Ligninger med flere ukjente variabler
Thomas Hylland Eriksen
Torgrim Halvari

Ligninger med flere ukjente variabler

Beredskap er å være forberedt på det verste. men det er umulig å være godt nok forberedt. Etter terrorangrepet 22. juli 2011 var det mange som snakket om beredskap i Norge. De fleste mente at det stod for dårlig til, at vi hadde sovet i timen her i landet, at vi var naive og derfor ute av stand til å møte ondskapen med effektiv motgift. Det kan godt hende at det er noe i den innvendingen, men rent faktisk er man aldri godt nok forberedt på plutselige hendelser. Det ligger i sakens natur.
Publisert: 2020.11.01
Thomas Hylland Eriksen

De kommer som lyn fra klar himmel. Det var godt kjent at det boblet og sydet i jordskorpen i Sørøst-Asia og at underjordiske vulkanutbrudd og jordskjelv kunne føre til voldsomme tsunamier. Men ingen kunne være forberedt på det som skjedde julen 2004. Alle visste også at USA stod i fare for å bli utsatt for terrorangrep, og både FBI og CIA fikk daglig tips om mistenkelige personer og hemmelige nettverk. Men da passasjerflyene braste inn i Twin Towers, trodde vi som så det på tv først at CNN hadde laget en reportasje om en ny katastrofefilm. 

            Globale og nasjonale helsemyndigheter hadde også advart om faren for globale pandemier i mange år, og verden fikk en forsmak med fugleinfluensa, svineinfluensa og ebola i begynnelsen av dette århundret. Likevel kunne ingen spå at en mann som hostet og hadde feber på våtmarkedet i Wuhan i løpet av kort tid ville forårsake at flyene ble stående i hangaren, menneskene sluttet å håndhilse og at britiske økonomer ville snakke om den verste økonomiske krisen på tre hundre år. Ingen kunne forutse at så godt som ingen av verdens 7,7 milliarder innbyggere ville forbli uberørt av pandemien. 

            Beredskap er ikke noe nytt; den har bare utviklet seg og blitt mer kompleks i takt med samfunnet for øvrig. De små, statsløse samfunnene som kulturhistorisk sett er typiske for vår art – staten kom sent inn i bildet – kunne bruke store ressurser og mye tid på å ligge ett skritt foran slik at katastrofer kunne unngås. Det kunne dreie seg om speidere som skiftet på å holde utkikk etter fiender, boplasser som lå på en liten høyde eller gjemt i en tett skog, magi og trolldom som skulle beskytte mot pest og ville dyr. Frykten for plutselige angrep, naturkatastrofer og epidemier har trolig beskjeftiget oss bestandig, og risikovurderinger sitter i ryggmargen. 

            Etter tsunamien innså mange asiater at beredskapen ikke hadde vært god nok. De hadde lært, så varselssystemer ble innført i flere land, og i mange lavtliggende byer ble det bygget murer mot havet. På koralløyer i Stillehavet gjøres det samme, men der er det uvær og stigende hav som skyldes klimaendringer, som er årsaken. 

            Dette betyr ikke at beredskapen noen gang blir god nok. Skulle USA ha fulgt opp alle tipsene om mulige terrorangrep i 2001, slik at Mohammed Atta og hans kumpaner ble vingeklippet før de kom seg inn i flyet, måtte flere millioner mennesker trolig ha jobbet med etterretning. Et lignende resonnement ville være gyldig for 22. juli-angrepet. Terroristen, som skiftet navn til Fjotolf Hansen i 2017, fremstod som en middels engasjert høyreekstremist i et hav av andre som delte hans visjon, ofte med et mer brutalt og uforsonlig språk.

            Risiko kan defineres som funksjonen av sannsynlighet og konsekvenser. Det er imidlertid ikke enkelt å avgjøre sannsynligheten av at noe skal skje, og konsekvensene kan også være uoverskuelige. Militære angrep og raid finner typisk sted når offeret minst venter det, gjerne om natten. Juli var slik sett en utmerket måned for Hansen, da landet befant seg i sin årlige sommerdøs og det var redusert bemanning overalt. 

            Den største risikoen vi står overfor nå, er uten tvil klimaendringene. Sannsynligheten er høy og konsekvensene enorme, men stadig skjer lite for å forhindre dem. Trolig henger dette sammen med at klimaendringene kommer snikende på filttøfler, gradvis og nesten umerkelig, og dessuten at vi mennesker ikke bare fortløpende vurderer små og store risiki, men også går ut fra at morgendagen blir omtrent som dagen i dag. Det var ikke mange romere som så hva som var i ferd med å komme på 400-tallet, selv om tegnene hadde vært der en stund, fra synkende skatteinntekter til invasjoner nordfra. De antok at dette imperiet, som hadde dominert i store deler av den kjente verden i flere hundre år, ville fortsette som før. 

            Slik må verdens politikerne, kommentariatet og ekspertene også ha tenkt i vinter. Ingen ting er lettere enn etterpåklokskap. Globaliseringsforskere har lenge visst at sammenvevingen av verden skaper sårbarhet, noe som er prisen for den eventyrlige økonomiske veksten som har funnet sted globalt siden tidlig på 1990-tallet. Terrorangrep har ligget høyt på listen, men også eskalerende miljøødeleggelser og en gjensidig avhengighet som innebærer at økonomien i Tyskland rammes når det er nedgangstider i Kina. Likevel syntes det som om gevinsten ved økonomisk globalisering var så stor for de politiske og økonomiske elitene at dette var en risiko det var verdt å ta.

            Risiko kan nemlig også betraktes som noe positivt. I finansverdenen snakkes om risikovennlig kapital, og jeg fikk selv en gang forskningsmidler innenfor et program med mottoet «High risk, high gain». Den som intet våger, intet vinner. Når den mulige gevinsten er høy nok, kommer beredskapen i annen rekke.

            Det er åpenbart at trygghetsnarkomani kan bli et problem, og det gjelder i alle samfunn. Før omveltningen på nittitallet var Enver Hoxhas regime i Albania så paranoid at en stor del av statsbudsjettet gikk med til å bygge tusenvis av små bunkere, med skyteskår og plass til to menn, som ledd i forberedelsene til en mulig invasjon fra Sovjetunionen eller NATO. Hadde pengene vært brukt annerledes, kunne alle albanske familier ha fått ordentlige hus med bad og gasskomfyr. 

            Når det gjelder den aktuelle pandemien, er det dermed et åpent spørsmål om beredskapen burde ha vært bedre. Bekymring kan ta overhånd, spesielt når man står overfor en diffus og usikker fiende. Skulle et land beskytte seg effektivt mot Covid-19, måtte det ha stengt grensene hermetisk og plassert all vareimport i karantene, slik europeiske havnebyer under Svartedauen satte innkommende skip i karantene. (Ordet stammer forresten fra quarantena, altså førti dager.) 

            Noen former for beredskap er nødvendige. Selv om sannsynligheten for at x skal skje er lav, ville konsekvensene være så enorme at det hadde vært uansvarlig ikke å være forberedt. Brannvesenet representerer en slik type beredskap. Det brenner sjelden, men brannmennene er på vakt til enhver tid. Imidlertid får de ofte andre oppgaver enn å slukke branner, og slik kunne man tenke om helsevesenet også. Da pandemien begynte å spre seg i Norge, var det mange helsearbeidere som fikk nye oppgaver. Et resultat var at mange operasjoner og konsultasjoner ble utsatt. En slik fleksibilitet er et eksempel på effektiv ressursbruk, men den er ikke mulig på alle områder. Soldater kunne nok ha dyrket poteter eller bygget veier i fredstid, men for at de skal fungere optimalt i en krigssituasjon, må de holde sine spesialiserte ferdigheter ved like. 

            Der sa jeg det: Krigssituasjon! Politikere har sammenlignet pandemien med en krig. Fienden er riktignok usynlig, men for at den skal bekjempes effektivt, må alle stå sammen, være lojale og følge direktivene ovenfra. På dette området hadde Norge lav beredskap. Mange afrikanske land har hatt bedre kontroll med pandemien enn mange europeiske, ganske enkelt fordi de har vært der før og har utviklet rutiner for å håndtere store sykdomsutbrudd. Her oppe hos oss har vi derimot ikke opplevd noen større kriser i manns minne, og tatt i betraktning hvor dårlig forberedt vi var, er det direkte oppsiktsvekkende i hvilken grad de aller fleste nordmenn har fulgt myndighetenes anbefalinger. 

            Beredskapen varierer fra land til land, og det skyldes flere forhold, også kulturelle. Den islandske viljen til å ta risiko før finanskrisen i 2007–08 hang kanskje sammen med islendingenes historie som fiskere. Fiske innebærer en risiko av en helt annen art enn jordbruk. Du kan synke og drukne, du kan komme tomhendt tilbake, men du kan også komme hjem med båten full av fisk. Slikt er vanskelig å spå, omtrent slik svingningene i finansmarkedet er uransakelige. På den annen side har islendingene håndtert pandemien effektivt, omtrent med de samme midlene som andre nordeuropeiske land.

            I deler av USAs befolkning fikk beredskapen et annet uttrykk enn her. En av de første tendensene i mars–april var økt salg av våpen og ammunisjon. Logikken var her at andre mennesker er farlige, og at man har rett til å beskytte seg mot dem, også med skytevåpen. En slik tanke er noe fremmed i Europa, på samme måte som det er med forbløffelse og vantro vi leser om land der myndighetene har skutt med skarpt mot folk som har brutt portforbudreglene. Den gjensidige tilliten mellom stat og befolkning er høyere her, og selv om en viss koronatretthet kan merkes i europeiske land nå, er tilliten fremdeles høy.

            Det er ikke fornuftig å la beredskapen gå foran alle andre hensyn. Det er alltid nødvendig å gjøre en risikovurdering og avveie omkostninger mot gevinster. Min spådom er at når støvet har lagt seg, vil ganske mange mene at prisen var for høy. De vil mene at det var uklokt å tillate verdensøkonomien å kollapse på grunn av et virus som for de flestes del ikke engang er livsfarlig. Problemet er bare at de ikke vet hvordan pandemien hadde utviklet seg uten de drakoniske tiltakene vi har lært oss å leve med. Vi, altså menneskeheten, regner på en ligning med flere ukjente. Slik sett er vi i samme situasjon som jordbrukere i tradisjonelle samfunn, som ikke kunne vite når regnet kom, om billene ville spise like mye korn i år som i fjor, eller om en pestbasill plutselig begynte å spre seg på markedsdagen. 

Forrige        183 av 1594        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå