Mehren! Voksne herrer – og formodentlig noen damer – vil huske både navnet og butikken; den siste lå i Grensen i Oslo, til 1994. Langt færre – om noen – vil huske at firmaet opprinnelig het Herman Mehren. Og rett ryggen, de som vet at kaptein Mehren var underoffiser, forbundsmedlem – og velgjører!
Se om det henger en gammel uniform – eller en kleshenger! – i et skap, la oss si fra 1960-tallet; kanskje merket med Mehren. Firmaet kledde opp utallige medlemmer, til feltbruk, til fritid og til fest!
Kaptein Mehren
La oss begynne med mannen – og gata: Rosenkrantz gate 4 i Kristiania er adressen fanejunkeren er oppført med, i Underofficerskalenderen for 1920. Kontoradressen. Herman Mehren står i Vestre Akershus regiment (IR 2), 7. kompani. Firmaet Herman Mehren, har han for lengst grunnlagt, som 28-åring i 1903. I samme publikasjon, for øvrig utgitt av Underofficersbladet, finnes en annonse fra furer Mehrens geskjeft: Klædehandel, Herreekvipering, Skrædderforretning. Firmaet skal også annonsere i bladet, fortsatt etter grunnleggerens død, i 1941.
Herman Mehren (1875–1941), fotografert som fanejunker: Mangeårig tillitsvalgt i forbundet – og suksessrik forretningsmann!
Det handler om ekvipering. Som altså betyr å utruste. Herreekvipering, som Mehren bedriver, innebærer følgelig å utruste herrer, vesentlig med skreddersydde klær, samt uniformseffekter. For herrer generelt, offiserer spesielt, og underoffiserer især! Underoffiser som han selv er, kjenner Mehren markedet. Og han gjør noe med det: Tilbyr målsøm – og kreditt. Mer om det om noen snitt (avsnitt!).
Herman Mehren er underoffiser og forretningsmann – og tillitsmann: En av de drivende krefter i Oslo-laget i en årrekke, også som formann i flere perioder, fra 1925. Han er dets representant på forbundets landsmøter i perioden 1920 til 1932. Og ikke minst: han er også primus motor, og lenge formann, i lagets festkomité!
Røyken-gutten Mehren går ut fra 2. brigades underofficersskole i 1895, og får fast ansettelse som sersjant i Kristiania bataljon i 1896, samme år som forbundet stiftes. Deretter overføres han til Sønnenfjelske hjulrytterkompani, og deretter til Vestre Akershus infanteriregiment nr. 2, som kommandersersjant, i 1911. Når han tar avskjed etter 32 år som fastlønt underoffiser i 1928 er han fanejunker. I 1930 beskikkes han til ulønt kaptein i landvernet. Ved siden av offiserstillingen og organisasjonsarbeid bygger han altså opp en vellykket forretning. Og det er en sammenheng:
Forbundets ekvipering
I 1883 får alle underoffiserer tillatelse til å holde seg selv med uniform, mot en årlig godtgjørelse: 48 kroner i året. Særlig for de unge, som måtte anskaffe alt for første gang og på kort tid, var det økonomisk krevende. Men også for andre. Derfor dannes
ekviperingsforeninger: Et samarbeid mellom forbundet og forretningslivet!
Det begynner i Bergen. Her inngås i 1893 et samarbeid med kjøpmann Jens Bugge som hovedleverandør. Foreningen er ikke fornøyd med kvaliteten, og oppdraget settes ut på anbud. Som vinnes av Herman Mehren – som dermed får en flying start på sin etter hvert svært suksessrike forretningskarriere!
Annonse fra Underofficerernes Ekviperingsforretning i Underofficersbladet i 1924. God tilpasning garanteres! Også for de lavskuldrede.
For samtidig, i 1903, stiftes Underofficerernes ekviperingsforening. Det er denne som inngår kontrakt med Mehren. Foreningen har hovedsete i Kristiania, med filialer i Bergen, Kristiansand og Trondheim. Senere kommer flere, egne foreninger på plass. Eksempelvis startes Befalets ekviperingsforretning i Trondheim så sent som i 1958, i samarbeid mellom Trondheim Befalsforening og firmaet H. Klein. Henoch Klein kom til Norge fra Litauen i 1901, og starter i 1904 forretning i Krambugata, senere Olav Trygvassons gate 2B i Trondheim. Den blir konfiskert av de tyske okkupantene, men medlemmer av familien overlever Holocaust, og starter opp igjen. Fortsatt er Klein’s en kjent klesforretning i byen.
Forsvarets dekurt
Foreningens formålsparagraf, slik den ble vedtatt i 1903, er kort og godt «at skaffe medlemmene solide og billige effekter paa fordelaktigste betalingsvilkår». Altså ikke ulike moderne tiders medlemsfordeler! Og snart er det ikke bare uniformer og uniformseffekter Mehren kan tilby; fra 1920 også sivile klær. Foreningen inngår avtale med Forsvaret om såkalt dekurtrett: Betalingen skjer gjennom lønnstrekk, over en avtalt periode. Altså en privatøkonomisk avlastende avbetaling for medlemmet, og med garanti i lønn for leverandøren!
Dekurt for avbetaling: Slik kan det gjøres, oppskrift fra Mehren etter krigen.
I 1947 vil FD avvikle ordningen. Da må Befalslaget lekse opp for den ennå ferske statsråd, Jens Chr. Hauge. Det går i orden. Kanskje er argumentet om ordningens sosiale dimensjon hva som får sosialdemokraten til å endre oppfatning? Dét hjalp ikke overfor forsvarsminister Birger Ljungberg i februar 1940 – som har et poeng: Det synes ikke, skriver han, at «salg av radioapparater» faller inn under formålet. Uansett, radio er en dårlig investering. Men ennå kan jo ingen vite – og aller minst ministeren! – at Norge skal bli okkupert om seks uker, og at okkupasjonsmakten halvannet år senere skal inndra alle radioapparat. Med mindre man er medlem av Nasjonal Samling, selvsagt.
Forbundets velgjører
Mehren er festkomitéformann i Oslo – og sørger for fest på forbundets landsmøter: Med en romslig sjekk, for sosiale tiltak! I hovedstaden er han kjent ikke bare som gavmild, men også gjestfri: Mange er de fester – også for hele landsmøtet – som holdes hos Mehren og frue, enten det er i «hans prektige hjem i Ullevålsveien», eller på «det herlige landstedet» på Malmøya – som de omtales i Befalsbladet i 1953!
Som det er innført i referatet fra landsmøtet i 1915, der kommandersersjant Mehren var festkomiteens formann, og ønsker velkommen til bords; «idet han understreket, at man hadde fundet at burde gjøre tilstelningen saa enkel som mulig av hensyn til den kritiske situation, hvori enhver – og underofficerene især – nu befinder sig». En kritisk tid: Med verdenskrig, nøytralitetsvakt og dyrtid. Ikke desto mindre: «Efterat man hadde spist plaserte man sig ved smaaborde i selskapsværelsene, hvor der servertes kaffe avec.»
Mehren er et midtpunkt. I 1935 skrev en samtidig, Einar Harstad, dette i en 60-årsomtale i Befalsbladet: «Kaptein Herman Mehren er en helt igjennom god kollega, rettlinjet, varmhjertet og nobel i all sin ferd.» En på alle måter god representant for forbundet!
Rosenkrantz gate
La oss gå tilbake til gata: Mehren etablerer seg først i Pilestredet, men kjøpte i 1913 Rosenkrantz gate 4, hvor det fra 1920 er butikk i første etasje. Det er like ved, i nr. 7, at forbundet får sitt første kontor, i 1930: Norges befalslag får da framleid «ett rum» fra A/S Underofficersbladet. Mens Oslo befalslag skal finne tilhold i nr. 4.
Mehrens klædesbutikk i Rosenkrantzgt. 4, fra Befalsbladet vinteren 1930. Butikken gikk over to etasjer, fra 1920 også med sivile klær.
Det er i nr. 7 – ennå i dag kjent som Håndverkeren – at Vidkun Quisling kommer, en marskveld i 1931, for å stifte Nordisk folkereisning, og legge fram dets fascistiske program. To måneder senere er han norsk forsvarsminister. Men dette er en annen historie.
Private uniformer
En ganske annen historie er også denne: På 1920-tallet og inn på 30-tallet vokser det fram paramilitære grupper, særlig i Oslo – de såkalte hvite og røde garder. Blant dem som sterkt går i rette med denne utviklinga er forbundets formann, og Befalsbladets redaktør, Per Skotte. I en sjelden motereportasje (!) tar bladet i 1933 for seg disse gruppenes uniformering. Det er humor, men det er alvor. Allerede har brunskjortene marsjert lenge nede på kontinentet, Adolf Hitler er kommet til makta i Tyskland – og avtrykket ses i Oslos gater:
De norske «gråskjortene» tilhører Fedrelandslaget. Enkel og kledelig, med to store belglommer, og påsydd lagsmerke. Grått belte med skulderstropp og svart, ensfarget slips hører med. Leidangen, «den annen fascistorganisasjon», har en uniform uten det praktiske tilsnitt som gråskjorten. Og imponerer ikke på samme måte ved diskrete farger; «Leidangsuniformen skal øiensynlig virke ved de sterke farger»! Hva så med Arbeidervernets? Joda, god karakter for brungrønn vindjakke, dobbeltsnipp og slips; livrem med skulderstropp og lue. Den er, konkluderer Befalsbladet, «praktisk, klædelig og diskret i fargen – som Hitlers «brunskjorter».» Et infamt spark!
Annonse fra Herman Mehren – for kombinert bekledning, i ekstra solid stoff! – fra mellomkrigstida.
Nei, skriver bladet; gjør som Danmark og Sverige: Forby private uniformer. Så skjer da også, samme år. Det blir forbud mot bruk av uniformer for politiske organisasjoner. Speideruniformer tillates.