) og oppklarings-ildkomplekset (taktisk nivå). Med andre ord: blir det observert – så blir det beskutt. Disse ildkompleksene fører også til økt dødelighet for den som utsettes for våpenvirkningen.

Det er en allmenn militær oppfatning at vi må påregne tap som under den andre verdenskrig. Et eksempel på dette er en ukrainsk brigade som mistet to bataljoner på fem minutter under et voldsomt rakettartilleri-bombardement. For Norge ville det innebære to tredjedeler av dagens Brigade Nords kampkraft på fem minutter. Dette kan være én av grunnene til at Heier foreslår en styrke som skal holde seg under radaren, og satse på fjernlevert ild. Likevel kan det stilles spørsmålstegn ved hvor realistisk det er – hvor kommer denne ilden fra?

Norsk forsvarsstruktur

Det vil være vanskelig å forstå dagens og nærmeste fremtids ubalanserte norske forsvar, sentrert rundt plattformen F-35, uten å se til amerikansk teknofili,2 og dennes påvirkning på norsk militær debatt via sivilingeniør og general Sverre Diesens innflytelse på norsk forsvar i en mannsalder. I motsetning til russisk tenkning som endte med operasjonskonsepter, endte den amerikanske med teknologisk determinisme. Droner, presisjon og en «dødelighetskult» kan sees på som krigføring med «dingsenes» strategi.3I et forsvar hvor kampflyene F-35 utgjør kraftsamlingen vil de øvrige forsvarsdomenene måtte vurderes ut fra den avskrekking disse er i stand til å generere sammen med F-35. Det er i praksis få andre som kan levere et ildvolum på lang avstand som Heier promoterer i fagnotatet.

Den avdelingen som var kommet lengst i å utvikle operasjoner og taktikk for å utnytte ny teknologi var 6. divisjon sammen med Sjøforsvaret (Norwegian Task Group – NoTG) og Luftforsvaret.4 Da 6. divisjon ble nedlagt var dette en annen avdeling enn den som ble utviklet for å føre strid i henhold til det såkalte «divisjonskonseptet» tidlig på 1990-tallet. En av utviklingene var rudimentet av et oppklarings-ildkompleks i form av Jegerregimentet og Artilleriregimentet. Divisjonen ble etter år 2003 erstattet av en rekke buzz-ord og tomme fraser som «effektbaserte operasjoner» og «nettverksbaserte operasjoner». Tormod Heier har i sin nylig utgitte bok belyst hvordan det skjedde.5

Kryssdomenet luft-land avskrekking

Generelt

Vurderingen konsentrerer seg om bakkestyrker. Men norske sjøstyrker som operer primært i kystnære farvann, enten som flankesikring til landstyrken, eller konvoiering av forsyninger og forsterkninger, vil være under den samme beskyttelse av luftstyrker/utsatt for motstanderens luftstyrker som landstyrkene. Teoretisk skal enkelte av de maritime plattformene kunne levere ild mot høyverdige mål på land.

Amerikaneren Phil Huan har utviklet tesen om avskrekking av landstyrker ved bruk av luftmakt. Han skriver «tesen er at dominans i luftrommet over slagfeltet avskrekker bakkestyrker fra å samles og manøvrere. Men graden av avskrekking som en luftstyrke kan gi avhenger av offensiv eller defensiv innretning av de fiendtlige styrkene, så vel som fire ytterligere operative faktorer og fire miljøfaktorer. Operative faktorer som virker inn på projeksjonen av luftmakt mot bakken inkluderer: graden av luftoverlegenhet som nås over stridsfeltet; luftstyrkenes evne til å lokalisere, identifisere, målsette, og vurdere resultatet av angrep mot bakkestyrker; sammensetningen av fiendens bakkestyrker; og tilstedeværelsen og kapabiliteten til egne bakkestyrker. Miljøfaktorer inkluderer vær, lysforhold, lende og skjul/dekning».6

Phil Huan går igjennom en rekke historiske caser for å belyse tesen. Sentralt her er oppnåelse av dominans i luftrommet over slagfeltet og egne bakkestyrker som kan sette fiendens bakkestyrker i et dilemma – enten spre og skjule styrken for å overleve et luftangrep eller samles for å møte våre bakkestyrker. Sterke egne bakkestyrker kan presse fienden ut i åpent lende hvor luftstyrken kan ødelegge den fiendtlige styrken gitt luftdominans. En svakere egen bakkestyrke kan samle etterretninger på fiendens bakkestyrke.7

Heiers styrkestruktur faller antagelig inn i det siste segmentet. Det vil her være for langt å gjennomføre en detaljert gjennomgang basert på Huans tese. Men han har studert Kosovokrigen og kommet frem til at avskrekking fra alliert luftmakt feilet på grunn av at kapable landstyrker manglet. Den norske hæren har et nivå langt over Kosovo Liberation Army (KLA), men serbiske styrker knuste et KLA-angrep mens allierte fly sirklet over stridsfeltet.8

Videre vil det bli gitt en kort fremstilling av de to viktigste områdene, luftdominans og bakkestyrken.

Luftdominans

En norsk flystyrke som opererer fra Ørland har to til tre ganger så lang flyrute til slagfeltet, som en som opererer fra baser på Kola. Det russiske strid på dypet-konseptettilsier at motpartens flybaser vil bli angrepet. Det medfører at flyplasser som ikke er baser, det vil si med militær infrastruktur som flysheltere, er mindre anvendelig. Dagens norske luftvern er mindre egnet mot kryssermissiler som er et aktuelt angrepsvåpen. Hvor mange F-35 som er stridsdyktige etter initial angrepet er en ukjent faktor. Bodø er nå politisk bestemt nedlagt som militær base, noe som øker viktigheten av Ørland. Norske luftstyrker vil også være avhengig av tankfly, luftovervåkningsfly og EK-fly (elektronisk krigføring), hvor den siste kapasiteten er under nedbygging, og de to første er allierte fellesressurser som tilsier at bruken er avklart med partnernasjoner. Bruk av NATOs ressurser krever at beslutning om bruk tas av NATO.

Over stridsfeltet vil flystyrken bli møtt av motstanderens jagerfly og luftvern som teoretisk dekker i tre høydesjikt, men som i praksis vil bli fortettet dess nærmere styrken på bakken en kommer, hvor direkteskytende våpen vil delta om fly kommer innen rekkevidde. Antagelig må motstanderens jagerfly bekjempes samtidig som noen fly bomber mål på bakken.

Bruken av det mest kapable og langtrekkende missilet (JSM – Joint Strike Missile) vil bli begrenset til høyverdige mål da antallet av disse er lavt. Den mest aktuelle ammunisjonen er smarte bomber, men da må man operere i områder med tett luftverndekning.

Er det da mulig å generere den nødvendige luftoverlegenheten, og for hvor lang tid av gangen? Det er vanskelig å svare på uten simulering, så spørsmålet må henge i luften.

Bakkestyrken

I den tiden egne fly ikke beskytter bakkestyrken så er den overlatt til egne midler for å overleve, og levere både informasjon og våpenvirkning. Informasjonsoverføring vil måtte skje under sterkt degradert kommunikasjon på grunn av jamming både av samband og GPS fra avanserte russiske elektronisk krigføringssystemer. Russland er et av de førende land når det gjelder utrustning av stridsvogner og annet pansret materiell, og disse blir nå utstyrt med aktive beskyttelsessystemer som skyter ned innkommende panservernraketter.9 Dermed vil bakkestyrker risikere å operere uten luftstøtte og med panservernvåpen som har liten virkning mot stridsvogner. De vil i tillegg bli jaktet på og når oppdaget forsøkt utslettet av det tidligere omtalte oppklarings-ildkomplekset.

Det russiske forsvaret lot seg ikke avskrekke av de små tsjetsjenske forbandene i 1994 og invaderte Tsjetsjenia. I dag må en kunne regne russiske styrker som kapable til å håndtere motstand fra små enheter med bakgrunn i erfaring fra Tsjetsjenia og Syria. Det foretrukne stridsmiddelet er artilleri. Både logistikk og sanitetsevakuering vil bli svært krevende, noe som kan være totalt ødeleggende for troppenes moral. Den sivile logistikk som Regjeringen har satset på har ingen funksjon i et slikt scenario.

Styrkekorrelasjonen

Styrkekorrelasjon gjør det mulig å avgjøre graden av overlegenhet av én styrke over en annen. Russiske staber gjennomfører styrkekorrelasjonsarbeidet på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå i de forskjellige sektorer. Styrkekorrelasjonen vurderer politisk, økonomisk, vitenskapelig, teknisk, militær, ideologisk, demografisk, psykologisk og intellektuell kapasitet mellom sjefene på begge sider. Hensikten er å avdekke intensjoner, planer, kapabiliteter, konsepter og metoder. For å holde strategien oppdatert er dette et fortløpende arbeid.10

Når da Russland legger en detaljert fremstilling av egne og norske styrker inn i kalkulering av styrkekorrelasjonen, er det vanskelig å se at den kommer ut til den norske styrkens fordel, og at den dermed ikke har noen avskrekkende effekt. De håndterte tsjetsjenske små forband, så hvorfor skulle de ikke klare å håndtere norske? Hvis det eneste styrken skal produsere er en tripwire avdeling som lykkes ved å mislykkes, så må en regne med at avskrekking feiler og fait accompli blir et faktum. Faren for at deler av befolkningen utsettes for en langvarig okkupasjon er dermed mulig på grunn av en for svak bakkestyrke og lang overføringstid for allierte styrker. Disse må da gjenerobre tapt territorium, hvis USA (eventuelt NATO) kan generere nok styrker, gitt engasjementer andre steder i verden.

Oppsummering – konklusjon

Vurdert ut fra et kryssdomene luft-land perspektiv er det lite sannsynlig at de av Heiers foreslåtte styrker er i stand til å avskrekke Russland fra et potensielt fremtidig angrep. Dette har to årsaker. Den ene er at tiden en norsk flystyrke er i stand til å ha stor nok dominans i luften til å levere våpen på bakken ansees så begrenset, at den ikke gir avskrekkende effekt overfor en fremrykkende bakkestyrke. Den andre er at den norske bakkestyrken blir for svak til å generere det ønskede dilemma overfor Russland. Mengden informasjon styrken kan bli i stand til å levere kan også vise seg å bli begrenset både på grunn av elektronisk krigføring og fordi styrker må konsentrere seg om å overleve.

Fotnoter

  1. Gat, Anzar. 2017. The causes of War and the spread of Peace. But will war rebound?Oxford. Oxford University Press, s. 240.
  2. Adamsky, Dima. 2010. The Culture of Military Innovation. The impact of culture factors on the revolution in military affairs in Russia, The US, and Israel. Standford. Standford University Press, s. 74-75.
  3. Betz, David. 2015. Carnage & Connectivity. Landmarks in the Decline of Conventional Military Power, s. 45 & 72
  4. 6. divisjon var en mobil divisjonskommando i Hæren hvis hovedoppgave var å koordinere all styrkeproduksjon i fred. Etter mobilisering førte den kommando over 3 brigader, Artilleriregimentet, Forsyningsregimentet og selvstendige divisjonsbataljoner.
  5. Heier, Tormod. 2019. Et farligere Norge? Bergen. Fagbokforlaget. 214 sider inkludert noteverk og indeks.
  6. Haun, Phil. 2019. Air Power versus Ground Forces. Deterrence at the Operational Level of War. I boken Jon R Lindsay & Erik Gartzke. 2019. Cross-Domain Deterrence. Strategy in an Era of Complexity, Oxford. Oxford University Press, s. 145. Oversettelse og understrekning ved artikkelforfatter.
  7. Haun. Ibid, s. 161-162.
  8. Haun. Ibid, s. 160.
  9. Sidney J. Freedberg, Jr.: «300 Shots: Rafael Readies Trophy Lite For US Stryker». Dette er et israelsk system, men er illustrativt ift. effekten.
  10. Thomas, Timothy. 2015. Russia – Military Strategy. Foreign Military Studies Office, Fort Leavenworth, s. 56-57 og 81.
Forrige        7 av 1333        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N