Landstridsevnen må løftes, også med helikopterstøtte!
Fra 75 års markering av tungtvannsaksjonen på Vemork kraftstasjon, Rjukan. Forsvarets spesialkommando rappellerer fra et Bell 412 SP helikopter fra 339 skvadronen avd. Rygge. Foto: Forsvaret.

Landstridsevnen må løftes, også med helikopterstøtte!

De sikkerhetspolitiske utfordringene tilsier at Forsvaret trenger å forsterkes på de aller fleste områder.
Publisert: 2019.03.08
Oppdatert: 2019.03.08
 
Kontreadmiral Nils Johan Holte (P),
tidligere Sjef Forsvarets spesialstyrker

Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret

 
Brigader Eldar Berli (P),
tidligere Sjef Brigade Nord
Foto: Annette Ask, Forsvaret



Hovedpunkter

• Stortinget skal våren 2020 vedta en ny langtidsplan (LTP) for forsvarssektoren, basert bl.a. på fagmilitære råd fra Forsvarssjefen og politiske forslag fra regjeringen.
• Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) la i februar 2019 fram et innspill til LTP-prosessen, med fire retningsvalg, gitt høyere økonomiske rammer for Forsvarets utvikling.
• Forsvarets behov for helikopterkapasitet har lenge vært et mye omdiskutert tema, særlig dedikert helikopterstøtte til henholdsvis hærstyrker og spesialstyrker (SOF).
• Vedtatt helikopterløsning er ikke operativt tilfredsstillende verken for Hæren eller Forsvarets spesialstyrker (FS), og FSJ må få foreta en oppdatert vurdering av samlet behov.

De sikkerhetspolitiske utfordringene tilsier at Forsvaret trenger å forsterkes på de aller fleste områder. Forsvarssjefen (FSJ) pekte i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund i januar spesielt på at en styrking av Hæren og Marinen er nødvendig. Landstridskreftene, herunder Hæren, blir til dels løftet gjennom investeringer vedtatt med inneværende langtidsplan, men på langt nær nok. Situasjonen for FS kan det ikke snakkes åpent om, men kjente behov finnes også der – ikke minst for bedre tilpasset helikopterstøtte.

I dette innspillet til den forestående langtidsplanprosessen vil vi, fra vår fellesoperative så vel som spesialiserte bakgrunn, ta utgangspunkt i at Norge åpenbart trenger en sterkere samlet landstridsevne enn hva vi har i dag. Vi trenger da å se på ett spesifikt felles anliggende som vil gi bedre operativ evne: Dedikert taktisk helikopterstøtte til henholdsvis spesialoperasjoner og landoperasjoner. Vi vil gjøre et poeng av at dette er to forskjellige typer operativ innsats, med ulike krav til helikopterstøtte, men der utfordring og løsning må ses under ett.

Landmilitære fellesnevnere

Forsvarets spesialstyrker består av to spesialiserte avdelinger som har utstrakt felles kompetanse: Forsvarets spesialkommando (FSK) på Rena og Marinejegerkommandoen (MJK) i Bergen. For denne artikkelens formål konstateres at begge deltar i landoperasjoner, og at de begge trenger helikopterstøtte, over land så vel som over sjø.

Landstyrkene består av Hæren, med tyngdepunkt i Troms, og Heimevernet med avdelinger over hele landet. Hærens operative kjerne er Brigade Nord og dens fire kampavdelinger: Tre i nord (Troms og Finnmark) og én i sør (Rena). HV har innsatsstyrker i alle landsdeler, og disse skal kunne operere sammen med brigadens avdelinger.

Spesialstyrkene og Hærens kampavdelinger, til dels også øremerkede HV-innsatsstyrker, kjennetegnes av høye krav til reaksjonsevne og mobilitet: De må kunne settes inn raskt, og derfor vil helikopterstøtte ofte være nødvendig for å løse operative oppgaver. Vi kommer tilbake til respektive behov, men vil innledningsvis påpeke grunnleggende krav som en fellesnevner, og som i realiteten verken handler om tid eller avstand, men om operativ evne, om kampkraft og om utholdenhet; altså om styrkenes mulighet til å løse sine svært krevende og komplekse oppdrag. Uten tilstrekkelig taktisk helikopterstøtte begrenses denne evnen – og dermed nasjonens forsvarsevne – dramatisk. Og vi snakker her kun om militær helikopterkapasitet; noe annet er ikke akseptabelt annet enn som supplement i fredstid eller for helt andre oppdrag bak linjene i krigstid.

Felles helikopterutfordring

Diskusjonen om helikopterstøtte til spesialstyrker og hæroperasjoner har gått høyt, og er langt på vei ført på feil frekvens: Den har mest handlet om disponering og plassering av Forsvarets nåværende 18 Bell 412-maskiner, og hvorvidt de skal øremerkes den ene eller andre del av Forsvaret, og dermed hvor de skal plasseres: nord eller sør i landet.

Dermed har diskusjonen blitt en militært sett meningsløs tautrekking mellom ulike miljøer og interesser, og har tapt hovedsaken av syne: Hva trenger Norge av landmakt, av operativ evne skapt av spesialstyrker så vel som av hærstyrker – og hva krever en slik evne, med mobilitet, reaksjonsevne og utholdenhet; av taktisk helikopterstøtte til de respektive styrkene som én av flere forutsetninger?

Dertil har debatten blitt en matematisk meningsløs eksersis om hvor mange av dagens 18 helikoptre (skrog) som skal plasseres hvor: 9–9 mellom nord (dedikert Hæren, Bardufoss) og sør (dedikert FS, Rygge) som i dag; eller alle 18 i sør som FSJ anbefalte i 2015; eller 3–15 som Stortinget vedtok før nyttår – det siste åpenbart som en slags politisk hestehandel, uten forankring i noen fornuftig fagmilitær begrunnelse.

I skyggen av den tautrekking og de talløvelser som har preget det offentlige ordskiftet, er spesialstyrkenes og Hærens samlede (dels sammenfallende, dels særlige) helikopterbehov mangelfullt faglig opplyst, og dermed: dårlig politisk forstått. Det er behov for kunnskap, for innsikt – og for et samlet og sammensatt bilde av hva Forsvaret faktisk trenger.

At bruken av en plattform må besluttes av Stortinget, og ikke kan overlates til etatssjefen, er nå én ting. At Stortinget fatter et så vidt vesentlig vedtak i en travel statsbudsjettprosess – og altså ikke gjennom langtidsplanen eller landmaktproposisjonen – bør også være et tankekors. At det politiske kompromisset før jul er verken fugl eller fisk, er enda et argument for å foreta en grundig gjennomgang av samlet behov, for å finne en bedre løsning på en felles utfordring.

Tre helikoptre til støtte for Hæren – og på beredskap for politiet – på Bardufoss gir knapt militær mening. Det har for brigaden ingen reell operativ verdi, og den svekker i tillegg en tiltenkt og anbefalt styrking av spesialstyrkenes operative evne.

Bak FSJs politisk omstridte anbefaling om å kraftsamle Bell 412-miljøet og 339 skvadron på Rygge, ligger en militært begrunnet vurdering av at dét var hva som måtte til for å kunne stille en kvalifisert spesialhelikopterskvadron – så lenge det ikke var rom for å anskaffe en annen, og bedre egnet, helikopterkapasitet. Altså en løsning med åpenbart negative konsekvenser for Hæren – så lenge Stortinget ikke hadde vilje til å sikre begge respektiv helikopterstøtte.

Vi har kunnet leve med en 9–9-fordeling. Den ville gitt begge miljøene en viss kapasitet, og 339 skvadron har fått mulighet til å oppøve en sammensatt ferdighet, men dette har aldri vært – og ville aldri blitt – en tilfredsstillende løsning, for noen. Derfor er Stortingets valgte vei, med kun tre Bell-helikoptre stasjonert på Bardufoss, og der tilleggskapasitet skal leveres av sivile kontraktører, i beste fall kun en kortsiktig og kraftløs nødløsning. Desto viktigere er det snarest å finne, og dernest få på plass, en modell med løsninger tilpasset reelle operative behov – for å løse de oppgaver Stortinget pålegger Forsvaret og dets ulike styrkeelementer.

Spesialstyrkenes behov

Spesialavdelingene har operert med helikopter siden de ble etablert i Hæren og i Sjøforsvaret fra 1960-tallet, og helikopterstøtte er en integrert del av mange av deres operasjoner, inklusive kontraterror.

Styrkenes egenart tilsier at vi ikke kan gå inn i detaljer for operativ bruk av helikopter i FS. Det tør likevel være kjent at avdelingene har oppgaver både hjemme og ute, og at for flere av disse er det helt nødvendig med helikopterstøtte. Ett eksempel er terroranslag i Nordsjøen, et annet er innsetting av personell i et operasjonsområde der et åpenbart kriterium er at dette skal skje med hurtighet og lavest mulig signatur – gjerne i lav høyde, ofte i mørket.

Spesialstyrker vil typisk settes inn i operasjoner med høy politisk og materiell risiko. De vil oftest løse oppdrag i små grupper, i områder med uavklart eller høy fiendtlig tilstedeværelse. Dermed er de i høy grad avhengig av bl.a. dedikert og spesialisert helikopterstøtte – for å bevege seg ubemerket inn til målområder, og for å være best mulig i stand til effektiv og trygg uttrekning etter gjennomført oppdrag. Det stilles høyere krav til trening og ytelse for de helikopteravdelinger som skal delta i slike operasjoner enn hva som vil være normalt for konvensjonelle militære operasjoner. Besetning og utstyr må gjennomføre flyprofiler som ligger godt utenfor normalen for konvensjonell flyvning – og som betinger piloter med utstrakt konvensjonell operativ erfaring.

De Bell-helikoptrene Forsvaret i dag disponerer er anskaffet for konvensjonell landmilitær operasjonsstøtte, og ytelseskravet er på ingen måte tilpasset spesialoperasjoner, med høyere krav bl.a. til motorkraft og rekkevidde. Men de er hva Forsvaret har – til Stortinget prioriterer å anskaffe en bedre egnet plattform.

Hærstyrkenes behov

Hæren har operert med helikopter siden de ble anskaffet for å støtte hærstyrker i nord i 1964, og taktisk helikopterstøtte er en integrert og selvsagt del av moderne brigadeoperasjoner.

Brigaden har svært sammensatte kapasiteter, og helikopter brukes til en lang rekke oppgaver, inklusive innsetting av et lite antall soldater (eller andre typer sensorer) – eller for å forflytte mindre avdelinger; i fred, krise og krig, i operasjoner hjemme og ute. Helikopterstøtte inngår sømløst i planlegging og iverksetting av en brigadeoperasjon, og det vil føre for langt å gå inn på hele bredden av bruken. Stikkord er særlig forflytning og innsetting, og flere av oppgavene vil ligne på de som løses for spesialstyrkene, eksempelvis innsetting av ildledere som skal anvise mål for missiler skutt fra fartøyer og fly i fellesoperasjoner. Helikopterstøtte er ofte kritisk, og kan knapt unnværes. For enkelte av disse oppgavene stilles lignende krav som til en spesialoperasjon, som innsetting med lav signatur og evne til rask uttrekning.

I likhet med spesialstyrkene skal brigadens avdelinger kunne settes inn over hele landet. Særlig i nord vil rask innsetting – og noen ganger enhver innsetting – måtte skje ved hjelp av helikopter. Bare se på kartet; på avstand og topografi. Uten dedikert militær helikopterstøtte blir ikke brigaden bare avleggs operativt sett; den blir også et mye mindre brukbart verktøy for landets ledelse i krise og krig.

Stortinget har vedtatt å styrke Hærens tilstedeværelse i Finnmark. Det vil ikke være mulig å løse oppdraget der uten helikoptre; ikke fra Bardufoss, og definitivt ikke fra Rygge: Behovet er klart: Det må også utplasseres helikoptre også i Finnmark – sammen med styrkene ved Porsanger og Kirkenes. For å trene og trygge, og for å markere.

Trusselbildet som er tegnet opp av våre sikkerhetsmyndigheter, og lagt til grunn også i FFIs nye studie, tilsier at Hæren må kunne settes inn hvor som helst i landet, og på kort varsel. Den må derfor bli mer mobil, og styrker må kunne settes inn luftveien, med den økte luftmobilitet det krever.

Samlet behov

Hva trenger så FS og hær-/heimevernstyrkene samlet sett av helikopterkapasitet? Atskillig mer enn i dag! Akkurat hvor mye avhenger mest av alt av det retningsvalg og de ambisjoner Stortinget legger opp til når den forestående langtidsplan skal behandles, ventelig våren 2020. Det er verdt å merke seg at FFI er tydelig på behov for helikoptre i alle skisserte retninger. Og FSJ har også anbefalt hærhelikoptre, gitt økte økonomiske rammer.

Med dagens oppdrag, ambisjon og krav lagt til grunn skal Sjef Hæren ifølge media ha anvist at han trenger en kapasitet tilsvarende dagens 18 Bell 412-maskiner. Ifølge offentlig omtale skal en utredning av spesialstyrkenes behov (fra 2015) ligge på dagens ni maskiner, men av en annen type, med andre kvaliteter, inklusive større løftekapasitet. Det er også kjent at Norge har fått tilbud om, har vurdert og avslått, anskaffelse av Blackhawk-maskiner for bruk av SOF. Dette er én type helikopter som i ulike konfigurasjoner brukes av spesialstyrker – og hærstyrker – i flere land.

Det finnes utvilsomt flere løsninger på helikopterbehovet, men først må behovet fastslås, for så militært erkjennes, politisk anerkjennes og økonomisk sikres. Altså må statsråden nå gi Forsvarssjefen i oppdrag å foreta en samlet vurdering av framtidig, sannsynlig behov for helikopterkapasitet – av ulik art og sett opp mot sammensatte nasjonale oppgaver så vel som alliert samvirke.

Utredninger er gjort, men det trengs en ny – en oppdatert, samlet og sammensatt vurdering. Helikopterbehovet til Hæren og FS er ikke sammenfallende, men bygger på det samme fundamentet; på et solid helikopterfagmiljø, som i dag er for lite. Det er og blir feil å sette behovet til Hæren og FS opp mot hverandre. Begge trenger helikoptre. Spesialstyrkene trenger så gar at Luftforsvaret produserer helikoptertimer for Hæren! Det er her det operative, konvensjonelle grunnlaget for helikopterstøttede spesialoperasjoner legges; det er her det etableres en kvalifisert rekrutteringskilde til spesialhelikopterskvadronen. Det vil også være situasjoner der helikoptre fra de to miljøene vil operere sammen; der SOFs helikoptre for eksempel trenger å «maskeres», eller på annen måte trenger støtte, av konvensjonelle flyvninger fra andre landstyrker.

Derfor må behov, funksjoner og løsninger ses under ett. Og derfor er den selvsagte løsning, som må på plass gjennom neste LTP, at FS tilføres en ny generasjon helikoptre. Dette vil da muliggjøre fortsatt bruk av Bell-strukturen i sin tradisjonelle rolle, og sikre hærstyrkene dedikert støtte – til det finnes rom for å erstatte også denne med en ny helikoptertype som bedre dekker Hærens behov.

Dette må utredes i innledende fase av LTP-operasjonen – av FSJ, og mest hensiktsmessig inngå som en del av arbeidet fram mot hans fagmilitære råd. Og dette må gjøres uten at det i utgangspunktet legges økonomiske begrensninger på mulige løsninger. Først må vi, med offentligheten generelt og Stortinget spesielt, få et godt bilde av reelle behov, og ikke minst, hva vi taper av operativ evne ved å velge ikke å dekke deler av det påviste kapasitetsbehovet. Så kommer de økonomiske realiteter tidsnok på bordet.

Samfunnets sikkerhet

Militær kampkraft: Forsvaret er til for samfunnets sikkerhet og innbyggernes trygghet, enten våre styrker opererer hjemme eller ute. Taktisk helikopterstøtte er ikke noe samfunnet bør ha; det er noe Forsvaret må ha for å løse oppdraget – for å bidra til sikkerhet og trygghet. Helikoptre er en styrkemultiplikator i enhver struktur, i ethvert oppdrag. De gir uvurderlig militær kampkraft, og udiskutabel trygghet for våre soldater i felten.

Sivil beredskap: Forsvaret er til for å løse militære oppgaver, og helikoptre i den militære strukturen skal styrke den militære evnen. Samtidig skal Forsvaret støtte Politiet når så er påkrevd – og bidra til den sivile beredskap så langt mulig. Ikke-militære oppgaver kan imidlertid ikke være dimensjonerende for valg av plattform (helikoptertype), men de kan bidra til å fastsette et kapasitetsbehov, med maskiner og personell.

Politisk ansvar

Regjeringen er i praksis i gang med langtidsplanleggingen, med den ferske FFI-rapporten som et godt grunnlag for å gi FSJ konkrete oppgaver når han skal utarbeide sitt fagmilitære råd. Regjeringen kan ikke leve med en løsning som verken tilfredsstiller spesialstyrkenes eller Hærens operative behov (eller samfunnssikkerheten generelt) – med et dårlig kompromiss som verken regjeringspartiene eller stortingsflertallet er bekvem med.

Stortinget er i prinsippet den ansvarlige myndighet, som må sikre tilstrekkelig forsvarsevne ved også å sette landstridskreftene i stand til å løse sine oppdrag. Ved normal prosess skal våre fremste folkevalgte få regjeringens langtidsproposisjon til behandling i vårsesjonen 2020. Om ikke før, så tør det være en klar forventning i brede kretser om at landstridsevnen løftes i neste langtidsplan – også gjennom styrket helikopterstøtte!



Kort om forfatterne:

Kontreadmiral Nils Johan Holte (P) avsluttet vel 40 års tjeneste i Forsvaret da han i oktober 2017 gikk av fra stillingen som sjef for Forsvarets spesialstyrker. Han har tjenestegjort bl.a. ved Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), i Forsvarsstaben (FST) og ved den amerikanske sentralkommandoen (US CENTCOM) så vel som i NATO-hovedkvarteret. Han har også vært sjef for Kyststridsflotiljen, Kysteskadren i Marinen. Holte er nå selvstendig næringsdrivende.

Brigader Eldar Berli (P) avsluttet vel 38 års tjeneste i Forsvaret som militær rådgiver ved FFI i november 2018, etter han han før det, siden 2014, hadde vært sjef for Brigade Nord. Han har hatt sentrale stillinger i Forsvarsstaben (FST) og Hæren, samt ledende operative funksjoner i ISAF så vel som Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Han har også undervist i fellesoperasjoner ved US Marine Corps Command & Staff College og ved Forsvarets høgskole. Berli er nå generalsekretær i Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF).


Lesestykker på nett:

FFI-rapport om langtidsplanen 2021–2024:

Om helikopterbruk og -løsning i Luftled 1/2018 (side 16–23)


Om helikopterbehov og -struktur i Troms-dokumentet 2 (side 55–59):


Forrige        35 av 1294        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N