Kamerater i kamp og krigsfangenskap; arrestert, torturert, deportert, henrettet
De nye makthaverne forbannet seg på å kneble Befalsbladet og redaktør Per Skotte. I november 1940 ble styreleder Knut Kran – og styret – innkalt til samtale i det nazifiserte Innenriksdepartementet. I desember meddelte det at bladet ikke kunne utkomme med Skotte som redaktør. Styret valgte heller å nedlegge det.

Kamerater i kamp og krigsfangenskap; arrestert, torturert, deportert, henrettet

9. april 1940 endrer det meste. Også for Norges befalslag og dets medlemmer. Mange deltar i kampene, i sør og nord. Mange skal senere delta i Milorg. Langt over to hundre skal ende i tysk krigsfangenskap – utenfor Norges grenser. Ikke alle skal få oppleve freden. De fleste lagene går i dvale, men ikke alle.
Publisert: 2021.04.09
Dag Leraand

9. april 1940 endrer spillereglene. Også Norges befalslag må underkaste seg de nye makthavernes vilje – og uvilje. Ikke bare Der Reichkommissar og hans forordninger. Også de nye norske myndigheter skal ha sitt å si.



Per Skotte var både Befalslagets formann og Befalsbladets redaktør da krigen brøt ut. Han fikk et langvarig opphold – først som politisk fange, så som krigsfange – ulike i tyske anstalter, i Norge, Polen og Tyskland. Her hans egen nedtegning om fangenskapet, 1942–1945.

Særlig Innenriksdepartementets Sivilforvaltningen for Hær og Marine; altså restene av FD. Det er den som i november 1940 innkaller bladstyret, og gjør det klart at fortsatt utgivelse av Befalsbladet ikke er mulig med Per Skotte som redaktør. Styret velger heller å la bladet gå inn. Siste nummer utkommer i oktober. Dét skal ikke hjelpe Skotte – eller styreleder Knut Kran. Begge havner i tysk fangenskap. 

Befalslaget og krigen

9. april kommer like brutalt overraskende på Befalslaget som på Norges regjering og forsvar. Befalsbladet har i mange år advart mot nazistenes frammarsj i Tyskland. Nå har den nådd Norge. 

Vi vet mye om overfallet; lite om hvordan døgnet forløp i Norges befalslag. Ett vet vi imidlertid: Utpå dagen får formann Per Skotte en telefon fra lagets tillitsmann i Garden, løytnant Kristofer Huslid. Oslo er tatt, krigen er i gang. Hvordan skal en forholde seg? Skotte tar turen til gardeleiren, men kan ikke gi annet råd enn å se tida an. Det skal også gjelde Befalslaget.


Forbundskontoret er i drift i hvert fall til i 1941. Ordrer mottas fra Der Reichkommissar, og fra Sivilforvaltningen. Bl.a. skal det rapporteres om alle eiendeler. De fleste lokale lag sender inn sine oppgaver, men ikke alle: Noen har man mistet kontakten med. Det meldes om at penger og arkiv er «tapt under krigen». De fleste lag er små, og ligger brakk under okkupasjonen. Det er ikke rom for fagforeningsvirksomhet i et nazistyrt Norge. Noen av de største lagene er likevel aktive gjennom krigen. De skaper faste sosiale møtesteder; Oslo befalslag bl.a. med middager og bridgeaftener! Etter hvert skal en del av medlemmene spille kort et helt annet sted: I tysk krigsfangenskap.

 

Medlemmer i krigen

9. april var nøye planlagt. Operation Weserübung er dristig: Med relativt beskjedne styrker skal Norge besettes gjennom overrumpling. Ved Drøbak er det derimot invasjonsstyrken som får seg en kraftig overraskelse. Oberst Birger Eriksen skal ha all ære av senkingen av Blücher. Obersten gir den avgjørende ordren; flere er med på å sette den ut i livet. Norges befalslag sto sterkt i kystartilleriet, og flere av forbundets medlemmer må ha deltatt i disse første kampene, uten at detaljer er kjent. Én av dem var Sigurd Ørbak; senere krigsfange i Polen og Tyskland.

De første aprildagene melder et ukjent antall medlemmer seg ved sine avdelinger; mobiliseringsordre eller ikke. De deltar på frontavsnittene i sør og nord. 


Én av dem er dragonløytnant Petter Wilhelm Lovisendal fra Lillehammer. Intet sagt om dagens særaldersgrense på 60 og generelle aldersgrense på 67 år, men Lovisendal går i krigen, 67 år gammel! Som det heter i Befalsbladets nekrolog i 1949: «Som god nordmann møtte han – tross han allerede da var gått for aldersgrensen – og meldte seg til tjeneste i 1940 og deltok til felttogets slutt i motsetning til mangen unggutt som foretrakk å være hjemme dengang landet kalte på sine sønner»!

 

En som ikke sitter hjemme, er fenrik Samuel Isaksen fra Karasjok. Han er rett nok ikke hjemme i Alta bataljon: Når krigen bryter ut befinner han seg sørpå. Som sjef for en mitraljøsetropp deltar han i kampene på Romerike, blir såret under en trefning med tyske fallskjermsoldater i Eidsvoll 10. april, og dør av skuddskadene.

 

Noen av dem som overlever felttoget skal senere likevel falle for okkupantenes kuler: Henrettet. Mange skal stifte bekjentskap med tysk arrest og internerning, med avhør og tortur – og krigsfangenskap:

 

Medlemmer i krigsfangenskap

9. april bryter krigen ut. 10. juni undertegnes kapitulasjonsavtalen. Forsvarssjefen, general Otto Ruge, beordrer offiserene til å avlegge æresord. De skal ikke ta til våpen. Selv går han i krigsfangenskap. Æresordet skal etter krigen bli et omstridt punkt, og slå tilbake på offiserene i offentligheten.

 

Mange etterlever æresordet; andre slett ikke: En del tar seg over til Sverige eller Storbritannia, et betydelig antall går inn i Milorg. For krigen er ikke over med kapitulasjonen, verken politisk, juridisk eller militært.

 

Norske offiserer havner av ulike årsaker i tysk krigsfangenskap; i forskjellige leire i Norge og andre tyskokkuperte land. Hvor mange medlemmer av Befalslaget som var i krigsfangenskap utenfor Norges grenser er ikke mulig å fastslå. Ved å sammenholde ufullstendige medlemslister fra 1940 med fullstendige oversikter over krigsfanger, kan det dreie seg om rundt 250 mann – av om lag 1150 offiserer i alt.



Løytnant Per Skotte var blant 84 nordmenn i Richterhaus; én av flere bygninger i Schildberg-leiren i Polen. Dette er hans egen opptegning – med seg selv i Rom 10. I Brakka hadde bl.a. kaptein Emil Stoltenberg kvarter: Bestefar til senere statsminister og nåværende generalsekretær Jens Stoltenberg.

De fleste tas i august 1943, under Aktion Polarkreis, når tyskerne arresterer halvannet tusen offiserer og et tusentalls polititjenestemenn. Rundt 1100 offiserer havner etter hvert i Schildberg i Polen, i Oflag XXI–C: En offisersleir, Offizierslager.

 

En Oflag er en fangeleir, men ingen konsentrasjonsleir, enn si en forsvinningsleir: Nacht und Nebel. Det er frihetsberøvelse, men fangene blir i hovedsak behandlet i tråd med Geneve-konvensjonen, og får motta brev og pakker. De lider ingen direkte fysisk overlast. Noe helt annet er det med de få av Befalslagets medlemmer som havner i NN-leirene. De er et helvete på jord; med tvangsarbeid, sult og sykdom. Et stort antall bukker under – som meningen er. De skal forsvinne.

 

Én av dem som aldri skal komme hjem fra Natzweiler er løytnant Theodor Rosseland fra Bjelland. Formannen i Agder regiments befalslag møtte på landsmøtene i 1936 og 1938. I 1941 er han en av lederne for Milorg på Sørlandet, til han tas i desember 1942, havner på Grini og sendes til Natzweiler, hvor han dør i januar 1944. En som overlever både Natzweiler, Neuengamme og Dachau er løytnant Waldemar O. Aune fra Otterøy. Også han går med i Hjemmefronten, blir tatt, havner på Grini i 1942, og sendes så til Det tredje rike – som politisk fange, uten de rettigheter krigsfangene tross alt har. I Dachau blir Aune igjen tillitsmann, nå for de norske fangene. Også løytnant Sverrre Hovden fra Ullensaker overlever opphold i tyske konsentrasjonsleire; Sonnenburg og Sachsenhausen.

 

En annen nordmann som overlever Natzweiler er senere statsminister Trygve Bratteli. Hans bok om opplevelsene der, «Fange i natt og tåke», er en brutal beretning om en ubegripelig fangebehandling, og uforståelig overlevelse – for de som berget livet. 

 

Langt de fleste norske offiserene blir samlet på Hvalsmoen, før deportasjon til Polen. Her havner de etter hvert i Schildberg, hvor de blir fordelt på flere bygninger i byen: Bak piggtråd og under bevoktning – men i det store og hele overlatt til å organisere seg selv. Hvilket gjøres, med kultur og kurs; matlaging – og hjemmebrenning! En av dem som betjener hjemmebrenneren Kalle er Befalslagets løytnant Borger Larsen, fra – surprise! – Stange på Hedmarken. En annen er kaptein Emil Stoltenberg; som – riktig! – er bestefar til NATOs generalsekretær! Som forretningsmann i det sivile har kapteinen komplementær kompetanse til løytnanten i «A/S Richterhausen».


Rundt 1100 norske offiserer ble sendt i tysk krigsfangenskap; de aller fleste til Polen. Om lag 250 var medlemmer av Norges befalslag. Bilder viser norske offiserer i suppekø i Schildberg-leiren. Som krigsfanger kunne de i tillegg motta Røde Kors-pakker. (Foto: Frantz W. Munster/Forsvarsmuseet).


I 1944 blir general Otto Ruge overført til Schildberg, og leder deretter offiserene der, også under den strabasiøse forflytningen til Luckenwalde sør for Berlin vinteren 1945, når den Røde armé rykker vestover – og til slutt frigjør leiren. 

 

Vi vet ikke i hvilken grad Befalslagets medlemmer organiserer seg i leirene, men formann Per Skotte blir i dagboka til oberst Johannes Schiøtz framholdt som «høvding for b-offiserene»; og ikke uten et snev av nedlatende undertone. Motsetningen mellom de gamle klassene er åpenbart ikke visket ut av krigsfangenskapet! Og de skal så visst overleve krigen, når det nye forsvaret bygges opp.


Med Den røde armé i rask framrykking vestover ble Schildberg evakuert i januar 1945. De norske fangene havnet så i Luckenwalde rett sør for Berlin. Den ble forlatt av tyskerne og inntatt av sovjetiske styrker i mai 1945. Bildet viser norske offiserer under forflytningen. (Foto: Ludvik Hartmark/Forsvarsmuseet).


I 1946 skal de to fangene Bratteli og Skotte samarbeide om den oppgaven, gjennom den nye forsvarskommisjonen. Bratteli er leder, Skotte medlem, innvalgt av Stortinget.

 

Formann Per Skotte er forbundets grand old man. Sekretær Lars Wethe er hans parhest i en årrekke. Som mange andre medlemmer er han – for øvrig i likhet med Skotte – lærer i det sivile. Wethe er blant de 641 lærerne som i 1942 blir sendt på tvangsarbeid i Kirkenes. Han går som så mange andre inn i motstandsarbeidet, men unngår krigsfangenskap. Dét gjør ikke andre medlemmer som først havnet i Kirkenes: I 1943 blir bl.a. kaptein Steffen Grini fra Lunner og kaptein Simen Rudin fra Dovre sendt til Tyskland og Polen.

 

Fenrik Mikal Hovhaugholen fra Lesja går også inn i læreryrket når kampene er over, våren 1940. Men det er ikke derfor han blir arrestert, 24. februar 1944. Dét er som stabssjef for Milorg Distrikt 13, Oslo. Under dekknavnet Ferdinand er feltartilleristen en svært viktig brikke, og verdifull for Gestapo. Men selv ikke 15 harde forhør knekker ham. Heller ikke den fryktede Gestaposjefen i Oslo, SS-Hauptsturmführer Siegfried W. Fehmer, Milorgs kanskje farligste fiende, får ham til å sprekke. I juni 1944 havner Hovhaugholen i Sachsenhausen, deretter i Neuengamme. Han berger livet, men må i fangenskap bevitne 23 henrettelser ved henging. Fehmer blir ikke hengt. Han blir skutt – på Akershus festning, i mars 1948. Men Lesja-karen stiger raskt i gradene: Fra fenrik i 1940 til oberstløytnant i 1950! Og forblir trofast medlem av Befalslaget.

 

Offiserer var én stor gruppe som ble sendt i krigsfangskap. Rundt 650 studenter ble også sendt til Tyskland, som politiske fanger. Blant dem er senere løytnant Johannes Anton Schou fra Kråkstad, som havner i ikke mindre enn fire leire: Buchenwald, Sennheim, Bitschweiler og Burkheim. Militærmusikeren er for øvrig én blant atskillige fanger – og medlemmer – som etter krigen skal delta i den allierte okkupasjonen av Tyskland, i Tysklandsbrigadene. Schou skrev senere en bok om sine opplevelser: «Med studentene i tysk fangenskap».

 

Medlemmer som falt

9. april innleder et tysk terrorvelde. Det har utfoldet seg flere år i Tyskland. Nå starter overgrepene også i Norge. Nå styrer Der Reichkommissar, Josef Terboven, på direkte ordre fra Der Führer, Adolf Hitler. Voldsapparatet er stort, og sammensatt. Wehrmacht fikk man erfaring med under felttoget. Snart skal det hemmelige, men raskt kjente og fryktede, statspolitiet gjøre seg gjeldende: Geheime Staatspolizei, Gestapo. Mange medlemmer skal få nærkontakt med det; noen også med spesialkommandoen, Sonderkommando. 

 

Gestapistene – tyske og norske – bruker alle midler i kampen mot Hjemmefronten, og særlig Milorg. Fenrik Kristian Gunnar Aubert fra Vestre Aker er kompanisjef i Milorg. Han blir arrestert første gang i 1941, deretter i 1942. Den 7. februar 1942 mister han livet. I norsk fangeregister oppgis at han ble «Pint ihjel». Under forhør – av Gestapo. 

 

Sonderkommando, ledet av Oskar Hans, står bak de fleste av tyskernes henrettelser i Norge, også på Trandum: I grålysningen 30. april 1942 er sersjant Leonard Godager fra Furnes én av åtte som bakbindes og skytes foran en allerede gravd grav. Etter kampene i april 1940, i 3. gardekompani, gikk han etter hvert inn illegalt arbeid, ble angitt, forsøkte å flykte til England, men ble tatt. Enda to medlemmer av Befalslaget skal falle på Trandum: 8. september er løytnant Karl Fritjof Schei fra Gjerdrum én av sju mann som står foran pelotongen. Han er sjef for Milorg i Nes. I april 1940 deltok han i kampene, der hans sønn, fenrik Hans Jacob Schei, falt. 26. mai 1944 er fenrik Harald Reitan fra Ålen én av tolv som møter døden i Trandumskogen. Også han er milorgmann; troppssjef i Oslo. Gruppa ble rullet opp, Reitan arrestert og torturert – og henrettet. 

 

Henrettelser blir kunngjort i avisene. Dét blir ikke likvideringene uten dom, i den såkalte blomsterplukkingen – Blumenpflücken. Ett medlem tas av dage under denne operasjonen: Løytnant Leif Svenning, også han milorgmann, blir skutt på Victoria terrasse 2. november 1944, og dør to dager senere. 

 

Minst tre av Befalslagets medlemmer dør i tyske fangeleire: Løytnant Birger Wergeland fra Masfjorden mister livet i Schildberg i Polen, 28. mai 1943. Løytnant Theodor Rosseland dør i Natzweiler i Frankrike, 28. januar 1944. I Schildberg dør løytnant Torkil Horn nøyaktig én måned senere, 28. februar 1944. 

 

Medlemmer hjemme igjen

9. april 1940 startet krigen; 8. mai 1945 begynner freden. Milorgsoldater dukker opp; politisoldater fra Sverige er i aksjon; allierte styrker settes inn. Ennå skal det ta noen uker før alle krigsfanger er vel hjemme. Om enn ikke de fra Finnmark og Nord-Troms. De har ikke noe hjem å vende tilbake til.

 

På vei inn Oslofjorden, rett sør før Drøbak og Oscarsborg, kan de se restene av skipet Donau. Her ble det kjørt på grunn etter at minene Linge-karene Max Manus og Roy Nielsen festet til skroget gikk av. For mange av de nå frie fangene er ikke dette det første møtet med slaveskipet. Det var ikke bare de norske jødene som ble deportert med Donau; atskillige av offiserene ble også sendt sørover med henne, om enn til en helt annen, og langt mindre ublid skjebne enn sine landsmenn og -kvinner.


Norges befalslag måtte i hovedsak legges brakk under krigen, men noen lokale lag holdt stand, om ikke annet med sosiale tilbud. Oslo befalslag avholdt bridge-aftener og middager – med god oppslutning. Og ennå i 1943 var det både likør og Brandy Special å få!


De mange offiserene som ble arrestert i august 1943 fikk ingen udelt varm velkomst i juni 1945. Mange så med skepsis, så gar fiendtlighet, på offiserer som de mente var passive; som overholdt æresordet om ikke å ta til våpen – i motsetning til de mange som kastet seg inn i motstandsarbeidet, og den uvisse skjebne. Etter krigen ble offiserene gransket, både for innsatsen – eller mangelen på sådan – i april 1940, og under okkupasjonen. Ikke alle kom godt ut av den. Uten at det er undersøkt, kan det virke som Befalslaget ikke har stort å skjemmes over, på vegne av sine medlemmer. Befalslaget sto støtt i 30-åra, medlemmene holdt i hovedsak sin sti ren under krigen.

 

Heller ikke løytnant Ludvig K. Solhaug fra Eidsvoll skjemmer ut seg selv eller Befalslaget. Når han beordres til tjeneste i Den norske legion, for – med troskapsed til Føreren – innsats på Østfronten, nekter han. Som det senere står i Befalsbladet: Trolig for første gang i sin militære karriere. Etter hvert havner han, om ikke til Østfronten, så et godt stykke østover, som krigsfange i Polen.

 

Medlemmer som sviktet

9. april var en skjebnedag. Ikke bare for landet; også for mange offiserer – som sviktet. Det er godt dokumentert at blant de høyere offiserer var en svært stor andel, mellom en firedel og en tredel, innom det norske nazipartiet til Vidkun Quisling, Nasjonal Samling. Det er ikke kjent hvor mange tidligere b-offiserer, som gikk inn i NS. Men det må ha vært bare et fåtall fra Norges befalslag. Etter krigen spør noen lag om hva de skal gjøre med medlemmer som havnet i NS: Forbundet overlater avgjørelsen til de lokale lagene; det er de som best kan vurdere det enkelte tilfellet. Noen blir støtt ut, andre – etter hvert – tatt til nåde.

 

En som definitivt ikke ville blitt tatt tilbake, om han så hadde ønsket, får av åpenbare årsaker aldri saken sin prøvd; ei heller for norsk domstol i landssvikoppgjøret: Han blir likvidert i krigens siste år. Ett av Befalslagets medlemmer i nord er aktivt NS-medlem lenge før krigen, og blir tidlig under okkupasjonen en stornazist. Han blir sentral i deportasjonen av de norske jødene, og en svært fryktet og forhatt mann. Mer om ham i Befalsbladet i juni!

Forrige        72 av 1536        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå