Hvor går USA nå?
Hilde Eliassen Restad Førsteamanuensis i internasjonale studier Bjørknes Høyskole

Hvor går USA nå?

USAs etterkrigstidstradisjon i utenrikspolitikken har avgått ved døden (f. 1941 – d. 2016). USA er ikke lenger «lederen for den frie verden» - ikke fordi en annen stormakt har tatt over, men fordi USA i 2016 valgte en president som meldte USA ut av «den liberale verdensorden». Små NATO-allierte som Norge vil nok sent glemme at Trump truet med å melde USA ut av NATO på toppmøtet i 2018. Etter Trump har USAs framtidige presidenter dermed en utfordring: hvordan overbevise små, USA-avhengige allierte som Norge om at man kan stole på USA?
Publisert: 2020.11.01
Hilde Eliassen Restad Førsteamanuensis i internasjonale studier Bjørknes Høyskole

Dette forblir en utfordring om Joe Biden vinner eller ei. USAs krise er ikke plutselig over med en ny president. Donald Trumps korrupte, autokratiske og lemfeldige politiske agenda skjedde ikke av seg selv. En ny Trump kan jo alltid bli valgt i fremtiden. Trump er dermed ikke årsaken, men heller symptomet på noe. Dette «noe» er et land i en identitetskrise. Hva er USA, og hva skal USA bety for verden? 

Først, kort om USAs utenrikspolitiske etterkrigstradisjonen. Hva var den egentlig? Det er et tegn i tiden at man akkurat nå krangler så busta fyker om hva USA egentlig betydde i verden fra og med 1945. Var USA lederen for en «liberal verdensorden»? Var den egentlig liberal? Kan den kalles en «orden»? Når Trump sa i 2016 at USA jo ikke er så uskyldig – som svar på et spørsmål om hvorfor han var så vennlig mot Putin, en autokrat som forfølger journalister – var jo dette uvanlig nok et korrekt utsagn. USA har ikke vært så uskyldig, de heller.

Det «eksepsjonelle USA»?

Dette var sannhetens ord som sjelden uttales av politikere i viktige posisjoner i USA. Den nasjonale fortellingen om USA har jo heller vært den som sier at USA er «eksepsjonell» i verdenshistorien: den første liberale republikken i moderne historie, som skulle vise vei for alle andre land. Dette har vært kilden til en idébasert nasjonal identitet der alle kunne bli amerikansk dersom man betrodde seg til de samme idéene som landet var grunnlagt på. USA var noe unikt og noe moralsk overlegent i verdenshistorien. Woodrow Wilson, USAs president under første verdenskrig, Franklin Delano Roosevelt, USAs president under andre verdenskrig, og alle presidentene siden har brukt idéen om det eksepsjonelle USA som en begrunnelse for at USA har et moralsk ansvar for å lede den (amerikansk-definerte) «frie verden». 

Trumps fortelling om USA er derimot en konkurrerende nasjonal fortelling. Trump har gjenopplivet en gammel tradisjon fra mellomkrigstiden. «America First» er både mottoet til Trumps utenrikspolitiske agenda, og navnet på en organisasjonen frontet av antisemitten Charles Lindbergh som ønsket å forhindre amerikansk deltakelse i andre verdenskrig. Den etniske nasjonalismen iboende i «America First» tilsier at å gjøre USA «storslått» igjen handler om å reversere den demografiske utviklingen mot mer mangfold, tilbake til et hvitt, kristent USA. Der man i mellomkrigstiden var bekymret for at stadig flere av USAs innvandrere var katolikker, er man i dag bekymret for at de er muslimer, eller ikke hvite nok i huden. Dersom dette nå er det USA står for på hjemmebane, betyr det at man har sagt fra seg retten til å lede en liberal verdensorden. USA er i denne fortellingen et grunnleggende ueksepsjonelt land – det har ingen universelle verdier eller idealer å bygge en orden på eller tiltrekke seg allierte til. USA tar vare på sine (hvite, kristne) innbyggere, alle andre kan klare seg selv. Trumps utenrikspolitiske storstrategi handler dermed om å maksimere nytte (definert økonomisk) og ellers bølle de som kan bølles gjennom å bruke USAs militærmakt. 

En usikker utenrikspolitisk framtid

Hvor går USA nå? Ben Rhodes, Obamas utenrikspolitiske rådgiver, skriver i Foreign Affairs at «USA har tapt sin moralske autoritet» under Trump. Men ett av problemene med USAs lederskap fra begynnelsen av har jo vært overivrige påstander om moralsk autoritet og eksepsjonalisme.  De som promoterer ideen om USA som en eksepsjonell liberal hegemon er gjerne etablissementet i det demokratiske partiet samt #neverTrump-republikanerne. Men dette er gjerne foreldre og besteforeldre-generasjonen blant amerikanere. 

USAs framtidige kurs er det de unge velgerne som må stake ut. Generasjon Z er de født i 1997 og senere, ifølge Pew Research Center. Denne generasjonens første presidentvalg er nå, i 2020 (kun de som var født i 1997 og 1998 kunne stemme i 2016). Denne generasjonen er USAs mest mangfoldige gjennom historien. Disse ungdommene, særlig på venstresiden, er kritiske til den tradisjonelle fortellingen om USA som alltid på det rette siden av historien. De er kritiske til USAs egen fortelling om seg selv – som det liberale landet som mente godt men kanskje hadde noen praksiser som jo ikke var så bra. De setter spørsmålstegn ved akkurat hvor eksepsjonelt et land som ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensning av en urbefolkning kan påstå å være. Dette gjelder også for utenrikspolitikken. De er kritiske til mange av de tingene USA har gjort i navnet til den liberale verdensorden. De er for eksempel kritiske til USAs langvarige, ensidige støtte til Israel og Saudi-Arabia. De er kritiske til USAs manglende lederskap i kampen mot klimaendringer. Denne delen av det demokratiske partiet representeres av Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez og en stor del av den yngre generasjonen. Dette er en mangfoldig generasjon som vet at fremtidens USA ikke er hvitt og kristent. Og at man derfor ikke kan bygge en nasjonal identitet på etnisitet og religion med skylapper for sin egen kompliserte historie. 

Men akkurat hva dette skal bety for USA i verden er enda ikke klart. Skulle Biden vinne valget og late som om de siste fire årene ikke skjedde – bare fortsette der Obama-administrasjonen slapp i januar 2017 – viser han at han ikke har forstått hva som rører seg blant USAs neste generasjon. USAs utenrikspolitikk står ved et veiskille, men sikten er dårlig. Når tåken letner er det ikke sikkert vi kjenner igjen Norges viktigste sikkerhetspolitiske allierte. 

 

 

 

Forrige        185 av 1594        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå