Kampen om pensjonen
Hvilken pensjon i sikte – etter krigen? Heller ikke 330 skvadron kan vite det, annet enn av loven fra 1930 ligger der. (Foto: Forsvarsmuseet) Saken har tidligere stått på trykk i Befalsbladet nr. 3, 2021

Kampen om pensjonen

90.000 kroner året: Hva dagens unge offiser risikerer å tape om ikke variable tillegg blir pensjonsgivende. 300 kroner året: Hva gamle underoffiserer kunne håpe på å få i alderspensjon – for over hundre år siden!
Publisert: 2021.11.10
Dag Leraand

Pensjon? Kjernesak!

Den er løftet fram som 2020-tallets store kampsak: Kampen for en rettferdig pensjon. Pensjonskampen er en historisk kamp. Pensjon har vært et kjernespørsmål for forbundet i 125 år.

Tillegg? Kampsak!

Det er hva kampen handler om nå, men problemstillingen er ikke ny. Forbundet har kjempet for å inkludere tillegg i pensjonsgrunnlaget også før. Og det vant fram, for hundre år siden!

Enkene først:

Vi er i Kristiania, 1896. Den norske landsunderofficersforening dannes. Ved siden av stiftelsen er lønnsspørsmålet hovedsak. Pensjon er en annen, men ikke pensjon for medlemmene. For enkene! Enkepensionsspørgsmaalet er sak nummer to. Den drøftes grundig, og berettiger en uttalelse. Foreningen krever ikke. Den tid er ennå ikke kommet. Møtet «tillader sig» derimot «at henlede arméstyrelsens og storthingets opmærksomhed» på saken: «Paa nødvendigheden» av at staten oppretter en enkepensjonskasse for underoffiserer, med en årlig pensjon på «mindst» 300 kroner, «fra mandens død».
Vi er i Trondhjem, 1898. Saken – «denne overmaade vigtige sag» – står igjen høyt på dagsorden. Året etter tar foreningens formann den opp i foretrede hos forsvarsministeren. Saken, mener foreningen, «maa stilles forrest i rækken af de uløste spørgsmaa paa grund af dets store og vidtrækkende betydning for underoffisersstanden og arméen».
Hvorfor så viktig? Flertallet av underoffiserene har ingen formue, slår styret fast; «altsaa maa pensionen, og det, enken selv maatte kunne fortjene, blive eksistencemidlerne for hende og børnene».
Eksistensmidler. Faller forsørgeren, underoffiseren, bort handler det om livsgrunnlaget for familien som sitter igjen. Det er ingen folketrygd. Ennå ikke noen velferdsstat. En må klare seg som best man kan. Derfor organiserer man seg. Derfor tar foreningen ansvar. Rett nok finnes en offentlig enkekasse tilbake fra 1814. Den er forbeholdt embedsmenn. Underoffiserer faller utenfor.

Statlig pensjon:

Vi er i Kristiania, 1917. Statens pensjonskasse (SPK) opprettes. Forslag til ny pensjonsordning for statens tjenestemenn foreligger. Tidligere på året er «pensionssaken» tatt opp på årsmøtet til Norges underofficersforening, i Fredrikshald.
De måtte slåss for enkepensjonen. Selv er underoffiserene relativt heldig stilt. Allerede i 1873, før forbundet stiftes, blir Pensionskassen for Statens Bestillingsmænd opprettet. Bestillingsmenn var statstjenestemenn, men ikke
embedsmenn. Blant dem underoffiserer i hær og marine. De var blant de første som ble tatt opp i kassen. Også før dette har det vært en ordning, gjennom Krigshospitalkassen.
Nå, i 1917, vurderer Centralstyret i Norges underofficersforening det foreliggende utkast til ny pensjonsordning som «tilfredsstillende ogsaa for underofficererne». Med – som alltid! – enkelte forutsetninger. Den gamle Krigshospitalkassen må opprettholdes. Medlemmene må kunne velge hvor de vil stå. Og sentralstyret har hatt flere møter med myndighetene, «til fremme for bedre pensjonsordning». Forbundet er på saken!


Kommanderende General vil har forbundets pensjonskommentar, men først etter pålegg fra departementet!

Beskjedne summer:

Vi er ved århundreskiftet. Forbundet er dannet. Kampen om pensjonene ligger ennå litt fram i tid. Hva kan en underoffiser påregne? Etter reglene vedtatt i 1900 har de rett til pensjon fra Krigshospitalkassen. Beløpet avhenger av antall års tjeneste. Minimum er tjue år.
Etter tjue års tjeneste er man berettiget til 100 kroner i pensjon; etter tredve år 225 kroner, etter førti år 325 kroner; etter femti år 400 kroner. I året.
Medlemmene må selv skyte inn innskudd. Hva snakker vi da om? Fire kroner, pluss/minus. I måneden.
Og hva er årslønna, på denne tida? En stadig tjenestegjørende sersjant tjener drøyt 1200 kroner; en kommandersersjant ca. 1400. I året.
Pensjonen kan ikke utbetales før fylte 50 år. FD kan gi tillatelse til at opp til 200 kroner årlig «kan fortæres i utlandet». Mot attest fra en øvrighetsperson på at mottaker er i live. Kontroll over pensjonseksport!

Vesentlige summer:

Vi blar i Underofficersbladet, 1906. I februar tar det opp de stadig tjenestegjørende underoffiserers pensjon. Det er ikke store summer det er snakk om. For noen er både lønn og pensjon er livsviktige. Distriktsbefalet står ikke i full militær stilling. De har inntekt også fra sivile jobber; mange av dem har gårdsbruk. Garnisonert befal er i full stilling, og kan sjelden ha ekstrajobb. Desto viktigere er pensjonen.
«Naar den stadig tjenestegjørende faar afsked fra tjenesten», heter det i artikkelen, «er han som regel aldeles tilovers, som oftest udslidt af et ensformigt arbeide og aldeles uelastisk til at ordne sig ind under nye livsvilkaar og uskikket til at tage op noget arbeide i en ny arbeidsgren». Og har knapt klart å legge seg opp noe for alderdommen, så «det bliver som oftest til at suge paa labben og vegetere resten af livet paa gamle minder».
Gamle minner gir ikke nok næring. Det må også proteiner til. De koster. Ellers blir avskjeden, som det grumt beskrives i artikkelen, «ensbetydende med at blive lagt paa skramlehaugen».

Tillegg monner:

Vi er i Kristiania, 1920. Landsmøtet vedtar å rette en anmodning til myndighetene: Innkommanderingstillegget må tas med i beregningen av pensjon – også for garnisonerte. For distriktsbefalet gjelder det (og alderstillegg) allerede, etter anmodning fra Norges Underofficersforening.
Foreningen bringer saken inn for Forsvarsdepartementet–Armeen. I brevet peker den på hvor viktig pensjonen er for de garnisonerte. De bor i byene, står i full stilling, og er avskåret fra annen inntekt. «De er derfor fra avskjedsdagen utelukkende henvist til å klare sig med pensjonen». Og, ganske gjenkjennbart: Tillegget er «praktisk talt en del av lønnen». Foreningen antyder et ekstra pensjonsgrunnlag på 400 kroner året. Minst.
Samlet avlønning: Det er lønn og det er tillegg, men alle tillegg gir ikke pensjon. Ikke da, heller.
Men det skal bedres. I 1930 blir noen tillegg, bl.a. alderstillegg, lagt til pensjonsgrunnlaget også for garnisonert befal. I 1933 får distriktsbefalet lagt et midlertidig tillegg til grunnlaget. Sykkelgodtgjøring synes derimot ikke å bli inkludert!


Flere tillegg må danne grunnlag for pensjon! Kravet reises med full kraft i 2021 – og har blitt reist før. Med suksess. (Fra landsmøtereferatet, 1920)

Generalen spør:

Vi er i 1928. Stortinget har året før vedtatt enhetsbefalsloven, som skal gjelde fra 1930. Vil den også berøre pensjon? Det vil den. Derfor får Centralstyret et oppdrag fra Kommanderende General – «efter pålegg fra Forsvarsdepartementet»: Å uttale seg om nytt innskudds- og pensjonsgrunnlag. Forbundet er en blitt en faktor myndighetene må forholde seg til.
Styret svarer generalen. Forslaget er enkelt: De ordninger som hittil har kommet de høyere offiserer til gode, gjøres gjeldende for alle. Offiserene har rimeligvis hatt bedre vilkår enn underoffiserene.
Samtidig, i 1928, foreligger et forslag til lov om pensjonering av offiserer og underoffiserer som fratrer eller stilles overtallig. Underofficersforeningen når ikke fram overfor FD. Den tar saken til Stortingets lønningskomité. Her støtter et mindretall foreningens forslag. I Odelstinget blir det flertall med én stemmes overvekt; i Lagtinget med presidentens dobbeltstemme. Knappest mulig margin, men det holder. Forbundet har vunnet fram. Takket være iherdig innsats og politisk påvirkning – og at det på Stortinget sitter mange fra standen:
«I denne sak ydet alle underofficersutdannede stortingsmenn oss uvurderlig støtte».

Fornyet kamp:

Vi er i Oslo, 2021. Pensjon er fortsatt en kampsak. Forbundet har på ny satt den på dagsorden. Pensjonsspørsmålet kan så gar bli til rettssak! Kravet er at flere tillegg må inn i beregningsgrunnlaget. Søksmålet mot staten er varslet. Det er ikke første gang i forbundets historie, og timingen er neppe tilfeldig.
Da NOF først tapte kampen om stillingsvernet i 2005, ble det omkamp. Den ble vunnet – etter et valg som førte til regjeringsskifte. En ny statsråd fikk et nytt storting med seg på å endre loven. Mens en stevning lå på vent i retten! Høsten 2021 skiftes regjering, statsråd byttes. Kanskje blir det ikke nødvendig med rettssak. Kanskje blir det en politisk løsning.
Igjen.



Fakta

I 1764 får underoffiserene pensjon – fra Krigshospitalkassen. Men en må ha stått i tjeneste minimum 24 år, og være udyktige til å tjene lenger. Ved avskjeden må de erklære, om de forlanger «nådens brød eller ei». 

I 1804 trer en ny bestemmelse i kraft. Etter 30 års opptjening er pensjonen på 40 riksdaler – pluss, hvert tredje år: én hatt, én kjole og én vest, samt hvert år: ett par sko, ett par strømper og to skjorter! 

 

 


 

Forrige        7 av 1549        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå