Fra husgang til tjenestepensjon
Pensjon er et tema diskutert gjennom flere gereasjoner. I denne artikkelen finner du historien om pensjon.
Faximile: Schrøder/Sverresborg Trønderlag Folkemuseum

Fra husgang til tjenestepensjon

Noen historiske linjer

Hvordan vi sørger for de eldste har forandret seg radikalt gjennom de siste 200 år. Lenge etter at vi fikk grunnloven i 1814 var husgang og legd vanlig i landet vårt. De første 100 årene etter 1814 ledet «langsomt» til etableringen av kommunale pensjonskasser og Statens pensjonskasse. De siste 100 årene har pensjonssystemet vårt gått gjennom en rivende utvikling. I våre dager bringes dette videre med pensjonsreformen av 2011.
Publisert: 2020.04.08
Knut Werner-Hagen

Frostatingslovens forordning om «Husgang»

I Frostatingsloven (ca. år 950) var det en egen forordning om husgang. Fattigvesenet ble ordnet slik at gårdene innen et bestemt område, etter tur hadde ansvar for å gi fattige, ofte gamle, hus og mat (husgang). Denne ordningen ble senere kalt legd. Etter at kong Magnus Lagabøtes landslov kom i bruk i 1276 ble ordningen med husgang videreført. 

Kong Sverre sørget for sine gamle hirdmenn

Rundt år 1190 ga birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson gården Varna ved nåværende Rygge til Johannitterordenen. Det ble etablert et kloster på stedet, det eneste Johannitterkloster i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å pleie syke og nødstedte pilgrimmer til det hellige land. Klosteret på Varna fikk en annen funksjon. Det ble pleiehjem for de gamle krigere i kongens hird. Slik fungerte Varna kloster i over 100 år. I 1308 bestemte Håkon 5. Magnusson at virksomheten skulle flyttes til det nye hospitalet ved Mariakirken i Oslo. Den videre historien om hvordan de gamle hirdmennene fikk pleie er ukjent. Imidlertid er historien om Varna kloster ett av de første eksempler på hvordan samfunnet tok ansvar for en definert gruppe. Det skulle gå mange hundre år før nye ordninger for sikring av alderdommen kom til å gjelde for det store flertallet av landets innbyggere. Enn så lenge ble de gamle overlatt til familien, om de hadde en. Hvis ikke familien kunne stille opp var man henvist til en eller annen form for legd


Gamle Hirdmenn

Arne Embretsen Leets husgang

Ordningen med husgang, eller legd som det etter hvert ble kalt, var et av fortidens svar på vår tids eldreomsorg, og eksisterte i mer enn tusen år. For hundre år siden var legd fremdeles en vanlig måte å ta vare på gamle (og unge) mennesker som ikke hadde et familienettverk rundt seg. I arkivet til Nordøsterdalsmuseet ligger en liten beskjeden grå notisbok. Øverst på tredje side står: 
«Arne Embretsen Leet Som Legdslem.»

Blar vi videre ser vi at dette er en liste over gårder Arne skulle vandre mellom for å få til livets opphold. Eller som det står: «Liste hvorefter Arne Embretsen Leet haver at gaa om som Lægdslem i Tønset Hovedsogn ifølge Fatigcommisionens Beslutning af 7de Decemeber 1847. 1848 Ankom Til Sandbakken d 21 de augusti og afgik d 31 Augusti. Ankom til Sandtrøn de 31 Augusti og afgik d 7de September Til Kalbækken 7de og afgik 15 September.»

Hvem var Arne Embretsen Leet?  Ifølge kirkeboka for Tynset sogn var han født på gården Leet midtre i 1818.  Vi vet lite om livet hans frem til 1848, men den lille grå boka forteller med all tydelighet at det ikke hadde gått så bra.  I en alder av 30 år var Arne avhengig av å gå husgang, etter fattigkommisjonens forordning, for å overleve.

Fremveksten av kommunale pensjonskasser

Samtidig med at Arne Embretsen Leet gikk husgang i Nordøsterdalen, pågikk arbeidet med etableringen av kommunale pensjonskasser i Norge. I januar 1837 hadde Stortinget vedtatt loven som innførte kommunalt selvstyre. I løpet av noen år begynte det å vokse fram en rekke kommunale pensjonskasser. Økning i folketallet, forlenget levealder (i 1848 ca. 48 år) og veksten i det offentlige apparatet gjorde det helt nødvendig å finne nye måter for å organisere og finansiere befolkningens inntekt i alderdommen. I enkelte kommuner tok det mange år før kommunale pensjonskasser ble virkelighet.


Emil Stang dy (1882-1964)


I hovedstaden pågikk debatten for fullt i bystyret høsten 1918. En av de mest aktive forkjemperne for innføringen av en kommunal pensjonsordning i Kristiania var Emil Stang dy. (1882-1964). Emil Stang kom fra en velholden familie, men solide røtter i embetsmannsstanden. Faren, som også het Emil, var høyrepolitiker og Norges statsminister fra 1899-1891, og videre fra 1893-1895. Emil dy. begynte også på en tradisjonell karrierevei. Han ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1901, deretter studerte han jus, som sin far. Etter avlagt juridikum engasjerte han seg etterhvert sterkt politisk, og ble valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet i 1916. Under bystyremøtet torsdag 26. september 1918 holdt han et engasjert innlegg om kommunal alderspensjon for de over 70 år i Kristiania: 

«Hvis det nu kommer en 70 år gammel dame og ber om alderspensjon, skal man undersøke om hun har ført et arbeidsvillig liv? Det kan hænde at hun aldri har hat lyst til at arbeide, men hun har greid sig og slængt igjennem ved slegtningers hjælp, skjønt de var noksaa fattige, eller har tigget sig frem gjennem livet. Da skal hun vel ikke ha pension. Det kan ogsaa hænde hun har hat rike slegtninger, eller levd på en stor fot og holdt utallige tjenestepiker og intet bestilt, men tilslut mister sine midler og søker pension. Skal man ogsaa si: Nei, kjære dame, hadde du gjort noget i dit hus før i tiden, saa skulde du faat pension, men siden du har været lediggjænger og ingenting har bestilt, skal du ikke faa det? Jeg vil spørre høires repræsentanter om man skal ta det paa denne maate eller om det bare er de fattige lediggjængere, som skal negtes pension. Nei, det gaar ikke an at la en komite behandle folks moralske status eller deres arbeidsvillighet eller agtverdighet.»

Alderspensjon for personer over 70 år ble vedtatt, og trådte i kraft 1. januar 1919. Vilkåret var at man hadde hjemstavn i Kristiania, hadde bodd der de siste 15 årene og var fylt 70 år. Også «lediggjængere» fikk sin pensjon. Emil Stang dy. viet seg etter hvert helt og holdent for jussen. Han endte sin yrkeskarriere som Høyesteretts-justitiarius. 

Den lange veien til Statens pensjonskasse

Parallelt med arbeidet for kommunale pensjonskasser foregikk arbeidet med en statlig pensjonskasse. Det kom til å bli en svært langvarig prosess å få utviklet en pensjonsordning som omfattet de statsansatte. De såkalte «Enkekassene» kan på mange måter sees på som et tidlig utviklingstrinn i denne sammenheng. De ga en sikkerhet for enker etter embetsmenn og enkelte andre yrkesgupper. Den almindelige enkekasse (1775) ble til Den norske enkekasse i 1814. Enkekassen gikk til slutt inn i Statens pensjonskasse, da denne ble etablert. Et skritt videre på veien mot en offentlig tjenestepensjon var opprettelsen av «Pensjonskassen for statens bestillingsmenn» i 1873. Bestillingsmennene var statsansatte som, i motsetning til embetsmennene, ikke var ansatt av kongen. 



Ukjent Fattig mann.

De første lovforslagene om en felles pensjonskasse for alle statsansatte kom allerede på 1840 tallet, men det skulle ta mer enn 70 år før det ble en realitet. Gjennombruddet kom i 1911, da Stortinget fikk utredet det såkalte «regulativsystemet». Dette la opp til at pensjonen skulle beregnes som en prosentsats av pensjonsgrunnlaget, istedenfor individuell beregning for hvert enkelt medlem av pensjonskassen. Det var flere fordeler med dette systemet, ikke minst at det var langt enklere å administrere enn en individuell beregning. Lov om pensjonskasse for statens tjenestemenn ble vedtatt av Stortinget onsdag 20. juni 1917. 

Alderspensjon

Allerede i 1844 foreslo amtmann Jørgen Aall at den offentlige fattighjelpen skulle avløses av en tvungen forsikring (trygd). Hverken dette forslaget eller andre forslag som ble fremmet i de følgende tiår fikk tilslutning i Stortinget. Først i 1923 ble en lov om alderstrygd vedtatt av Stortinget, men den ble ikke iverksatt på grunn av de økonomiske nedgangstidene. Først i 1936 ble loven satt ut i livet av regjeringen Nygaardsvold. Alderstrygden av 1936 var behovsprøvet, dvs. den var kun ment for de med inntekt eller formue under visse grenser. Dette ble endret i 1957 og videre i 1966, i lov om folketrygden. Denne innførte tilleggspensjoner på toppen av den generelle grunnpensjonen. 

 

Veien til dagens tjenestepensjon

Allerede i 1918 vedtok Stortinget å innlemme nye yrkesgrupper, som ikke var statsansatte, i ordningen. Dette gjaldt blant annet ansatte i skolen, ved sykehus og i kirken. I 1949 kom en ny lov om Statens pensjonskasse. En av endringene var at alderspensjonen ble fastsatt til 66% av lønnen, for alle. Frem til 1951 gjaldt loven bare for statens funksjonærer. Arbeidere måtte søke om pensjon. Dette året vedtok Stortinget en lov om pensjonstrygd for statens arbeidere, og dermed var alle statlig ansatte med i ordningen. I årenes løp er det gjennomført en rekke justeringer av pensjonsordningen. Det offentlige trygdesystemet har også blitt endret, og etter hvert har tjenestepensjonen i stor grad blitt samordnet med trygdesystemet. Denne utviklingen stopper ikke, og med det pågående arbeide for «Ny offentlig tjenestepensjon» er det fremdeles mange forhold som skal avklares. 

Fakta: 

  • Ca. 950 - Frostatingsloven ga bestemmelser om husgang (legd)
  • Ca. 1190 - «Aldershjem» for gamle hirdmenn ble opprettet i Varna kloster ved Rygge
  • 1814 - Den norske enkekasse
  • 1873 - Pensionskassen for statens bestillingsmenn
  • 1917 - Statens pensjonskasse (SPK)
  • 1936 – Alderspensjon
  • 1951 – alle statsansatte kommer med i SPK

 

 

 

 

 

Forrige        247 av 1594        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå