Jeg slutter i Forsvaret – for andre gang!
Vidar Sørensen. Foto: Forsvaret.

Jeg slutter i Forsvaret – for andre gang!

Den siste tiden har vært fylt med mange tanker om veivalget videre for meg og mine. Nedenfor beskriver jeg noen av tankene som til slutt avgjorde mitt valg om å avslutte arbeidsforholdet med Luftforsvaret.
Publisert: 2017.06.21
Vidar Sørensen, kaptein, instruktør flysystem/ motor F-16 ved LTSK
En game-changer kom for min del i det LSK ble vedtatt nedlagt av Stortinget. Når tidligere incentiver og goder bortfaller, vil veien til det sivile arbeidsmarkedet kunne bli særdeles kort for flere enn meg.

Momenter i en slik avgjørelse vil kunne være:

• Fjerning av lokal medbestemmelse i personal og lønnssaker; hva skal vi egentlig med en lokal ledelse? Vi har jo ikke en lokal ledelse lenger, vi har en administrasjon i mine øyne.
• Slett personellbehandling av sentrale staber med liten respekt for den enkelte.
• Innføring av et system som i rene ord er en nedgradering av personellet. Man går fra offiser til sersjant eller korporal.
• Goder som årlig gratis hjemreiser, Forsvarets låneordning og ordningen med forsvarsleiligheter er eller vurderes avskaffet. De er i beste fall under press.
• Fjerning av skoletillegg uten kompensasjon. Hva blir det neste?


Bakgrunn


For fullt ut å forstå mitt valg tenker jeg å begynne med å spole tiden tilbake 11 år. Som overskriften indikerer har jeg altså sluttet en gang før og i mine øyne er det både likheter og nye momenter ved de to beslutningene.

I 2006, etter 19 år i lyseblått, hvorav de siste 13 som instruktør og hovedinstruktør ved LTSK, valgte jeg altså å søke nye utfordringer i det sivile arbeidsliv. Den gang som nå var Kjevik en fin arbeidsplass med særdeles dyktige og hyggelige kolleger. Det er viktig å få frem at min avgjørelse den gang som nå skjedde av andre grunner, nemlig en ledelse og styring av personellressursene på en stemoderlig måte. La meg forklare nærmere:

LST åpnet i 2005 for å søke om godkjenning av utdanning i Forsvaret utover 1 år, som tjenestetid i grad. Dette var noe som angikk alle teknikere i Luftforsvaret som hadde to- eller treårig befalsutdanning. Tilbake i 2005 ble denne kunngjøringen hengt opp på oppslagstavler, noe som medførte at mange ikke fikk med seg muligheten til å søke før fristen hadde forfalt på nyåret 2006. Med til historien hører også det faktum at Forsvaret noen år tidligere hadde forandret spillereglene, slik at mange i min aldersgruppe fikk «utsatt» normalopprykket til kaptein fra 7 til 14 år som løytnant, noe som stagnerte lønnsutviklingen vår. Hvorfor kunne ikke Forsvaret henvendt seg direkte til personell som hadde tatt flerårig utdannelse ved en av Forsvarets befalsskoler. Dette burde vært ordnet som en ren administrativ handling. Jeg kan ikke tenke meg noen grunn til at noen i målgruppen for kunngjøringen ville nektet for et år eller to ekstra som tjenestetid i grad! Ordningen med at man får sersjantgraden etter første året på befalsskolen, for så å ta fagutdanningen som befal, hadde allerede trådt i kraft for nyutdannede.

Lokalt på LSK søkte flere instruktører likevel om godkjenning av skoletid utover et år som tjenestetid i grad etter fristens utløp. Dette med bakgrunn i selvsagtheten i gevinsten ved et eller to års ekstra ansiennitet i grad. Som kjent er lønnen i Forsvaret strengt hengt opp i grad. Søknadene ble fremmet i to omganger, og svarene som kom fra LST vitner om liten forståelse for personellets situasjon, og liten var følelsen av respekt for arbeidet man i mange år hadde lagt ned. De som søkte i første omgang fikk i sitt svar at LST ikke kunne imøtekomme søknaden fordi søknadsfristen var gått ut. For så vidt et ærlig svar, selv om man kan lure på motivasjonen for å nekte tjenestegjørende personell rettigheter som nå var satt i system for nyutdannede. For oss som søkte noen måneder senere var svaret fra LST at søknaden ikke kunne imøtekommes siden den var mottatt etter innføringen av ny befalsordning, og at bildet ville vært annerledes dersom søknadene var mottatt en måned tidligere! Stor var frustrasjonen til mine kolleger som for noen måneder siden var møtt med et annet argument mot godkjenning av søknaden. Svaret til meg ville altså ført til at de som søkte i første runde hadde fått godkjent tjenestetid i grad – fordi den nye befalsordningen ikke ennå var trådt i kraft!

Så, hva oppnådde LST med disse ulikt begrunnede avslagene?

Rundt 10 instruktører ved LSK sa opp sine stillinger og gikk ut porten i frustrasjon, de fleste med rundt 20 års erfaring fra fagfeltet. Etter påtrykk fra LSK, kom et tilbud om administrativt opprykk for de eldste løytnantene – for sent for veldig mange.


Diskusjon


Våren 2015 fikk jeg en telefon fra obersten ved LSK der han informerte om en karrieredag som var under oppseiling. Han inviterte meg, og en del av mine tidligere kolleger, til karrieredagen for å høre hva Luftforsvaret kunne tilby av muligheter. Flere av oss møtte opp til et velorganisert opplegg der representanter fra LST og Kjeviks ledelse var til stede.

Flere stillinger ble lansert som aktuelle for oss sivilister å søke på ved en eventuell gjeninntreden. LST poengterte at vår kategori skulle stille på samme linje som stadig tjenestegjørende dersom flere søkte på de samme stillingene. Vår tilegnede kompetanse fra det sivile skulle telle på lik linje som militært personell.

Viste dette seg å holde stikk? Vel – jeg valgte å søke på flere stillinger ved LSK utlyst i runde 1/2016, der i blant hovedinstruktør Flysystem/ Motor F-16 (for øvrig en stilling jeg hadde før jeg sluttet tilbake i 2006). Jeg mottok et positivt svar på min søknad om stilling – men som instruktør, ikke hovedinstruktør (som var høyere prioritert). Jeg må innrømme at overraskelsen var stor da jeg hørte at en betydelig yngre, stadig tjenestegjørende søker hadde fått hovedinstruktørstillingen istedenfor meg. Stillingen var riktignok utlyst i spennet sjt – kapt, likevel fikk ikke min kapteins grad noe fortrinn foran den gang en tjenestegjørende fenrik. Stilte vi på lik linje i tilsettingen? Det virket i det hele tatt som om tilegnet kompetanse og erfaring fra mine 10 år i det sivile ikke telte. Jeg hadde tatt CETOP 2 spesialistutdanning innen hydraulikk og blitt sertifisert som fagtekniker i perioden. Jeg hadde mer eller mindre gjennomgående jobbet med teknisk utdanning hele tiden, utviklet kursporteføljen og bygd opp en skoleavdeling i et multinasjonalt selskap, samt tilegnet meg ledelses erfaring ved en stor kursavdeling med over 40 ansatte. Jeg hadde i tillegg designet flere hydraulikksystemer til bruk for oljerigger offshore.

Normalt ville en offentlig ansettelse kunne påklages, så ikke i Forsvaret. For bedre å kunne forstå forbigåelsen i ansettelsesprosessen, søkte jeg informasjon om de valg som lå til grunn for avgjørelsen. Ingen lokalt ved LSK kunne svare på dette, hverken personelloffiser (vi hadde fremdeles en personelloffiser da) eller skolesjef. Ingen ved LSK er deltakende i slike ansettelsesprosesser lenger var svaret jeg fikk. Etter relativ lang søking fikk jeg en saksbehandler vedrørende denne stillingen i tale et sted østpå. Hun husket søknadene godt, og visstnok hadde det vært en diskusjon.

Long story short: Det som gjorde at valget falt på fenriken var en innehavende operativ utsjekk på F-16. I og for seg en helt legitim avgjørelse, men hva med LSTs lovnader om at man skulle stille likt ved søknader til stillingene ved LTSK? Selv ikke LST tror vel på at vi som har vært ute i det sivile har opprettholdt utsjekk på våpensystemene til Luftforsvaret?

Det føltes ikke som det var samsvar mellom løftene LST gav i re-rekruteringsiveren og hvordan det i praksis fikk innvirkning på ansettelsesprosessen.

I tilsettingsbrevet, ble det blant annet sagt at jeg skulle kontakte lokal avdeling for innplassering i lønn. Som sagt, så gjort. I en samtale med sjef LTSK ble det spurt om forventninger til lønn. Min input var at jeg forventet å få samme betingelser som andre det var naturlig å sammenligne seg med, både når det gjaldt grunnlønn og tillegg. Skolesjef gjorde oppmerksom på at skoletillegget (B35) var foreslått tatt bort, noe jeg måtte ta med i beregningene. Glad ble jeg da skoletillegget ble annonsert videreført i et år, nå som et personlig tillegg.

1. juni troppet jeg opp på personelloffiserens kontor for innklarering, og følgende samtale fant omtrentlig sted:
- Du er vel klar over at skoletillegget er fjernet?
- Joda, men er ikke dette gjort om til et personlig tillegg?
- Nei, det gjelder bare om du var tilsatt før 1. mai, så det får du ikke.

Mest hadde jeg lyst til å snu i døren grunnet det som ble oppfattet som nok et tillitsbrudd. Naturlig nok kunne man ikke det siden alt var lagt til rette for en oppstart i Forsvaret. Selv om skoletillegget var et faktum, både da stillingen ble søkt, stillingen ble tildelt og ved lokale lønnssamtaler ved LSK, synes det ikke å være noen vilje eller evne til å gjøre noe med skjevheten som hadde oppstått. Her er vi inne på en av kjerneårsakene til at jeg på ny velger å slutte; ingen lokal styring- og bestemmelsesrett synes å være tilstede. Om den er til stede, så velges det i alle fall å reageres med unnfallenhet.

Denne prosessen vekket til live dårlige minner fra prosessen tilbake i 2006.

Høsten gikk og snart var tiden kommet til lokale lønnsforhandlinger. Hurra, tenkte jeg. Var ikke jeg midt i målgruppen for lokale lønnsjusteringer? Et av kriteriene er å rette opp i utilsiktede skjevheter. Søknad ble sendt inn, men intet positivt svar var å høre. Nå var ikke forhåpningene særlig store da jeg ble klar over at lokal lønn ikke lenger er særlig, ja – lokal. Neida, lokal i dette tilfellet har blitt Luftforsvaret. Ikke skjønner jeg hvordan Luftforsvaret skal kunne se lokale utfordringer uten innspill fra lokale avdelinger.

Så til OMT.
Gjeninnføringen av OR søylen, et system som ble forkastet i 1975, har vekket mye harme og frustrasjon blant mine kolleger, meg selv inkludert. Minimal entusiasme har vært å spore, unntatt i sjefers «festtaler» og av et utvalgt sersjantkorps som er valgt til å fronte den nye ordningen. Ordningen med OR/ OF søyler er innført fra 1. jan 2017 for Luftforsvarets del. Innføringen skjer ikke umiddelbart for alle.

En 4 års frist er satt før tvangsovergang blir iverksatt. Hvis man så stopper litt opp og tenker: hvorfor det?


Det er jo meningen at ordningen skal omfatte alle? Hvorfor settes da ikke ordningen i kraft fra en spesifikk dato, men hales ut over en lengre periode? Er det slik at ordningen ikke er helt gjennomarbeidet, og således ikke klar til å rulles ut?

Spørsmålene blir mange, og ordningen og måten den innføres på skaper ingen entusiasme hos undertegnede. Aldri har jeg følt meg mer trist enn etter oppstillingen i januar som markerte overgangen til OR-søylen for de som hadde søkt til denne ved LSK. OMT synes å være prematur på mange vis. Ta for eksempel mitt tilfelle med avslag på hovedinstruktørstillingen ved gjeninntredelse. Jeg nådde ikke frem i konkurransen som tidligere beskrevet. Så – etter innføringen av OMT og ved fastsetting av gradsstrukturen ved LTSK er alle hovedinstruktørstillinger gjort om til OR-7. So far, so good. Vedkommende som fikk hovedinstruktørstillingen har i mellomtiden blitt løytnant ved normalopprykk, og vil ved konvertering kun oppnå OR-6 grad og følgelig ikke være kvalifisert stillingen som hovedinstruktør. Jeg som kaptein vil derimot være kvalifisert for stillingen. Vi snakker om den samme stillingen, med de samme gjøremål, der jeg ikke var godt nok kvalifisert for 9 måneder siden. Nå er nå bildet plutselig helt snudd om!

Rene ord for pengene; dette er jo den reneste idioti.

Mange har forsøkt å forklare gevinsten av innføringen av ny militær ordning. Jeg har overhørt flere festtaler, der den nye ordningen nærmest geni-forklares. Jeg tror det er flere enn meg som har til gode å høre et eneste vektig argument for hvorfor det skal bli så mye bedre om teknikeren blir sersjant eller spesialist. Man hører at nå skal man kunne få fordypning i fagkunnskapen og virkelig dyrke spesialisten. Jeg kjenner ingen i teknisk bransje som har blitt stoppet i faglig fordypning med begrunnelsen: «du er offiser»!

Det blir også sagt at lønnstakene er fjernet i rammene, så nå kan man virkelig lønne de dyktige spesialistene. Virkelig?

Det er da ytterst få (jeg kjenner ingen) som tidligere har stanget i taket på lønnsrammene. Så om man virkelig ønsket å påskjønne en dyktig medarbeider var det rom for det innenfor eksisterende ordning også. Med tanke på mine betraktninger rundt lokal lønn, må jeg si at jeg er meget spent på hvordan identifiseringen av den dyktige spesialisten vil foregå. Er det noen som tror at vi vil se et system som i større grad premierer dyktige medarbeidere etter måloppnåelse og kompetanse?

Jeg tror det dessverre ikke!

I skrivende stund er det meg bekjent at arbeidsgivers innspill til ny lønnspolicy for Luftforsvaret bekrefter det alle har skjønt og fryktet. En nedjustering av lønnsnivået er på gang. Årvisse tillegg, mange godt fundamentert, er foreslått fjernet. Eventuelle bortfall av denne type tillegg uten kompensasjon tror jeg vil kunne føre til en ny flukt fra LTSK.

Beskrivelsene over danner bakgrunnen for mitt valg om nok engang å slutte i Forsvaret. Beskrivelsene over kan nok oppsummeres som et system man ikke lenger tror på. Luftforsvaret har utrolig mange dyktige mennesker. Det som er synd er at den øverste ledelsen synes å være ute av stand til å fange opp strømninger blant personellet. Dette gjør seg spesielt gjeldende i personalsaker. Man skulle kanskje tro at staten var en arbeidsgiver som gikk foran som et godt eksempel, med ordnede forhold. Min erfaring, både innenfor og utenfor gjerdet, er dessverre ikke slik.

Alle som er ansatt i Forsvaret må selvsagt gjøre seg opp en mening om sin fremtid. Etter stortingsvedtaket om nedleggelse av Kjevik som base, sa obersten ved LSK til en ansatt som spurte, hva nå?

- Hver enkelt har tre valg når den tid kommer; man flytter til ny avdeling, man kan pendle til ny avdeling, eller man kan slutte.

Jeg synes obersten skal ha ros for direkte tale i dette tilfellet. Mitt valg ble alternativ 3. Et avgjørende moment ved gjeninntredelse var nettopp utsiktene til en lang karriere til karriereslutt ved LSK. Nå har stortinget bestemt noe annet, slik at flytting, eller pendling ville bli alternativet til sist. Jeg sier – nei takk.


Konklusjon


Vedtaket om flytting var denne gang katalysatoren som satte i gang tankeprosessen rundt fremtiden. En snøball som begynner å rulle øker raskt i fart og omfang. Instruktørene ved LSK er dyktige fagpersoner som er ettertraktet i jobbmarkedet, selv om lavkonjunkturene har vært rådende en stund nå. Arbeidsmarkedet begynner så smått å ta seg opp, og Luftforsvaret skal passe seg meget vel for ikke å havne i samme situasjon som for 11 år tilbake.

Til slutt gjør man seg noen tanker rundt Luftforsvaret som arbeidsplass før og nå. Etter 10 år ute i det sivile opplever jeg faktisk at Luftforsvaret som arbeidsgiver på mange områder har sakket akterut. Mange goder blir reversert. Jeg har kanskje vært heldig med mine private arbeidsgivere, men faktum er at alle mine negative opplevelser på personalsiden har jeg i fra det kongelige norske luftforsvar. Trist men sant.

Håper noen tar seg tid til å lese mine refleksjoner rundt et for mange vanskelig tema. Mange offiserer med lang fartstid i Forsvaret er lojale mot sin arbeidsgiver. Jeg vil hevde i mange tilfeller, for lojale.

Jeg håper at Forsvaret klarer å håndtere alle utfordringene som kommer i årene fremover. Det er mye nytt materiell som skal innføres, og ledelsen i luftforsvaret har lansert et O25G Luftforsvar som begrep. For at dette skal bli en realitet er Forsvaret helt avhengig av kompetent personell generelt, og i utdanningsavdelingene spesielt.
Det spilles høyt rundt pokerbordet – jeg har kastet kortene – de som er med til show-down får vite om det blir gevinst eller tap om noen år.
Forrige        110 av 1244        Neste
loader
Norges Offisersforbund 2018
Webutvikling av:A2N