Høyt Verdsatt Intervju med sjefen for Norges mest folkekjære forsvarsavdeling
- HV sitt største fortrinn erhelt klart folkene. Det er de som kan gjøre en forskjell. Foto: Torgrim Halvari

Høyt Verdsatt

Intervju med sjefen for Norges mest folkekjære forsvarsavdeling

Hun er født i Mo i Rana, oppvokst på Storfoshei og mener barne- og ungdomsårene i Nord-Norge har preget henne på mange måter. Dialekten har for lengst blitt byttet ut til Hadelandsk men det nordnorske lever i interessen for natur og friluftsliv, en interesse som ble startet for mange år siden i Nordland. På slutten av 2019 overtok Elisabeth Gifstad Michelsen formelt stillingen som sjef for Heimevernet, en jobb hun stortrives i. Befalsbladet har besøkt henne for å bli bedre kjent med HV-sjefen og hennes tanker om Heimevernet.
Publisert: 2022.06.29
Torgrim Halvari
Familien la Nord-Norge bak seg da faren etter mange år i gruvene tok en etterutdanning for å komme seg bort fra en næring som var på veg til å bli nedlagt. Familien flyttet til Hadeland og etter videregående utdannet Elisabeth seg som maskiningeniør. På skolen i Gjøvik studerte det tilfeldigvis to på Forsvarets regning. De overtalte henne til å prøve seg på befalsskolen.

Da jeg var ferdigutdannet i 1992 var det dårlig med arbeid og jeg valgte derfor å prøve Forsvaret. Jeg møtte opp på Helgelandsmoen, og etter 6 uker med opptak ble jeg tatt inn, og sånn startet helt tilfeldig forsvarskarrieren min. Hadde jeg fått en ingeniørjobb så hadde det kanskje ikke blitt Forsvaret.

Sprengstoff



Men ingeniørutdanningen kom allikevel godt med. På grunn av den ble Elisabeth yrkestilsatt etter bare ett år som sersjant. Fagområdet hun hadde valgt etter befalsutdanningen var eksplosjonsrydding og rydding av terrorbomber, noe hun har jobbet med i mange år.

Det er egentlig en verden i verden. Et stort fagområde som hele tiden utvikler seg. Fienden finner på nye taktikker og så må vi utvikle mottaktikker. Jeg kunne sikkert fortsatt i dette fagområdet resten av yrkeslivet, men når man er i offiserskorpset så skal man liksom videre hele tiden og til slutt så følte jeg at jobben som leder tok så mye tid at følelsen med håndverket forsvant litt, jeg måtte gjøre noen vegvalg.

Vegen videre



HV-sjefen valgte stabsskolen og et travelt år som ble spesielt krevende med to sønner på 1 og 5 år, men med en mann som alltid stiller opp kom hun seg gjennom og fikk etter stabskolen delta på karriereutviklingsprogrammet 10 + 10, et program som gikk over to år hvor 10 kvinner og 10 menn ble bevisstgjort i forhold til en potensiell vertikal karriere.

Basert på den erfaringen og innsikten hun fikk gjennom dette programmet, søkte Elisabeth seg til en stilling som bataljonssjef. I 2015 gikk hun videre til en spennende jobb i Forsvarsstaben, og ble etter hvert oppfordret til å søke J4 på FOH.

Dette var kanskje en utfordring jeg ikke ønsket der og da. Min mor var relativt syk og for å ha denne jobben måtte hele familien bli med. De sa ja til å flytte og jeg havnet på Reitan, og min mann fikk jobb i Bodø. Men på grunn av alvorlig sykdom som preget familien flyttet familien tilbake etter et år. Jeg pendlet og det ble noen tøffe tak, så etter dette bestemte jeg meg for at det ikke skulle bli noe mer pendling, jeg trengte å være der for familien min.


Følelser er viktig



Sommeren 2018 reiser Elisabeth med familien til USA for å gå på Army War College. Selv om familien preges mye av sykdom blir selve turen til USA en fin opplevelse for familien.

2018 er mye preget av sykdom. Rett før vi reiser så dør min far av kreft, i USA har jeg dårlig samvittighet for min mor som sitter igjen alene hjemme. Hun blir syk noen dager etter at vi har kommet hjem fra USA og dør den dagen jeg blir innsatt som HV-sjef. Den dagen har fått en dobbelt betydning for meg. Men alt er jo bare livet som skjer og det å håndtere livet er jo viktig.

Hun mener følelser er veldig viktig i Forsvaret



Jeg tenker følelser er kjempeviktig, i fjor skrev jeg en kronikk, «er forsvarets kultur rett og slett litt kvinnefiendtlig». Den handlet om at vi har en stereotyp maskulin kultur, noe som innebærer at de feminine verdiene kanskje kommer litt i skyggen. Androgyne ledere har jeg veldig tro på, at man kan spille på både de maskuline og feminine trekkene som vi alle har i oss i større eller mindre grad. Skal vi lykkes framover så må vi jobbe med at vi kan utnytte mangfoldet, at vi skaper et klima som gjør at alle sitt syn blir hørt og verdsatt. Selvsagt trenger vi det maskuline, men å kunne spille på hele registeret er viktig, mange gjør nok det, men samtidig er hele kulturen vår preget av den maskuline dominansen.


Elisabeth er engasjert og mener at Forsvaret burde ta mer vare på alle verdier som er i mennesker og kvitte seg med noen av de stereotypiene som enda er til stede.

Jeg synes det er trist at folk jeg har jobbet med i Forsvaret ikke har turt å stå fram med sin legning, jeg tror det er et resultat av vår kultur, frykten for hva andre skal tenke om deg. Mange kvinner har visket ut sin kvinnelige identitet for å tilpasse seg den mannsdominerte kulturen.

Det maskuline og feminine er viktig, men det maskuline blir ofte koblet til menn og det feminine til kvinner, i en maskulin kultur blir det maskuline dominant og det feminine svakt og når da kvinner blir forbundet med det feminine så blir vi ofte forbundet med det svake og så blir det forsterket når man putter kvotering oppå det hele.

Feilet på likestilling



Jeg har valgt et yrke som jeg har stortrivdes i, men det er klart at det man opplevde på 90-tallet var på veldig mange måter et helt annet forsvar enn det vi har i dag. De tingene som skjedde da hadde ikke blitt akseptert i dag. Direkte kommentarer på utseende, størrelser på bryster, plystring, pornofilm på pauserom der folk sitter med beina på bordet.
Jeg vet ikke om jeg har vært den som har vært flinkest til å si ifra, jeg har kanskje bare akseptert at det er ting man må tåle, men det står veldig stor respekt av de som har turt å si ifra.

Samtidig mener Elisabeth at hele samfunnet har forandret seg de siste tiår.

Forsvaret står for veldig mye bra, men samtidig har vi ikke lykkes med likestilling. Det er jobbet knallhardt med å få inn flere kvinner og så har vi ikke lykkes og hvorfor har man vi ikke det? Litt av utfordringen er at man har skremt vekk flere kvinner, spesielt fra lederjobber, med tiltak som kvotering, prosent mål etc. Jeg har selv følt på ubehaget ved å bli beskyldt for å være kvotert. Det hjelper ikke om det stemmer eller ikke. Tvilen er sådd. Jeg har selv jobbet meg gjennom dette, og lever i dag fint med hva andre mener. Samtidig tror jeg Forsvaret vil lykkes bedre hvis vi fremelsker en kultur som verdsetter både maskuline og feminine trekk. Og ordet kvotering bør skiftes ut med seleksjon. Bare endring av ordvalg vil gjøre en stor forskjell. Man selekterer de man trenger, og det kan godt være en kvinne fremfor en mann i noen situasjoner.


Når jeg snakker med flere av våre unge ledere så er dette en kultur de ikke ønsker å være en del av, de ønsker ikke kvotering, de ønsker ikke at vi kvinner får et fortrinn, de ønsker å være der på like vilkår og om man blir der på feil vilkår så blir man ofte stemplet om man tråkker bare litt feil, «du er jo kvotert inn så man kan ikke regne med noe annet», der tror jeg nok at vi har feilet. Men jeg tror både kjønnsbalanse og kultur vil ordne seg på sikt med allmenn verneplikt at vi tar vare på begge kjønn, har ordninger som ivaretar familier og at vi tenker litt helhetlig tror jeg er kjempe viktig.

HV nå og i fremtiden



Jobben i HV synes Elisabeth er viktig og utrolig spennende.

Jeg synes den jobben er utrolig spennende, den gir meg energi og jeg gleder meg til hver dag jeg kan gjøre en forskjell. Jeg setter søkelys på at jeg må ha balanse i livet mellom energien jeg bruker på familie, venner, jobb og på meg selv. Det trenger ikke være lik innsats hele tiden på alt, men en balanse til slutt, sier en engasjert HV-Sjef.


Så er det tid for våre mer inngående spørsmål om Heimevernet.


Hva har i de siste årene satt HV mest på prøve?



Jeg opplever at vi har vært gjennom en tid hvor vi har fått tydelig bevist at vi er en relevant beredskapsaktør, det har vi fått gjort gjennom pandemien, som satte oss på prøve på veldig mange måter. Det gjør at vi blir tryggere om slike forhold skulle oppstå igjen.

I fjor høst fikk vi framlagt forskning fra Forsvartes Forskningsinstitutt på hvordan HV bør utvikles. Det er første gang det er forsket på HV og vi fikk absolutt stadfestet at HV har en rolle i framtiden.

Noe av det som er utfordrende er at et landsdekkende HV krever at vi er akkurat det, landsdekkende. Det er kanskje noe av det mest krevende, særlig i den ressurssituasjonen vi har vært i. 40 000 soldater er ikke all verden, men det er en veldig god grunnsikring. Vi har kommuner hvor det er veldig få som stiller, hele vår beredskap er utfordret på grunn av demografiske utfordringer i Norge. Nå er geografi et seleksjonsgrunnlag som er viktigere enn på veldig lenge. Når vi nå har kommet inn i en periode med krig i Europa så ser vi tydelig betydningen av et landsdekkende forsvar og god forsvarsvilje. At vi er ambassadørene for forsvarsvilje ute i distriktene, det føler jeg veldig sterkt på.

Områdesjefens rolle?



I undersøkelsen så avdekket vi at områdesjefene hadde en langt større positivitet rundt sine stillinger en andre i Forsvaret, og det sier litt om hvilke typer mennesker vi har rekruttert, for det er ikke lønn og godtgjøring som gjør at de skårer så høyt, det er viljen til å løse samfunnsoppdraget og viljen til å se sitt oppdrag som nyttig.

Reservistens godtgjøring?



Godtgjøringen er knyttet til forsvarsloven så blir den vedtatt slik den står nå så blir justeringer på godgjøringsmodellen.

Hva med reservistenes begrensede medbestemmelse?

Reservistene våre er jo ikke arbeidstakere. Nå har vi hatt en dom i feriepengesaken som er knyttet til innsatsstyrkene våre så det tenker jeg at innsatsstyrkelederne mine skal hjelpe meg med å mene noe om.

Jeg opplever ikke at NOF og NOF HV er opptatt av noe annet enn det jeg er opptatt av. Men jeg jobber knallhardt på innsiden av Forsvaret for å få til et system der vi kan ta opp sakene, avklare sakene og løfte dem til riktig sted for å ha litt kontroll på det.

Jeg tror vi vil lykkes med det. Jeg er spent på hva NOF kommer med til bordet og er interessert i dialog for å se hva vi kan jobbe med sammen.

Hva er avviket mellom dagens budsjett og et fullfinansiert HV?



Vanskelig å si med det som skjer i Ukraina, økte strømpriser og alt sånt. Det jo ikke besluttet, men vi har fått klarsignal til å bruke penger knyttet til finanseringen i de 3 ekstra milliardene, der har vi fått 300 millioner og da er vi godt på vei når det gjelder trening, men det mangler fortsatt mye på utstyr som en investering.

Får man dyttet inn litt mer penger på de materielle investeringene som kanskje er det viktigste, og opprettholdt det vi nå har på trening, ja, da hadde jeg vært veldig godt fornøyd.

Hva med økning på inntil 5000 soldater, hvordan har man tenkt å gjennomføre dette?



I Hurdalplattformen var det signal om økning av HV til 45 000. Vi har kommet med innspill til hvordan dette eventuelt kan gjøres, så får de ta stilling til det politisk. Vårt viktigste budskap er at vi må få det vi har til å virke før vi får noe mer, men det er klart i forrige nedskalering så ble områdestrukturen slanket ned til et betydelig mindre antall. Så det første vil gå til å fylle opp områdestrukturen, og så går man på kapasitetene og da er FFI-studiene et kjempegodt sted å kikke.

Vi snakker ikke om noen nye distrikt.

En økning av HV sitt volum påvirker vel også produksjonsstrukturen?

Spørsmålet er hva vi øker med, det vil påvirke hvor mye.

Hvordan har Forsvarets oppsigelse av WilNor-avtalen påvirket HV?

Skal ikke gå inn på noe gradert i dette, men HV log var tuftet på avtalen med WilNor og når den nå ikke eksisterer lenger så må vi finne ut av hvordan vi løser det på kort sikt i rammen av Forsvaret, og på lang sikt er vi åpen for det som måtte komme. Men det er klart at en avtale som ikke er der lenger påvirker oss. Men beredskapen er ikke borte.

Har alle avdelinger nå fått HK416?



Vi hadde ambisjoner om at alle skulle ha HK416 i utgangen av 2021, Covid har begrenset oss litt, men nå er det bare noen få med AG3 og det skyldes at oppmøte på øvelser aldri er 100 prosent, men jeg vil si at vi er omvæpnet.

Er årsaken til at bare innsatspersonellet har fullverdig PBU, og ikke områdestrukturen, en mangel på økonomiske ressurser?



I dag så er det det, men det er et system som ikke har blitt justert fordi hele HV sitt rasjonale var å arve Hæren og det var jo den gang da Hæren var større, og det var mye enklere for da hadde man mobiliseringslager. Men når Hæren er betydelig mindre enn HV og de bruker det opp så ble det et system som ikke fungerte lenger. Man har valgt å ikke ta konsekvensen av at systemet er endret i de investeringene som er gjort tilbake i tid, og det har man tatt opp og valgt å gjøre noe med, det er en milliardinvestering for å få det på sporet igjen. Så her må man spise elefanten et skritt om gangen. Men viljen er til stede til å putten penger på det.

Vil det bli flere avdelinger som skal utdanne soldater til HV?



Per i dag så er hovedfokuset til HV å ha et godt forhold til de som styrkeproduserer.
At vi klarer å få en flyt av soldater fra førstegangstjenesten i hær, sjø og luft i fremtiden dekker vårt behov, det tror jeg er en løsning som vi har gjort mange grep for å forbedre, og som jeg tror vi vil se frukter av fremover. Per nå er omfanget av førstegangstjenesten mer enn nok til å fylle vårt behov.

De siste årene har HV etablert nye samarbeidsavtaler, hva blir resultatet av det?



Vi har laget en strategi om utviklingen av HV mot 2030. Strategien har tre utviklingsområder og et av de tre er vår totale beredskap, det handler om totalforsvaret i praksis og der er HV limet i totalforsvaret på lokalt og regionalt nivå. At vi har gode avtaler med både politiet og direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap der vi forstår hverandre er kjempeviktig.

Når pandemien traff Norge så hadde vi allerede etter få timer soldater på Oslo lufthavn. Vi sto i den lengste bistandsoperasjonen som HV har stått i, der vi har brukt over 70 000 soldatdøgn i bistand langs grensen. Jeg har klokketro på at vi gjennomfører en aktøranalyse, det er viktig for HV.

Frykter du at Hæren og HV en gang blir slått sammen?



Jeg tenker at det er naturlig at spørsmålet stilles for det har vært en gjentagende diskusjon i HV sin 75-årige historie hvor det aldri har blitt noe av. Jeg tror at man har vært redd for at HV sitt særpreg ville blitt utslettet om vi slo oss sammen med Hæren, vi trenger å bli utfordret, men det er viktig å beholde Heimevernets egenart. Per i dag er fokuset at vi og Hæren er komplementære, og jeg mener det er viktig å bevare Heimevernets egenart. At vi har lokale soldater som kan reagere raskt, kjenner terreng, folk og har nettverk.

Hva ser du som HV sitt største fortrinn og utfordring?



HV sitt største fortrinn er helt klart folkene. Det er de som kan gjøre en forskjell. Og folkene sammen med forsvarsvilje er en stor landsdekkende kraft.
Den største utfordringen er at egenarten er utfordret, at vi er tynne noen steder, men det er heller en demografisk sak som nasjonen Norge må ta hensyn til. Jeg tror at det ikke er Forsvarets ansvar at vi har tilgang til nok soldater i Finnmark, det er Norge sitt ansvar, det er viktig. Vi kan kjempe mot de kreftene som er, men vi kan ikke stoppe avfolkingen i Finnmark, det er andre tiltak som må til. Det er en nasjonsdiskusjon og jeg opplever at man ikke har tatt den diskusjonen, men at vi bør ta den, særlig med tanke på den situasjonen Europa er i nå.

Hvilken lærdom har du så langt sett i forbindelse med krigen i Ukraina?



Jeg har en likning som jeg har blitt veldig glad i. Det jeg bruker å si er en nasjons motstandskraft er lik forsvarsevne ganger forsvarsvilje. Betydningen av er viljen, den er helt formidabel, og den mener jeg også ligger i det norske folk. Om man blir presset og om det kreves så stiller vi opp. Men motstandskraften er avhengig av evnene våre. Ser vi til eksempelvis Ukraina. Det vesten gir av våpen og ammunisjon til i Ukraina nå gjør noe med evnen som kombinert med vilje gjør at nasjonen har en stor motstandskraft.

Hva er du mest stolt av som HV sjef og hva føler du er ugjort? 



Jeg er mest stolt av at vi har fått vist oss som en relevant beredskapsorganisasjon som kan være et verktøy langs hele kriseskalaen. Anerkjennelsen og synligheten fra det norske folk har vært viktig. Vi har vist hva vi står for.
Ugjort: Jeg tror at vi har fortsatt en veg å gå i å få videreutviklet totalforsvaret og for vår del handler det om å ta en enda tydeligere rolle og å finne ut som nasjon hvordan vi skal gjøre dette. Samtidig er kystdimensjonen viktig. Begge er tema jeg er overbevist om at det må vi jobbe mye med framover, avslutter sjef HV.

Forrige        11 av 1619        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå