Langtidsplaner for Forsvaret fra 2004 til i dag: Trender og utviklingstrekk
Bildetekst: Den manglende proaktive tilnærmingen fører til at Forsvaret havner enda lenger bakpå, og gapet mellom behov og realiteter vokser, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret

Langtidsplaner for Forsvaret fra 2004 til i dag: Trender og utviklingstrekk

En gjennomgang av ulike regjeringers langtidsplaner for Forsvaret dokumenterer en sektor som har stått i kontinuerlig omstilling over lang tid, og som derfor har vært gjenstand for omfattende endringer. Disse må ses i sammenheng med politiske og sikkerhetsmessige utviklingstrekk og konjunkturer – og gjennom de siste årene en gradvis sterkere erkjennelse av en langt mer uforutsigbar og usikker verdensorden. I det følgende presenteres noen kortfattede observasjoner av utviklingstrekk og retningsvalg for norsk forsvarspolitikk basert på en gjennomgang av Forsvarets langtidsplaner gjennom perioden 2005 til det siste planforslaget som Regjeringen nylig la frem. Hvilke store retningsvalg kommer til uttrykk gjennom LTPene og hvordan reflekteres dette opp mot den sikkerhetspolitiske situasjonen?
Publisert: 2020.07.22
Hedda Langemyr

Fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar: 2005 – 2016 

Etter millenniumskiftet gjennomgår Forsvaret store strukturelle endringer. Perioden preges av omlegging, modernisering og effektivisering – en prosess som blir initiert i 2001 og som videreføres i 2004-2008. Etter 9/11 og årene som fulgte var hovedfokuset i det internasjonale sikkerhetssamarbeidet innrettet mot kampen mot terror, og dermed også en utvisking av grensene mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet. Internasjonal orden og samarbeid løftes som grunnlag for å trygge norsk sikkerhet – og med det et sterkt engasjementspolitisk imperativ. Langtidsplanen for perioden 2005-2008 vektlegger betydningen av Norges internasjonale rolle som en del av arbeidet med å trygge norsk sikkerhet. 


Også den påfølgende LTPen som ble utformet under Stoltenberg-regjeringen i 2008, betoner omstilling som en nødvendig respons for å snu trenden fra 1990-tallets nedbygging. I dokumentets innledning erkjenner man at nedskaleringen gjennom 1990-tallet hadde skapt ubalanse mellom ressursbehov og ressurstilførsel på den ene siden, og mellom Forsvarets innretning og evne til å gjennomføre de oppgaver det forutsettes å løse, på den andre. En viktig målsetning var også å styrke den operative evnen for stadig flere styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Effektivisering, spissing og profesjonalisering har bidratt til at Forsvaret utviklet seg «fra å være et mobiliseringsforsvar til et forsvar som brukes hjemme og ute hver eneste dag – med utenlandsoperasjoner som en naturlig del av tjenesten.» 

 

Neste LTP (for perioden 2013-2016) skiller seg fra de foregående gjennom en mer selektiv vurdering av visse områder innenfor Forsvaret. De store omstillingene fra 2001 beskrives som fullført. Størst plass i planen får reformplaner knyttet til Luftforsvaret med kampflyanskaffelse som et sentralt tema. Internasjonalt engasjement har fortsatt høy prioritet for å trygge internasjonal orden, stabilitet og sikkerhet. 

 

Stikkord for hele perioden er effektivisering, strukturendring, spesialisering og internasjonalisering. Forsvarspolitikken preges av engasjements- og alliansepolitikk.

 

Nye sikkerhetsutfordringer: 2017-2020

I ny plan fremlagt i 2016 får vi en tydelig omdreining i språk og innretning knyttet til nye sikkerhetsutfordringer som Norge står ovenfor. Det skyldes blant annet Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 som bidro til å bringe NATOs fokus mer tilbake til territorielt forsvar. I tillegg er det utfordringer knyttet til militant ekstremisme og flyktningstrømmer i NATOs sørlige nærområde. Den teknologiske utviklingen innebærer både muligheter, i form av eksempelvis lavere risiko for personell, men også utfordringer i form av økonomiske kostnader og økt sårbarhet i cyberdomenet. 

 

Nå økes forsvarsbudsjettene og LTPen ser mot en større andel av BNP enn det som tidligere var tilfellet på starten av 2000-tallet. Forrige plan beskrives som en som var skrevet for en annen tid. Nå er tiden en annen, og framover står Norge overfor langt større sikkerhetspolitiske utfordringer enn på mange år. Planen vektlegger derfor å styrke de økonomiske rammene med en gradvis økning av ambisjonsnivået for sektoren, og fokuserer i tillegg på en videreutvikling av totalforsvaret.

 

Denne trenden forsterkes ytterligere i regjeringens forslag til LTP som i enda større grad enn den forrige begrunner prioriteringer og valg i lys av en langt mer usikker verdensorden: Økt stormaktsrivalisering og spenning i våre nærområder, internasjonale avtaler under press, et teknologisk kappløp som gir flere digitale trusler, økning i bruk av både militære og ikke-militære virkemidler, nordområdenes betydning, og Kinas ambisjon om større innflytelse globalt og tettere samarbeid med Russland – som også kan gjøre enighet i FNs sikkerhetsråd mer krevende. Det sikkerhetspolitiske bildet vies betydelig større plass enn i de tidligere LTPene. Med en langt større vektlegging av statlig og samfunnsmessig sikkerhet sett under ett, sivilt-militært samarbeid, samfunnets samlede motstandskraft og totalforsvar. For første gang vies dette egne kapitler i LTPen og drøftes grundig, med fokus på en rekke sammensatte trusler og realiteter. 

En reaktiv forsvars- og sikkerhetspolitikk 
Til tross for forskjellig vektlegging og sikkerhetspolitiske vurderinger preges alle de nevnte LTPer av ett felles trekk – nemlig en slående lite proaktiv holdning. Samtlige er innrettet for å avstemme de militære kapasitetene og forsvarspolitikken til de rådende sikkerhets- og geopolitiske utfordringene. Samtidig er dette en sektor hvis planverk og oppfølging, strukturvalg og investeringer peker så mye lenger fram i tid enn det som er tilfellet på mange andre politikkområder. Den manglende proaktive tilnærmingen fører derfor til at Forsvaret havner enda lenger bakpå, og gapet mellom behov og realiteter vokser. Flere av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som tegnes i analysen av dagens situasjon i det siste forslaget til LTP, peker også mot behovet for en bredere strategisk tenkning og planlegging rundt totalforsvar og norsk sikkerhet.

 

Uavhengig av konjunkturer i det sikkerhetspolitiske landskapet, er det viktig at vi til enhver tid har en klar forventning om hva slags type forsvar og totalforsvar  vi må holde oss med. I dag er det nordområdene som har størst fokus, i morgen kan det være andre problemstillinger. Endringene kan komme sakte og de kan komme fort. Da gjelder det at de forsvarspolitiske valgene vi tar nå er langsiktige og innrettet mot ulike typer av trusler og sikkerhetspolitiske scenarier. 

 

Nok styrke og nok bredde

Norge trenger til enhver tid et minimumsforsvar som er rede til å håndtere en bredde av ulike trusler. Det må være robust nok til at man kan håndtere situasjoner som oppstår uten å være komplett avhengig av hjelp fra større og mektigere alliansepartnere. Den operative evnen og investeringen i mennesker er viktig for å drive overvåkning og kontroll i våre nærområder. I dag ser vi at norsk selvhevdelse i nordområdene svekkes fordi Norge ikke lenger har kapasitet nok til å opprettholde tilstrekkelig grad av tilstedeværelse og suverenitet. Vakuumet som oppstår fylles av andre makter, inkludert USA, som delvis er drevet av egne interesser i disse områdene. Det gjør at Norge lett kan brukes i ulike geopolitiske spill, og minsker vårt handlingsrom. Vårt forsvar blir også prisgitt andre lands forsvarsstrategier – som relativt raskt kan endres.  

 

NATOs artikkel 3 sier tydelig på at alle organisasjonens medlemmer er forpliktet til å holde seg med et habilt forsvar. Forpliktelsene til NATO innebærer derfor at vi har tilstrekkelig egen kapasitet og nok bredde. Spesialiseringen og profesjonaliseringen som lenge har hatt høy prioritet har utvilsomt svart på NATOs behov, men har likefullt godt på bekostning av totalforsvarstenkningen så vel som bredden i det norske forsvaret. Er terskelen for lav til å be om støtte fra alliansepartnere for å løse mindre utfordringer, kan konsekvensene fort bli økt spenning. Dersom Norge i større grad tar ansvar for å beskytte egne områder, kan vi samtidig bidra til å bevare lavspenning i nord. 

 

Sist, men ikke minst, krever dagens situasjon og usikkerhet at Norge videreutvikler flere samarbeidsforhold og partnerskap på forsvarsområdet. Vi trenger flere ben å stå på for å styrke vårt handlingsrom og selvstendighet. Dette gjelder både innenfor og utenfor alliansen. Allerede har vi et forsterket bilateralt partnerskap med Nederland, Belgia og Tyskland, blant annet. De siste årene har også det nordiske forsvarssamarbeidet tiltatt (NORDEFCO) med blant annet Sverige og Finland, som begge er EU-land men ikke medlem av NATO. Her kan det være lurt å tenke utenfor boksen og utforske også andre mulige partnerskap i tiden som kommer.

Forrige        17 av 1408        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Webutvikling av:A2N