Langtidsplan for Forsvaret
Ordet "beroligelse" er tatt tilbake i debatten. Illustrasjon: Thomas Løland, LO media.

Langtidsplan for Forsvaret

Det viktigste og vanskeligste gjenstår
Publisert: 2019.03.25
Hedda Langemyr (tekst)
Artikkelen er levert av Hedda Langemyr på oppdrag for Befalsbladet i samarbeid mellom Norges offisers- og spesialistforbund, Norsk Tjenestemannslag Forsvaret og Utsyn. 

FFIs rapport om utgangspunktet for ny LTP skisserer realistiske retninger for videreutvikling, men tar i for liten grad inn over seg den sikkerhetspolitiske konteksten Norge er i, og de oppgavene befolkningen forventer at Forsvaret løser.

Først når norske styresmakter klarer å hamre ut et troverdig konsept for Forsvaret, med tilhørende realistiske budsjettrammer, er det mulig å gjøre de riktige prioriteringene.

Forskerne slår fast i FFIs rapport at Norges sikkerhet bedres om vi øker bevilgningene til Forsvaret. USAs president Donald Trump er også klinkende klar på at Norges forsvarsbudsjett må økes til to prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), fra dagens cirka 1,6 prosent. Det viktigste hensynet burde være at vi opplever en mer alvorlig sikkerhetspolitisk utvikling enn på lenge, og at Norge selv er ansvarlig for å navigere i dette farvannet.

Det er på dette grunnlaget at FFI-rapporten blir noe snever. Det skyldes ikke forskerne, men mandatet fra regjeringen. Rapporten ser på hvilke muligheter vi har innenfor et budsjettspenn fra 1,1 til 2 prosent av BNP – noe som betyr enorme forskjeller. Sannsynligvis vil Norge bli tvunget til å nå målet om to prosent av BNP i løpet av perioden neste langtidsplan skal gjelde. Spørsmålet er ikke bare hvordan disse pengene kan forvaltes best mulig, men også hva vi ønsker å oppnå med pengene. Det er noen helt essensielle, ja, nærmest eksistensielle, avklaringer Norge må ta.

En sikkerhetspolitisk grunnmur

Om Norge bruker 1,6 eller 2 prosent av BNP på Forsvaret, er og blir vår militære slagkraft som en fuktig kina(!)-putt å regne hvis vi må stå opp mot vår store nabo i øst. Dette faktum er irrelevant så lenge NATO kan stoles på, og den liberalistiske, regelbaserte verdensordenen fungerer. Men disse institusjonene er under press. Fra flere hold. Derfor må vi først avklare hvordan vi skal håndtere vår strategiske, geografiske plassering, som småstat i spenningsfeltet mellom stormakter.

I Granavolden-erklæringen er ett ord tatt tilbake i forsvars- og sikkerhetspolitikken: «beroligelse». Det er ikke et hvilket som helst ord. Det handler blant annet om hvordan Norge skal balansere sine internasjonale forpliktelser og samarbeid med USA, samtidig som vi tydelig må signalisere overfor Russland at vi ikke er et springbrett for aggressive hensikter. Norge må ha et selvstendig handlingsrom. Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg de siste årene, men dette dilemmaet er ikke nytt. Historien kan gi oss en pekepinn om hvilken linje vi bør velge.
Disse valgene er avgjørende – kall det gjerne grunnmuren – for hvordan vi skal innrette våre kapasiteter og bygge vårt fremtidige forsvar. Dette fordrer en grundig analyse og tydelig kommunikasjon av Norges sikkerhetspolitiske interesser. Denne politiske konteksten fremkommer ikke i FFIs rapport fordi det ikke har vært deres oppgave.

Noen sentrale spørsmål i den sammenheng handler for eksempel om hvilke forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer og ambisjonsnivå vi har innenfor rammen av allianseforsvaret. Skal Forsvaret primært innrettes mot suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i fredstid, kombinert med alliert permanent tilstedeværelse i Norge? Eller skal det innrettes mot vår evne til å utgjøre en troverdig nasjonal forsvarsterskel kombinert med at allierte ikke er permanent til stede i Norge i fredstid? I hvilken grad skal evne til skarpe utenlandsoperasjoner være dimensjonerende for det norske forsvaret? Skal deltakelse utenlands først og fremst skje i FN-regi, eller i regi av NATO? Eller gjennom andre koalisjoner under amerikanske ledelse, innsatser som først og fremst handler om amerikansk definerte sikkerhetsinteresser? Dette må avklares, ikke utelukkende for å bygge materielle kapasiteter, men for å ivareta robusthet, tillit og forståelse, samt styrke det nasjonale samholdet i totalforsvaret.

Et helhetlig forsvar

De fire hovedretningene som anbefales i FFI-rapporten er konseptuelle veivalg og sentrale byggeklosser for å etablere et styrket forsvar, men mange av de gapene som allerede finnes vil likevel forsterkes. Her er det flere problemstillinger.

Forsvaret vårt må for det første ikke bare være reaktivt. Gjennom 1990-årene har vi fulgt de sikkerhetspolitiske konjunkturene og bygd ned Forsvaret. Av samme grunn bygger vi nå Forsvaret opp igjen. Men historien har lært oss at Forsvarets eksistens og effektivitet må sikres, uavhengig av de sikkerhetspolitiske konjunkturene. Derfor er dette veivalget om Norges sikkerhetspolitiske strukturer så viktig.

Flere runder med «effektivisering» har gitt kutt i baser, øvelser, utdannelse og trening. Det betyr at personalressurser spres tynt utover, samtidig som forventninger og krav økes. Faste utgifter spiser opp budsjettet, mens frie midler er et knapt gode. Det gir liten fleksibilitet og svært lite forsvarsevne for hver bevilget krone. I tillegg innføres det krav som ikke følges opp med penger. Skal vi for eksempel ha et robust missilforsvar, trengs det penger til å øke treningen på å skyte missiler. Forsvaret er også bemannet etter svært nøkterne fredstidsnormer, men er samtidig forutsatt å skulle fungere i krise og krig. Da vet vi at det som regel skjer et betydelig frafall. Særlig er støtteapparatet i slike situasjoner svært sårbart. Det er gjennomgående stor mangel på teknikere, mekanikere, logistikere osv. For tiden blir en del av disse oppgavene outsourcet til sivile, og vi vet foreløpig lite om de økonomiske, men også folkerettslige implikasjonene av dette.

Mangefasettert trusselbilde

FFI-rapporten måler altså ulike konseptuelle retninger og hva som gir styrket forsvarsevne – noe som jo avhenger av trusselbildet. Det tradisjonelle trusselbildet dominerer, men det var også oppdraget man fikk – å se på de militærfaglige aspektene. Men selv om konvensjonell krigføring på norsk territorium ikke er et scenario som kan utelukkes, er det heller ikke særlig sannsynlig.

Reintroduksjonen av totalforsvaret vitner om at trusselbildet er mangefasettert. Sjansene er mye større for at vi vil oppleve angrep eller forstyrrelser i cyberdomenet. Da er det sivilsamfunnet som er førstelinjeforsvaret. Derfor er det helt avgjørende i det videre arbeidet med ny LTP at man i større grad legger til grunn hvordan hele totalforsvaret skal styrkes.

Vi trenger balanse mellom domenene for å sikre at den sivile og militære motstandsdyktigheten styrkes over hele spekteret, og gir oss et større og mer uavhengig handlingsrom. Vi trenger også fleksibilitet, uten det blir det vanskelig å fylle alle gapene i krysningen mellom sektorer og departementer, for det er gjerne i denne gråsonen at kriser kan oppstå. Stikkordene er strategisk langsiktighet, utholdenhet og helhet.


Forrige        68 av 1333        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N