Fremskritt på forsvarsfronten
Foto: Stortinget

Fremskritt på forsvarsfronten

Fri tale om Forsvarets framtid fra Christian Tybring-Gjedde (FrP)
Publisert: 2019.03.05
Intervjuartikkel gjennomført av Dag Leraand (tekst)
Han heier på USA, men forstår Russland. Han frykter ny kald krig, og vil styrke Forsvaret. Christian Tybring-Gjedde er FrPs forsvarspolitiske talsmann, og tier derfor sjelden. Heller ikke hvis regjeringen hans parti inngår i, oppleves å svikte i forsvarsspørsmål.

Noen vil kalle Christian Tybring-Gjedde en løs kanon på FrP-dekket. Til hans forsvar skal sies at den militære bakgrunnen er fra dypet av NATO-kommandoen på Kolsås og ikke på noe skipsdekk; som MP-soldat – og under den kalde krigen, må vite. Dernest fra mange år som embedtsmann i FD, inklusive ved NATO. Og nå som andre nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité siden 2013 – og Fremskrittspartiets forsvarspolitiske frontfigur. Så visst en omstridt politiker på flere felt, men igjen iler vi til hans forsvar: Tybring-Gjedde kan forsvar, og han forsvarer en nødvendig styrking av Forsvaret – tydeligere enn de fleste på Stortinget! 

Fra sikkerhetsanalyse til prosentregning

FrP har forsvar som en av sine hovedsaker. Partiet har siden 2013 sittet i regjering, men ikke med forsvarsministerposten. Og forunderlig nok, istemmer Christian Tybring-Gjedde, uten verken en statssekretær eller politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet! Nå vel, men om han selv så hadde vært statsråd, hvordan ville han ha angrepet den nye langtidsplanprosessen; hvilket oppdrag ville han gitt Forsvarssjefen?

– Jeg ville begynt i Utenriksdepartementet, med en oppdatert sikkerhetspolitisk analyse. Den burde ligge til grunn for forsvarsplanleggingen, fastslår Tybring-Gjedde, og peker på betydelig usikkerhet i våre nære og ikke fullt så nære omgivelser. – Men la oss først få et bilde av hvilket forsvar vi trenger, understreker han. Og det bør Forsvarssjefen skissere uten økonomiske begrensninger i første omgang. 

Dette bildet, mener FrPs talsmann, trenger Stortinget å ha for å ta gode beslutninger og foreta de beste prioriteringer: Hva mener faginstitusjonen forsvarssjef at Norge faktisk trenger av militære midler, ut fra den sikkerhetspolitisk situasjon og Forsvarets definerte oppgaver? Og hva vil de anbefalte løsninger koste?

– Først da bør vi se på de økonomiske rammer, mener Tybring-Gjedde fra partiet som, ved siden av Senterpartiet, har vært tydeligst på at Norge må innfri NATO-forpliktelsen om to prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvarsformål, og det innen 2024. – Det er først når vi har helhetsbildet at vi kan si om to prosent, eller tre, eller 1,8 for den saks skyld, er den rette økonomiske rammen. Og to prosent til forsvar; hvor vanskelig kan det være å sette, og oppfylle, et slikt helt konkret mål? Vi har da for lengst satt, og overoppfylt, et mål om én prosent til bistand?!

Mellom USA og Russland

Christian Tybring-Gjedde er en uredd politiker, men redd for den politiske utviklingen i vår del av verden; redd for at vi er på vei inn i en ny kald krig, og at det kan brygge opp til en varm krig – med Russland. En konfrontasjon mellom stormaktene, der småstaten Norge kan komme i klem. 

Og han ville ikke vært den politiker han er uten å framføre – fra et regjeringsparti å være – kjetterske tanker om vårt forhold til Russland. – Jeg har litt forståelse for at Russland gjør som det gjør, uttaler han, med henvisning til anneksjonen av Krim, og vitale russiske baser der, og at Russland har følt seg konfrontert av Vesten, med NATO som instrument. – Jeg mener vi lenge har tolket Russland feil. Russland under Putin har etter min mening ønsket å nærme seg Vesten, for å bli en del av vår sivilisasjon, om du vil, men vi har lukket døren. Vi må forstå at Russland ikke er noen evig fiende! Og vi må ikke gjøre Russland til vår fiende.

Derfor, mener Tybring-Gjedde, er ikke konfrontasjon, bl.a. gjennom fortsatte sanksjoner, veien å gå for å bedre den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord. Da heller reetablere et godt naboskap med Russland, uten noen form for «appeasement», eller ettergivelse som strategi for avspenning, slik Storbritannia bommet med overfor Hitler-Tyskland i 1938, da tsjekkiske Sudetland ble ofret for fredens skyld. Trodde man, eller i hvert fall den britiske statsminister Neville «Peace in our time» Chamberlain.

Hit kan vi følge Tybring-Gjeddes resonnement og argumentasjon, men så: Er det ikke slik at FrP, og ikke minst Christian Tybring-Gjedde selv, ønsker en enda sterkere norsk tilknytning ikke bare til NATO, men også til USA? Og rimer dét med ønsket om å etablere et bedre og mer tillitsbasert forhold til Russland? – Vi er avhengig av et tillitsfullt forhold til begge sider, og dét må vi klare å få til, framholder FrPs forsvarspolitiske talsmann, som forteller om sin uro over en opplevd mer aggressiv tone fra amerikansk forsvarspolitisk hold for tida, bl.a. i NATO-settinger. – Aggressiv retorikk er ikke hva vi trenger nå; vi trenger ikke puste liv til en ny kald krig.

Men altså, Christian Tybring-Gjedde, som selv har mange år bak seg i USA, er svoren tilhenger av et tett militært og økonomisk, herunder og ikke minst forsvarsindustrielt, samarbeid vestover. Men ikke bare til USA. – Vi bør styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet også med Storbritannia og Canada, fastslår han. 

Derimot bør ikke Norge vende seg mot Europa i forsvarspolitikken; dét vil svekke de nære og nødvendige forbindelsene til USA, mener Tybring-Gjedde. Og Norden? Nei, noen vesentlig verdi av et tettere nordisk forsvarssamarbeid ser han ikke. Dels fordi «vi kan ikke gjøre alt på én gang», og dels fordi også de forsvarsindustrielle forbindelsene til USA er så tette, med store muligheter også for norsk industriutvikling og verdiskaping, som bl.a. leveranser til F–35-programmet har vist.

Mer hjemme, mindre ute

Christian Tybring-Gjedde er tilhenger av å følge USA, kanskje også NATO – i operasjoner ute, om enn med forbehold. Men Forsvaret skal først og fremst brukes hjemme, og bare unntaksvis ute. Og det klareste unntaket er selvsagt en artikkel 5-operasjon, som USA ba om etter angrepene i 2001, med den påfølgende krigen i Afghanistan. Selvsagt skulle vi delta i den, i kampen mot al-Qaida og Taliban, mener han. Men i Irak, Libya og Syria, for ikke å snakke om en del av FN-operasjonene i Afrika? Nei. 

(Og by the way, ikke bare vi, men USA og Vesten bør komme seg ut av Midtøsten! – Se på situasjonen i Syria, skyter Tybring-Gjedde inn, hvor Vesten ikke bare har havnet på motsatt side av Russland, men der russerne støtter en sjia-koalisjon, mens vi har havnet i en, enda farligere, sunni-konstellasjon, og der NATO-medlemmene Tyrkia og USA til dels står overfor hverandre. – En absurd situasjon! Vesten har bommet i Midtøsten.).

Flere inne, færre utenfor!

Førstegangstjeneste. For Tybring-Gjeddes generasjon var dét en selvfølge. Sånn er det ikke lenger. Selv om den såkalt allmenne verneplikten nå gjelder alle, kalles færre inn. Av sammensatte grunner har han tatt til orde for å gjeninnføre reell allmenn verneplikt, uten å få gjennomslag. Til grunnene han har framført er ikke bare styrkede bånd mellom folket og Forsvaret, men også disiplinering av ungdom (!) og integrering av innvandrere – slik førstegangstjenesten i gamle dager både bidro til å oppdra unge menn og blande ungdom fra ulike landsdeler og samfunnslag.

Derfor tenner vernepliktsvennen på det medbragte forslaget fra NOFs Forsvarslinjer, om en grunnleggende beredskapsplikt – i ulike versjoner – for all ungdom, før noen av dem søker seg inn i de militære rekker, andre i sivile retninger. Derigjennom får Forsvarssjefen de rekrutter han trenger, samtidig som samfunnets samlede motstandsdyktighet mot bl.a. hybride trusler – eller også vanlig kriminalitet og utrygghet – bygges opp. (Og dette forslaget er han selvsagt høyst velkommen til å dele med sin frue, Norges første samfunnssikkerhetsminister!)

Langtidsplan med landstyrking

Så fikk han rett. Til Dagsavisen for nokså nøyaktig et år siden sa Christian Tybring-Gjedde at «Mitt tips er at langtidsplanen kommer til å bli dyrere enn estimert». Ifølge den nye FFI-rapporten om status, utfordringer og veivalg inn i den nye langtidsprosessen er ekstraregningen på om lag 100 milliarder. For Tybring-Gjedde handler det ikke først og fremst om prosenter eller milliarder, men om sikkerhet. Og sikkerhet koster.

Det har vært tradisjon for brede forsvarsforlik i Stortinget, særlig mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Som regjeringsparti har Fremskrittspartiet også styrket sin stemme. Under LTP-forhandlingene i Stortinget i 2016–2018 ble det atskillig kluss på vekslingssidene, der AP anså landmaktforliket for brutt etter nye (budsjett-) vedtak bl.a. om helikopterfordeling og stridsvognanskaffelser. Hvordan ser FrPs forsvarspolitiske talsmann på utsiktene til et bredt forlik ved neste korsvei, ved behandling av kommende LTP, ventelig våren 2020?

– Vi trenger bred, tverrpolitisk oppslutning om forsvarspolitikken, og det er som alltid viktig å ha med Arbeiderpartiet. Vi må klare å samles om hovedmålet, en best mulig beskyttelse av samfunnet. Da trengs et nasjonalt forlik.

Hva man skal enes om gjenstår å se. Først skal Forsvarssjefen gi sine råd, så skal regjeringen legge fram sine forslag, så skal Stortinget behandle saken. En politisk fellesnevner synes dog å være styrking av landstyrkene, og da spesielt Hæren. Her er også FrP tydelig i sitt program, og Tybring-Gjedde har vært klar i sin tale. Særlig må Brigade Nord styrkes, uten at han nå vil inn i detalj-disposisjoner. Men han har tidligere tatt til orde for styrket helikopterkapasitet, og at en i hvert fall må være villig til å se på anskaffelse av eksempelvis Seahawk til Kystvakta og Blackhawk til Hæren, så vel som egen, egnet kapasitet til Forsvarets spesialstyrker. På sjøsiden nevner Tybring-Gjedde at det bl.a. er nødvendig å se på erstatning av korvettene, når de tas ut av strukturen – eller også hvor lenge de kan videreføres.

Vi trenger hærstyrker, har Tybring-Gjedde ved flere anledninger framholdt; og de trenger utholdenhet. Da trenger vi vel også flere soldater? Ja, og det flere steder, inklusive ikke minst i Cyberforsvaret, mener han. – Med den raske teknologiske utviklingen trenger vi opplagt også flere teknokrater, på alle nivåer.

Langtidsplanleggingen tar tid – og krever utholdenhet også på politisk hold. Planen, planleggerne og politikerne skal, og må, se langt fram i tid. Men i en så dynamisk tid som vår, når ting skjer så raskt, reflekterer Christian Tybring-Gjedde, er fireårssykluser kanskje for lang tid? 


Christian Tybring-Gjedde (1963, fra Oslo) har en bachelor i statsvitenskap fra Loyola University, Chicago (1988) og en master i internasjonale studier fra University of Denver (1990), så vel som NATO Defence Collage, Roma (1997). Han var i 1993–2005 ansatt i FD, inkl. tre år ved Norges delegasjon til NATO i Brüssel. Han har vært medlem av Oslo bystyre; siden 2005 innvalgt til Stortinget for FrP, fra Oslo. Til 2013 var han medlem av Finanskomiteen, deretter Utenriks- og forsvarskomiteen, og som dennes andre nestleder fra 2015. Siden 2017 leder han Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling.
 
Forrige        8 av 1265        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N