Frontlinje Finnmark
En finsk skipatrulje i Nord-Finland, under Vinterkrigen, i januar 1940. På den andre siden av grensa, i Øst-Finnmark, ligger norske soldater på nøytralitetsvakt. Krigen kom tett på vinteren 1939–40. Snart skal den komme helt innpå, sørfra. (Foto: Wikimedia Commons)

Frontlinje Finnmark

Finnmark: Ut mot havet, inn mot Russland. Militærstrategisk viktig, organisatorisk utfordrende. Forsvaret kommer sent til Finnmark. Forbundet er tidlig på plass! Og tar opp kampen for medlemmene.
Publisert: 2021.09.23
Dag Leraand
Forsvaret kom sent, men ett forsvarsverk ble tidlig bygd i Finnmark: Vardøhus festning, verdens nordligste, blir nevnt allerede rundt 1300. Verneplikten omfattet ikke Nord-Norge før i 1897, og først da kommer det moderne forsvaret til landsdelen. Avdelinger blir etablert, i vest og øst. Og i NOFs jubileumsår 2021, kan også Garnisonen i Sør-Varanger feire: 100 år.
Se Befalsbladets sak fra GSV her.

Verneplikt åpner veien

Når verneplikt innføres for de tre nordligste fylkene, åpner det muligheter for ungdom: Til utdanning og – for noen få – tilsetting i Forsvaret. Samtidig stenger det en mulighet for andre: Til å unndra seg verneplikten i sør! For enkelte unge menn slo seg – for en periode – ned i nord, for å slippe førstegangstjeneste! Senere skal det bli helt omvendt: Hvordan få søringer til å bli værende i nord? Løsningen blir beordring og egne tillegg for tjeneste i Nord-Norge, men dét er en annen historie.


Det første dokumenterte spor funnet av forbundet i Finnmark: En medlemsoversikt som registrerer en forening i Finnmark fra 1911. Foreninga ved Alta bataljon synes å bli etablert i 1919; den ved Varanger bataljon i 1921.


Likevel, noen ord om Nord-Norgetillegg og Finnmarkstillegg: Det var tillegg for ekstra belastning ved å tjenestegjøre i nord, og for å få offiserer nordover. Befalslaget må ta opp kampen for at de skal tilkomme alle, og ikke bare de fra sør – og de med høyere utdanning. Den skarp-pennede redaktør av Befalsbladet, Per Skotte, er som vanlig velformulert i sin kritikk av politikerne – og av ordningen: Den er, skriver han i 1935, et standsprivilegium for «dem der bare spiller trekkfuglens rolle nordenfor polarcirkelen». Altså de krigsskoleutdannede offiserer som må lokkes med tillegg for å trekke nordover, for noen år.

Og før vi slipper vernepliktflyktningene: I et 25-årsminne i 1923 skriver fanejunker Mons M. Høihilder slik om dem: «Man hadde dog ikke alltid megen glede av disse «innvandrere» heroppe; ti det var jo ikke den gildeste ungdom som forlot sitt hjemlige virke og drog til det uvisse kun for å slippe nogen dagers eksersis».
Senere skal det derimot komme mye gild ungdom til Forsvaret, til landsdelen – og fra Finnmark! Mange finner også veien til Norges underofficersforening og Norges befalslag; forløperne til dagens NOF.

Det var ingen lett tjeneste i nord. Heller ikke, og slett ikke, de første åra, beretter Høihilder, som selv er rogalending. «Underofficersstanden hadde ingen tradisjon å støtte sig til, og vi blev ofte sett på med mistro. Den økonomiske kamp for tilværelsen var også nokså hård for manges vedkommende».

Fra Nyborgmoen i Finnmark beretter fanejunker O.M. Sandaker om harde kår, men få klager: «Bak teltene var opsatt noen lange traug som der blev fyllt vann i om kveldene for å stå klar til morgenvasken. Der lå ofte ½ til ¾ cm. is om morgenen. Gjorde ingenting. Et slag med neven i isen og så vaske sig. Spisebordene stod ute. Bare moro. Lægen stakkar var det verst for; han fikk nemlig «Sykmeldte 0». Og underoffiserene? «Befalet hadde det som de menige».

Organisering ved fronten

Forbundets forhistorie i Finnmark er dårlig dokumentert. Første gang en forening herfra er representert på et landsmøte, er i 1914. Da stiller Finmarkens underofficersforening med fanejunker Engvik. Han må reise langt, helt til Kristiansand! I 1920 stiller også Alta bataljons forening. I en håndskrevet oversikt, trolig fra 1920, er Finnmark-foreninga registrert allerede i 1911. En egen forening ved Alta bataljon er oppført fra 1919. Den ved Varanger bataljon melder seg inn Norges underofficersforening i romjula 1921. Derfra hilses tilbake: «Det er gledelig aa se at den ene avdeling efter den annen der nord danner sin egen forening». Varanger-foreninga deltar på sitt første landsmøte i 1924.

Ved krigsutbruddet i 1940 har lagene ved Alta bataljon og Varanger bataljon henholdsvis 14 og 20 medlemmer. I en innberetning til okkupasjonsmakten, til Reichkommissariatet, i 1941 oppgis de to lagene. Aktiviteten var nok derimot lav, om i det hele tatt eksisterende. Oo årskontingenten? Åtte kroner! Dét er også hva de to medlemmene ved Garnisonskompaniet i Kirkenes betaler. Én av dem, løytnant Karl H. Marthinsen, skal om noen år betale en langt høyere pris: Politigeneralen blir i 1945 likvidert av Hjemmefronten!

Et medlem fra Vest-Finnmark står støtt på den andre sida: Når krigen bryter ut, og fram til kapitulasjonen, er kaptein Johan Martin Mjøen sjef for et øvingskompani på Altagård. Under krigen skal han tilbringe to omganger i fangeleir; på Sydspissen og i Tromsdalen. Før krigen representerte kommandersersjant Mjøen Alta bataljons underofficersforening på landsmøtet i 1920. Mjøen er underoffiser, småbruker og forretningsmann. Og politiker: Ordfører i Alta og leder av Finnmark fylkesting, og stortingsrepresentant i 1925–33. For Venstre.


Det moderne Forsvaret kom til Nord-Norge først på slutten av 1800-tallet, men Vardøyhus festning sto klar allerede i 1738, men spor helt tilbake til 1300-tallet!


I Øst-Finnmark går Karl H. Marthinsen inn i politikken; i Nasjonal Samling. I 1939–40 er det spent ved grensa i øst. Etter revolusjonen i Russland i 1917 er det kommunistfrykt, men nå er frykten for Sovjetunionen trappet atskillig opp – etter at landet har overfalt Finland. Nøytralitetsvakten langs grensa ser krigen på nært hold, og finske flyktninger krysser den, inn i Norge. En annen senere stor-nazist, Jonas Lie, kartlegge kommunister i Øst-Finnmark på denne tida. De to blir kjent: I 1940 skal Lie introdusere Marthinsen for Josef Terboven. Der Reichkommissar.

Gjenoppbygging i Finnmark

Etter krigen må Finnmark gjenoppbygges. Etter hvert etablerer Forsvaret seg her igjen, med større tyngde enn før. Norges befalslag følger med. Men ennå i 1945 er det ingen representanter fra fylket på landsmøtet. Deretter er heller ingen lag registrert; ikke før på landsmøtet i 1959. Der stiller Øst-Finnmark befalslag og Porsangermoen befalslag.

På Porsangmoen blir Finnmark landforsvar opprettet, med Infanteriets øvingsavdeling i Finnmark (IØF); senere Garnisonen i Porsanger (GP). Og med IØF kommer Befalslaget, med lokallag opprettet 1955. Noe senere stiftes Øst-Finnmark befalslag, og så, tidlig på 60-tallet, Varanger befalslag, og i 1966 Nordkapp befalslag. Deretter skal det komme avdelinger i Kautokeino og på Banak.

Foreningsfronter i Finnmark

Det blir nye fronter etter krigen. Det blir kald krig, det blir spent i nord, og enda mer i øst. Gamle motsetninger i befalskorpset fortsetter, og forsterkes. Forsvaret bygges kraftig opp etter krigen, for å bli bygd ned igjen etter den kalde krigen.

Nedbygginga får følger også for NOF, eksempelvis i Alta: Alta befalslag startes i 1974. Når Alta bataljon besluttes nedlagt i 1992, er grunnlaget for NOF avd Alta også i hovedsak borte. «Toget er vel gått, dessverre» fastslår avdelingen etter årsmøtet i 1993. Bataljonen er vedtatt nedlagt; NOFs protester har ikke ført fram.

«Det er beklagelig», skriver avdelingen, «at vår nabo-organisasjon for militært personell (BFO) ikke har engasjert seg mer enn de har gjort til nå». Og nå «er det vel for sent likevel», konstaterer leder Helmer Brokvam. Det samme skal skje flere steder. Ikke bare nedlegging av avdelinger, men kamp mellom organisasjoner.

Men kamp med andre er underordnet kampen for egne medlemmer. Når Garnisonskompaniet opprettes i 1921, har mange underoffiserer allerede vist sin dugelig på nøytralitetsvakt, under krigen i Finland. Flere ble da beordret som sjefer for ulike avsnitt langs grensa i øst, med mange og krevende oppgaver. Derfor er de stilt i utsikt å ha fortrinnsrett til instruktørstillinger i kompaniet. I 1925 legger FD derimot opp til å endre oppsettingen, fra to krigsskoleutdannede løytnanter og to befalsutdannede sersjanter, til tre løytnanter og én sersjant. Varanger bataljons underofficersforening, ved formannen, furer Sofus Liljedahl, tar opp saken, og søker støtte fra foreninga sentralt.

Det er en kamp om stillinger og anseelse, men det ligger politikk under: Det er ikke lenge siden krigen – og revolusjonen i Russland. Er underoffiserene til å stole på? Nei, de er kanskje ikke det? Radikale var de, ved unionsstriden en generasjon før. Og fortsatt sokner de fleste til folkets Venstre, ikke til de høyere offiserers Høyre. Sånn må det derfor tolkes, når ombyttingen fra departementets side begrunnes med at det er viktig å få en offiser som sjef for vaktstyrken i Svanvik, og et så sterkt offisersbefal som mulig «av hensyn til de politiske forhold ved grensen»! Centralstyret er tydelig: Man vil nødig ende opp med en «mannjevning mellom officerer og underofficerer om disse spørsmål». Men det er ingen grunn til at FD ikke skal ha full tiltro til begge befalsklasser!


I anledning 25-årsjubileet for Forsvarets i Nord-Norge, ga det daværende Befalsbladet – Underofficersbladet – ut en spesialutgave, inkl. flere artikler om de tidligere tider i Finnmark.

For foreninga ved Varanger bataljon handler det mest om å ta vare på sine medlemmer, i dette tilfellet en sersjant i Garnisonskompaniet som står i fare for å miste jobb og inntekt; sitt livsgrunnlag. I «disse arbeidsledighetens tider» er dette alvor, «tross den daarlige betaling». Derfor går foreningen til kamp, «for at den tapte stilling blir tilbake-erobret».

Det er ikke den første stands- og lønnskampen i forbundets historie, og skal så visst ikke bli den siste. Heller ikke i Nord-Norge.
Forrige        8 av 1536        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå