Mennesket er IKKE lenger Forsvarets viktigste ressurs
Ramon J. Karadash. Foto: Privat.

Mennesket er IKKE lenger Forsvarets viktigste ressurs

Troppsjefens hjertesukk: - Jeg er skuffet over sjefene mine.
Publisert: 2017.04.28
Ramon J. Karadash (tekst)
Det er ikke mine nærmeste sjefer jeg er skuffet over – de leverer langt over norm!
Men de langt der oppe i systemet. De som tar de større beslutningene. De som møter opp på seminarer i pene antrekk, stikker seg fram i media og holder lovende framtidstaler gjennom Microsoft Outlook. Det er disse menneskene som blant annet har motivert meg i løpet av 3 år på Luftkrigsskolen, som jeg nå mener svikter meg og alle andre. Jeg skal utdype;

Det er to setninger jeg virkelig har prøvd å leve opp til som leder i Luftforsvaret:
1. Løs oppdrag, ta vare på dine menn.
2. Mennesket er Forsvarets viktigste ressurs.

Gjennom å fortelle meg selv dette, har jeg følt at jeg har fattet de beste beslutningene, gjort de viktige valgene og fått de beste resultatene. Jeg har tenkt og trodd at dette ikke bare er noe vi sier, men noe vi alle tenker og lever etter.

Det er dette som gjør oss unike.
Får oss til å prestere under stadig mer utfordrende miljøer, forutsetninger og omgivelser.
Men nå er jeg i tvil.
Nå er jeg skuffet.

Vi løser ikke lenger oppdraget, og vi blir kun ivaretatt på laveste hierarkiske nivå fordi vi har nærmeste sjefer som virkelig bryr seg.
Men føler jeg meg som den viktigste ressursen til Forsvaret, i de store linjene? Nei. Overhodet ikke. Jeg føler meg som en idiot som har levd i en innbilt galakse av store ord og svevende metaforer.

Jeg sitter for øyeblikket som troppssjef i Luftforsvaret, mer nøyaktig i Baseforsvar på Ørlandet. Jeg skriver dette slik det oppfattes fra mitt ståsted. Jeg har ansvar for både befal og soldater. Jeg bryr meg virkelig om deres ve og vel, og må til og med innrømme at jeg er stolt over det vi sammen får til. Det gjør meg glad når tillitsmannsapparatet velger å sette fokus på makkeren og viktigheten av å ta vare på hverandre i årets soldataksjon. Det å holde øye med hverandre. Kunne bry oss. De har skjønt det.

Det gjør meg tilsvarende trist å innse at dette stopper opp et sted. Et sted mellom rapporter, innkjøp og administrasjon er vi ikke lenger makkere, vi er brikker og tall. En plass sitter noen og mener at ivaretakelsen av personellet, som etter uttalelsene er så viktige, ikke skal prioriteres, fordi det er for dyrt.

Jeg er veldig glad for nye anskaffelser av høyteknologiske systemer og plattformer. Og jeg forstår at det koster penger. Det jeg ikke kan fatte og begripe er at vi tror at det ene ikke kan gå på bekostning av det andre. Når vi investerer, koster det gjerne penger. Uansett om du investerer i materiell eller personell. Begge deler koster. Slik Forsvaret er nå minner det mer og mer om et U-land som ikke har råd til begge deler. Når rapporter framlegges og sparetiltak foreslås, går det som oftest på bekostning av personellet.

Kutte på årsverk. Legge ned avdelinger. Slå sammen krigsskoler. Redusere lønninger. Øke husleie. Innskrenke arbeidstid. Fordele ansvar.
Når alt dette skjer, og alle varsellamper lyser, er det lettere å blende over de røde små lysene, med enorme lyskastere. Dette skjer ved at vi velger å kjøpe fancy utstyr som kan vises fram til de andre. Som store lyskastere. Litt som da du hadde polyfoniske ringetoner og briefet med mobilen foran misunnelige klassekamerater, slik at også du kunne være kul. Så etterspør vi begrunnelser og får tilbake fine begreper som «grunnmur, omstilling, kampkraft, operativ evne, effektivitet, beredskap, 5.generasjon».

Men forstår vi som skal skape dette noe som helst? Henger det sammen med det vi opplever i virkeligheten? Nei, vi får nok heller si at vi klarer oss. Fikse det på vårt nivå. Få det beste ut av situasjon. Vi gjør det jo tross alt for konge, folk og fedreland.

Så sitter jeg som troppssjef da, og mottar «streng begrensning på bruk av overtid og føring av reiseregning». Jeg må avlyse eller forkorte øvelser fordi det ikke er penger i systemet for å gjennomføre pålagt utdanning. Soldatene mine, befalet mitt og jeg er taperne. Ok. Det kan jeg akseptere, for en liten stund. Men når jeg får forklart bakgrunnen for hvorfor vi holder på slik, blir jeg bare oppgitt. Vi har klart å oppnå et overforbruk for 2017 budsjettet, allerede i februar. Altså, 2 mnd ut i budsjettåret må vi avlyse, kutte og skuffe. Hvem skuffer vi? Jo, vår ikke lenger viktigste ressurs, mennesket.

Videre skal vi prøve å skape en form for stabilitet og forutsigbarhet i folks liv, men ikke minst også i driften av organisasjonen. Vi snakker om attraktiv arbeidsplass. Stor rekruttering. Dyktige hoder. Høyere kompetanse. Så kommer vi til ansettelsesprosessen og får så vite at nesten ingen får videre ansettelse. Dette er unge, selekterte, ivrige, engasjerte og dyktige mennesker som har jobbet hardt for både folk og fjols, og nå får vite at de ikke vil bli tilbydd stilling. Ikke fordi det ikke finnes stillinger, men fordi ansettelse ikke er prioritert og fordi det blir noe av det siste som drøftes. Noen der ute innbiller seg tydeligvis at alle kan vente til tett opp mot sommerferien før de får et svar på hva de skal gjøre neste år. Så da går de rundt der. Sultne, og ambisiøse. Da kan det faktisk skje, at selv 20-åringer velger andre veier enn å leve i den etter hvert meget belastende usikkerheten om framtiden, som Forsvaret velger å tilby.

Så spør jeg meg. Hvorfor gidder vi? Hva er vitsen med å utdanne for mange personer? Sløse penger for å utdanne personell vi ikke har anledning til å tilsette. Bruke tid og ressurser på omfattende opptak og seleksjon. Det gir faktisk ikke mening. Hvorfor gidder vi i det hele tatt å sette oss i denne situasjonen?

Her er hva vi gjør:
Vi utdanner for eksempel 10 befal innenfor Baseforsvar.
Vi sliter med å finne plikttjeneste og økonomi til pliktåret deres.
Vi har ikke anledning til å ansette de etter pliktåret, fordi vi har: 1. Ikke råd, og 2. Ti nye befalselever som skal ha plikttjeneste året etter.
Her er hva vi burde gjøre:
Ansette etter behov. Utdanne etter behov!


Det er ikke du som skryter av mennesket som viktigste ressurs som må stå og se disse menneskene i øynene og fortelle de at «du har vært fantastisk og gjort en utrolig bra jobb, tusen takk for det, men Forsvaret vil ikke ha deg mer». Det er ikke du som må forklare at «nei, vi får ikke kontorer i år, fordi det midlertidige bygget vårt, som snart er 15 år gammelt, ikke huser oss alle.» Samtidig som det reises nye bygg til milliarder rundt oss. Det er ikke du som blir sendt på «Norges beste lederutdanning» som 19 åring og skal komme tilbake for å lede 30 år gamle skeptiske spesialister, og deretter måtte leve som kasteball i 6-9 år for å bygge «bredde- og dybdekompetanse». Det er ikke du som må finne på lure gratisløsninger i arbeidstiden for å ivareta personellet ditt. Eller sitte igjen på kontoret etter arbeidstid for å få gjennomført pålagte oppgaver som igjen er direkte målbare for din egen prestasjon, og som direkte berører egen følelse av å mestre jobben din. Det er ikke du som må være linjeleder (les personelloffiser) for 35 soldater og 5 befal, og stadig føle at administrative gjøremål sluker operativ trening.

- Så kjære sjef, slutt å lyg til meg. Si det som det er. Tillit må bygges helt fra toppen og ned!

For akkurat nå er vi ikke Forsvarets viktigste ressurs.
Vi er bare Forsvarets ressurs.
For å bli viktigst, må det vises.
Det må prioriteres.
Det må satses.
Forrige        125 av 1244        Neste
loader
Norges Offisersforbund 2018
Webutvikling av:A2N