Manglende tillit kan lett utnyttes og bli en trussel
"Utfra hvordan enkelte politikere handler, så kan det synes som at de ikke forstår, at dette foregår i en kontekst hvor tilliten allerede er utfordret, hvor polariseringen øker, og vår sikkerhet svekkes." Illustrasjon: Prosjekt Utsyn

Manglende tillit kan lett utnyttes og bli en trussel

Forsøk på påvirkning og destabilisering utenfra vil ikke gjøre seg gjeldende med mindre det allerede finnes eksisterende splittelser, misnøye og sprekker i samfunnstilliten. I Norge er heldigvis ikke disse miljøene så store - ennå.
Publisert: 2022.01.14
Hedda Langemyr
Men det er ikke tilfeldig at de som fra før av har lav tillit til myndigheter og redaktørstyrte medier, også er blant de som fronter vaksinemotstanden i sosiale medier. Det er når tilliten i utgangspunktet er veldig lav at desinformasjon og påvirkningsoperasjoner først vil vise seg ordentlig effektive.

Eller når deler av samfunnet ikke fungerer - enten at systemet har sviktet på enkelte områder, eller hvis deler av befolkningen føler seg tilsidesatt og lite tatt hensyn til. Eller hvis det blir en utbredt oppfatning om, eller forståelse av, at det ikke er likhet for loven for ulike grupper av befolkningen.

Våre meninger, synspunkter, og beslutninger lar seg lettere påvirke hvis saken, på et eller annet vis i utgangspunktet, er følelsesladet for oss. Evnen til å forstå at migrasjonskriser ikke bare handler om sårbare mennesker er ett eksempel. Det er helt klart en humanitær side, men vi bør også ta innover oss at aktører kan utnytte disse følelsene med sikkerhetspolitiske formål. Når den ene siden bare vil se på de humanitære aspektene og andre utelukkende ser på sikkerhetsaspektene, blir det vanskelig å legge grunnlaget for en tverrpolitisk forankring av migrasjonspolitikken.

Konsekvensene av digitalisering, algoritmer og sosiale medier er at det kan utnytte eller forsterke disse følelsene. Vi ender da opp med manglende omforente situasjonsforståelser - og i stedet parallelle kunnskapsgrunnlag og virkeligheter.

Dette gjør politikkutvikling svært vanskelig, og vil på sikt også kunne utfordre de demokratiske spillereglene.

Frem til nå har høy tillit, solid økonomi og god organisering rustet oss godt. I tillegg har vi en høy grad av sysselsetting og utdanningsnivå i Norge, og et velutviklet velferdssamfunn. Vi har derfor vært mer motstandsdyktige enn mange andre demokratiske land som ikke har hatt de samme forutsetningene.

Vi har stort sett hatt en velfungerende samfunnskontrakt i Norge basert på gjensidig tillit mellom borger og stat, rettigheter, og tilhørende samfunnsplikter. Men de siste årene har vi også vært gjennom omstillinger som utfordrer enkeltmenneskets forhold til staten og systemet. For flere oppleves det som om politikk og myndigheter blir stadig mer frikoblet fra folks faktiske situasjon og hverdag, behov og ønsker. Det bidrar til å understreke en voksende avstand mellom befolkningen og myndighetene.

Veldig mange av omstillingsprosessene skaper motstand, det skaper uvilje, det skaper frustrasjon, og avmakt i deler av befolkningen fordi det er krevende å gå gjennom store samfunnsomstillinger. Det har også vært en rekke hendelser som har satt tilliten til politikerne på prøve, slik som eksempelvis kluss med reiseregninger eller nå pendlerboliger.

Samtidig har mange opplevd at New Public Management har gitt et statlig styringssystem som er mindre tillitsbasert enn det har vært. Kravene til den enkelte borger har blitt større, rapporteringskrav har blitt skjerpet og skjematisk digital dialog gjør gjerne at du ikke akkurat føler at du blir sett. Dersom borgere bryter noen av de detaljerte retningslinjene, risikerer de å bli fratatt støtte, ytelser og i siste instans bli straffeforfulgt, slik vi så i NAV-skandalen. Alle som har stått i en konflikt med en offentlig institusjon, vet hvor avmektig enkeltmennesket kan bli i møte med systemet. NAV-skandalen er et illustrerende eksempel på hvordan en offentlig etat gjør feilaktige beslutninger som har satt liv og helse til enkeltmennesker på spill.

Pendlerbolig-skandalen på Stortinget er et tydelig eksempel på det motsatte - at det i politikken har vært andre regler som gjelder. Politikerne har sørget for å beholde en rekke fordeler og privilegier. Selv om journalister er flinke til å grave frem eksempler på at politikere utnytter og misbruker systemet, får det i mange tilfeller ikke nevneverdige konsekvenser. Dette har bidratt til økt politikerforakt og mistillit til dem som utøver makt.

Dersom samfunnskontrakten og den relativt høye graden av tillit skal kunne vedvare, er vi med andre ord avhengig av mer sammenfallende spilleregler. Når politikere ikke blir tilstrekkelig ansvarliggjort etter eksempelvis store budsjettoverskridelser, men får fortsette i sine stillinger som om ingenting har skjedd, bør det få konsekvenser. I tillegg har skaden ofte allerede skjedd hvis det ryddes opp for sent, og det tar for lang tid før noen tar sitt ansvar - eller ansvarliggjøres.

Utfra hvordan enkelte politikere handler, så kan det synes som at de ikke forstår, at dette foregår i en kontekst hvor tilliten allerede er utfordret, hvor polariseringen øker, og vår sikkerhet svekkes.

I det første eksempelet med NAV-skandalen var det EØS-regelverket som “tok ansvaret”, i det andre tilfellet med pendlerboligene skjedde det noe først når politiet kom på banen og ville granske saken. Dette er klare eksempler på hendelser som gir grobunn for avmakt, frustrasjon – og med det også mistillit, splittelse og økt sårbarhet.

Det er viktig at partilojaliteten ikke blir sterkere enn samfunnskontrakten, særlig ikke i en tid hvor manglende tillit lettere kan utnyttes og også bli en trussel for oss.

Forrige        4 av 1566        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå