Liv og Jan
Privat

Liv og Jan

Historien om to unge mennesker som var villige til å ofre alt.
Publisert: 2020.12.27
Knut Werner-Hagen

Angrepet på Norge

Den 9. april 1940 tok to unge mennesker avgjørende valg som skulle påvirke resten av deres liv. 
Jan Guettler hadde deltatt som frivillig under den finske vinterkrigen. Han vendte hjem til Sverige i slutten av mars med frostskader. Da operasjon Weserübung startet, befant han seg som rekonvalesent på foreldrenes hytte i Sälen. Liv var hjemme hos sine foreldre i Oslo. 

Den 11. april bombet tyskerne Nybergsund, og Jan ble klar over at det var krig i nabolandet. Bombingen kunne høres fra hytta i Sälen. Iført frivilliguniformen fra vinterkrigen meldte han seg til tjeneste på Terningmoen noen timer senere. Liv var hjemme de første dagene, men da flere av vennene hennes forsvant, bestemte hun seg også for å gjøre noe. Hun tok seg ut av Oslo for å slutte seg til norske styrker. 

Med sin bakgrunn fra vinterkrigen ble Jan troppssjef i et norsk landvernskompani. Kompanisjefen, kaptein Sandberg, manglet befal. Den 18. april kom landvernssoldatene i kamp for første gang. Stedet var Sørma bru noen kilometer sør for Elverum. Jans tropp gjennomførte et ildoverfall foran egne linjer. Under den senere tilbaketrekningen kom de bort fra egne avdelinger, men den 21. april meldte Jan troppen på ny til tjeneste ved Rena. Striden førte kaptein Sandbergs kompani østover mot svenskegrensen. Det var der Liv og Jan møtte hverandre for første gang. I begynnelsen av mai stod valget mellom overgivelse eller å gå over grensen til Sverige. Valget ble Sverige. Målet var å komme seg til Narvikfronten. Hele kompaniet ble med. 

Veien nordover gikk til Stockholm. Videre med tog nordover til Torneå, og deretter gjennom Finland til Sør-Varanger. Den 22. mai krysset de grensen ved Svanvik. Kaptein Sandbergs soldater kom aldri til Narvik-fronten. De endte som vaktkompani i en fangeleir for tyske soldater på øya Skorpa i Kvænangen. Den 10. juni var kampene over, men ikke for Jan. Det kunne ikke være over. Jan fikk tillatelse av kompanisjefen til å fortsette inn på Finnmarksvidda med troppen sin. I Alta kontaktet han Liv, som hadde blitt igjen i Sør-Varanger. De avtalte å møtes på Setermoen i midten av juli. Så mens okkupasjonsmakten festet sitt grep på Norge, gikk en tropp med norske soldater over vidda, sørover mot Troms. Der, ved Setermoen, møttes Liv og Jan igjen. Det var ikke mulig å fortsette fra norsk territorium. Kursen ble satt mot Sverige. 

Britiske agenter

Tilbake i Sverige skilte Liv og Jan lag. Liv dro tilbake til sine foreldre i Oslo, men noe hadde skjedd mellom dem. De holdt kontakten, så godt som det lot seg gjøre.  I begynnelsen av oktober krysset Liv på ny grensen til Sverige. Hun gikk over fjellet til Jans hytte i Sälen. Jan fikk ordnet seg permisjon fra militærtjenesten i Falun. Han tok Liv med seg hjem. Den 6. oktober 1940 giftet de seg, kort etter ankomst til Stockholm.  Jan startet på offisersutdanning i Karlstad. Da hadde han allerede tatt kontakt med kaptein Malcolm Munthe, etterretningsoffiser ved den britiske legasjonen i Stockholm. Det var naturlig for Liv og Jan å jobbe for britene. Liv skulle være kurer på norsk side av grensen, og Jans jobb var få etterretningsinformasjonen videre til kaptein Munthe i Stockholm.  

Fengslet i Sverige

Virksomheten ble ikke langvarig. Allerede i november 1940 kom de i det svenske sikkerhetspolitiets søkelys. Den 14. desember var spillet over. Svensk sikkerhetspoliti hadde fått avgjørende tips om virksomheten, og begge ble arrestert. Rettssakene ble korte og summariske. Jan ble dømt til å sone åtte måneder i isolat, mens Liv fikk seks måneder i kvinnefengsel. Den 21 år gamle jenta satt også i isolat det meste av tiden. Soningen var nedbrytende, spesielt for Liv. Måneden de satt i varetekt, før dommen ble avsagt, ble ikke trukket fra straffen. Sommeren 1941 hadde Liv og Jan sonet ferdig. De ble gjenforent. Kaptein Malcolm Munthe ordnet plass på et britisk kurerfly over Nordsjøen, og den 28. august landet de utenfor London. Marerittet var over. 

Krigsskole og pappa

Det ble ordnet bosted til det unge paret utenfor London, men dette ble bare midlertidig. Kort etter ankomsten søkte Jan om å bli norsk statsborger. Hvordan kunne de fortsette kampen mot naziregimet? Jan søkte seg til de norske styrkene i Skottland. Liv fulgte med, og fikk bo på en bondegård i nærheten av Jans forlegning. Midt i krigens kaos ble Liv gravid. Verdenssituasjonen var dyster. Nazi-Tysklands styrker stod helt ved Volgas bredder i øst, og Kairo var truet i sør. Den atlantiske navlestrengen, med livsviktige forsyninger for det britiske øyriket, var truet av tyske ubåter. I august 1942 fikk Jan plass på den norske krigsskolen i Kensington Palace Gardens, i London. Der gikk undervisningen sin gang midt i krigens Europa. Den 17. oktober 1942 fødte Liv en sønn. Han fikk navnet Jan etter sin far. Tross alt ble tiden i London en lykkelig periode for den lille familien. Det skulle bli den eneste tiden de fikk sammen som familie. 

På høsten 1943 ble kadettene uteksaminert etter en intens utdanning. De fleste fordelt til norske avdelinger ved Den norske brigaden i Skottland, men for en håndfull ble veien videre annerledes. Bitene trengte påfyll av unge offiserer. Tapene i Nord Afrika hadde vært store. Tolv nyutdannede offiserer fra kull 1943 ble overført til britiske avdelinger. Jan var en av disse. Den 1. mars 1944 ble han utnevnt til løytnant i 6. Bataljon av King’s Own Scottish Borderers (K.O.S.B.). Bataljonen inngikk i 44. Lowland Brigade, som en del av 15th Scottish Lowland Division. Med andre ord, overgangen var stor for mannen som noen år tidligere hadde gått over Finnmarksvidda med den siste væpnede norske troppen, sommeren 1940. Nå var han plutselig en brikke i de alliertes store krigsmaskineri. 

Normandie

15. Lowland Division gikk i land i Normandie den 13. juni 1944, en uke etter D-dagen. Kampene i den britiske sektoren ble harde. Flere tyske panserdivisjoner forsvarte seg med fanatisk glød. Operasjon EPSOM var den første store allierte offensiven sør for Caen. Det første angrepsmålet var broene over elva Odon. Elva renner gjennom en delvis skogkledt dalsenkning. På østsiden av Odon ligger de strategisk viktige høydene 112 og 113. De som behersket høydene, behersket også hele landskapet på denne siden av Caen. De langvarige kampene om Høyde 112 og Høyde 113 skulle komme til å koste divisjonen de største tap de hadde under krigen. 

Jan var troppssjef i Kp. C i 6. Bataljon. En kullkamerat fra Krigsskolen, Bernhard Norvald Frafjord, var troppssjef i Kp. B. Etter mange dagers kamp så området rundt de to høydene ut som det reneste månelandskap. Avdelingene var slitne. Natt til mandag 16. juli 1944 skulle 6. Bataljon delta i et nytt angrep mot Høyde 112. Allierte ildforberedelser og røykskjerm hadde lagt en ullen tåke over landskapet. Det tyske motsvar på det forventede angrepet var en intens sperreild. Kp. C rykket fram som venstre kompani i bataljonen. Det åpne landskapet ga liten eller ingen dekning. Som troppssjef var det viktig å holde oversikt over troppen og naboavdelingene. Sannsynligvis var det en slik situasjon som førte til at Jan et par timer etter midnatt ble truffet av en tysk maskingeværsalve. Tapene var store, og da det lysnet av dag, ble hans kullkamerat Bernhard Norvald Frafjord funnet like i nærheten av Jan. Jan Guettler var ikke mer. 

Liv i ruiner

Tilbake i London satt Liv og hennes to år gamle sønn ensomme og fortvilte tilbake. Verden raste sammen. Sommeren 1945 fikk de etter hvert mulighet til å reise hjem. Det tok mange år før Liv Guettler klarte å gå videre. Jan ble tildelt St. Olavsmedaljen med eikegren post mortem. Først i 2014, ett år før hun døde, ble Liv Guettler tildelt deltakermedaljen for sin innsats for Norge. 

I dag hviler de sammen på Vestre Gravlund i Oslo. 

Fakta: 

  • Jan Guettler, 1917–1944
  • Liv Guettler, 1919– 2015


 

Forrige        166 av 1594        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå