Ledelse og deltakelse i totalforsvaret
Dess mer sammensatte truslene er, dess mer avhengig er vi av sømløs håndtering på tvers av relevante sektorer. Skriver artikkelforfatteren.
Marcus Bere/Forsvaret

Ledelse og deltakelse i totalforsvaret

Gamle og nye sikkerhetspolitiske spenninger, ispedd pandemiske overtoner har reaktualisert implementeringen av totalforsvaret og rettet søkelys mot våre grunnleggende beredskapsbehov. Dette har blitt belyst gjennom flere boklanseringer den siste måneden og vil ytterligere vektlegges med ulike Stortingsmeldinger til høsten.
Publisert: 2020.11.09
Hedda Langemyr

Vi har vært velsignet med dyp fred i Norge siden andre verdenskrig. Nasjonalt ser vi likevel tendenser til både et skarpere debattklima, flere konfrontasjoner mellom aktivister og politi, og utbredelse av desinformasjon som er noen av de faktorene som kan slite på demokratiet og de verdier et slikt styresett forfekter. Internasjonalt ser vi en sterkere stormaktsposisjonering og en klar svekkelse av overnasjonale organisasjoner og avtaleverk.

De nye truslene og utfordringene for norsk sikkerhet kommer både innenfra og utenfra, og virkemidlene som blir brukt kan være militære, så vel som ikke-militære. Konsensuskulturen har tjent oss godt de siste 75 årene, men i møter med fremtidige kriser hvor vi er avhengige av deltakelse og lojalitet langs hele spekteret av befolkningen, må vi snakke mer om disse problemstillingene fremover. Den sivile motstandsdyktigheten har ligget i fredelig marinade lenge, og det gir seg utslag i hvordan vi løser og håndterer også mindre konflikter i vårt eget land.

Nylig kom forsvarssjef Eirik Kristoffersen med sin bok «Jegerånden». Her får vi en grunnleggende innføring i operativ planlegging, effektiv ledelse i fred, krise og krig, og hvordan bygge en tillitskultur. Kristoffersen vektlegger Forsvarets behov for lojalitet, men mot til å protestere og si nei. Han maner sterkt til at det innebærer at alle ikke trenger å være lydige hele tiden, men at det må være tillit mellom alle aktører. Det er også essensielt å sikre at alle som deltar i en militær operasjon har samme forståelse av både hva som er eget oppdrag, og hva som er det overordnede oppdraget.

Norge har en lang tradisjon for konsensus, og også en langvarig tradisjon for å fatte mange av beslutningene vedrørende sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål bak lukkede dører. Dette innebærer at befolkningen sjelden blir gjort kjent med argumentasjonen fra ulike parter og har derfor mindre forutsetninger for å forstå og aktivt støtte eller ha tillit til beslutningene som tas. Når det gjelder tradisjonell sikkerhetspolitikk er det mange gode argumenter for at ikke det hele tiden skal diskuteres i åpent lende. Det handler ofte om gradert informasjon, og det handler om alliansepolitiske og andre overordnede forhold som den gjengse borger ikke vil ha faglige forutsetninger for å mene så mye om. 

Når det gjelder totalforsvaret er derimot situasjonen en annen; uten konstruktive og gode samfunnssamtaler som involverer en bredde av aktører både i det offentlige og private, fra det sivile og det militæret, og fra nord til sør, vil totalforsvar være umulig å implementere.

Forsvarssjefen vektlegger at kapabilitetene og ressursene må være mest mulig like i fred, krise og krig. Dette handler om at varslingstiden har blitt så kort og at den teknologiske utviklingen kan bidra til drastiske endringer med omfattende konsekvenser på et nanosekund. Dette er en viktig målsetning for Forsvaret for å redusere reaksjonstiden, være seg innenlands eller som aktør i internasjonale operasjoner. Forsvaret har imidlertid alltid hatt en operativ og skarp ende, hvilket betyr at de aldri har mistet sitt samfunnsoppdrag av synet. Hva med oss andre? Hvordan skal vi sikre at våre kapabiliteter og ressurser er mest mulig like i fred, krise og krig, når vi ikke husker siste krise og knapt har gjenlevende slektninger som kan fortelle oss om det?

Koronapandemien aktualiserer og tvinger frem en del diskusjoner rundt hvordan vi skal håndtere, ikke bare denne krisen, men også fremtidige kriser. Nylig ble det lansert en bok om strategisk ledelse i krise og krig som tar opp i seg trusselbildet med tilhørende implikasjoner for Norge. Den understreker at det vil kreve at de aktuelle sektorer og miljøer også opptrer annerledes enn hva de har vært vant til. I Norge har vi en sterk sektorkultur, hvor departementene har sine ganske avklarte mandater. Likeledes har journalistene og redaksjonene et klart mandat for å ivareta uavhengighet og fungere som vaktbikkje og fjerde statsmakt. Offentlig og privat sektor har opptrådt ganske adskilt, selv om vi også ser tilløp til tettere samarbeid.

Dess mer sammensatte truslene er, dess mer avhengig er vi av sømløs håndtering på tvers av relevante sektorer. Mange av utfordringene ligger i gråsonene mellom etater, departementene og de politisk ansvarlige i det nasjonale krisehåndteringssystemet vi har i Norge. Gråsoner som oppstår som følge av forskjellige tolkninger og forståelse av regulert samvirke og lover er ofte utfordrende.

Koronapandemien viser imidlertid også at gråsoner kan gi handlingsrom. Hver krise er forskjellig og krever ledelse og handling, noe vi tydelig ser på de ulike måtene de nordiske landene har valgt å håndtere pandemien på, eksempelvis. Det er derfor viktig at vi ikke låses i dogmer og faste rutiner for samvirke. Bred kunnskap og fleksibilitet kan gi både evne, ansvar og handlekraft til å stå i det som kommer. 

Det er derfor betryggende at Langtidsplanen for Forsvaret og Samfunnssikkerhetsmeldingen ble lagt frem samtidig 16. oktober. Det viser med tydelighet at grep nå tas for å bygge ned siloer og skillelinjer. Meldingene må like fullt forankres i en rekke miljøer, også i sivilsamfunnet for at de i tilstrekkelig grad skal kunne implementeres med viss suksess. Å legge til rette for åpne og brede samfunnssamtaler med rom for ulike perspektiver og posisjoner bidrar til forankring, bygge forståelse for beslutninger som skal tas og sikre lojalitet når beslutningene er tatt.  

 

Forrige        12 av 1432        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Webutvikling av:A2N