Mens vi venter på landsmøte nr. 44
1898: I uniform, med bart – som seg hør og bør når man møtes i Trøndelag! Landsmøtedelegatene på det første landsmøtet, i Trondhjem.

Mens vi venter på landsmøte nr. 44

Arbeidet er påbegynt. Forberedelsene til forbundets 44. landsmøte pågår. Det første ble holdt i 1898 – etter stiftelsesmøtet to år tidligere. Ett ekstraordinært er holdt; for å håndtere en politisk krise. Ett ble avlyst – på grunn av krig.
Publisert: 2021.11.26
Dag Leraand
Landsmøtet er forbundets høyeste organ. Det setter kurs og vedtar handlingsprogram. Det vedtas uttalelser og (men slett ikke hver gang!) utnevnes æresmedlemmer. Historiens sus fornemmes fra gamle årsberetninger og referater. Fram til andre verdenskrig var det normalt landsmøte hver annet år; fra 1947 bare hvert tredje; fra 1974 hver fjerde. Med enkelte nødvendige unntak. Som et ekstra landsmøte i 1960, året etter det forrige – for å vedta innmelding i LO. Og et ekstraordinært i 1915, også bare et år etter det foregående – for å fotfølge landsmøtet til Venstre!

Det 44. landsmøtet skal samles på Gardermoen, 11. oktober 2022. Mens forberedelsene går sin gang, la oss se på noen minneverdige landsmøter fra forbundets første 125 år:

Trondhjem 1898


Det er stramme karer som lar seg avfotografere i stiftsstaden i februar 1898. Ennå i mange år skal det være vanlig å ta oppstilt gruppebilde av delegatene. Mange bilder er bevart – og tilsvarende dokumentasjon savnes fra senere møter! 33 representanter stiller. Én er fraværende: Formannen! Stabsfanejunker Ole Borgen er nektet permisjon. Han hilses med et telegram fra landsmøtet – og hilser tilbake.

Landsmøtet vies oppmerksomhet i byens aviser, slik vanlig var på den tida. Bl.a. omtales en vellykket landsmøtefest!

Til ny formann velges kommandersersjant Johannes Moholt, som etterfølger stabsfanejunker Ole Borgen.

Kristiania 1915


Det er et ekstraordinært landsmøte – i en ekstraordinær situasjon. Det er den mest fortettede politiske strid landsmøtet noen gang er oppe i; og som det opptrer på: Norges underofficersforening ga sin politiske støtte til Venstre ved stortingsvalget i 1912, men partiet leverer ikke på valgløftene! Underoffiserene er forbanna, og stiller krav til Venstre hvis det igjen skal ha deres støtte.



1915: Konfidensiell innstilling til det ekstraordinære landsmøtet i Kristiania. Et av de mest minnerike, på grunn av Venstres samtidige landsmøte!


Styret stoler ikke på Venstre, og sammenkaller landsmøtet til mars, for å følge med på partiets samtidige landsmøte! Foreningen henvender seg direkte til venstrelandsmøtet; styremedlemmene dukker så gar opp på der – og driver direkte påvirkning. Landsmøtet sender skriv til storting, regjering og departement. Det er uhørt! Brudd på regelverket! Forsvarsminister, general og venstremann Christian Theodor Holtfodt utsteder sin famøse dagsbefaling. Tillitsvalgte blir tiltalt og avhørt; det blir krigsforhør av de som deltok på Venstre-landsmøtet. Det blir rabalder i Stortinget, og det er så vidt statsråden overlever. Underofficersforeningen – landsmøtet – er nær ved å forårsake regjeringskrise!

Til formann gjenvelges Karl Røberg, som dermed tar fatt på sin femte – og siste – periode.

Bergen 1924


Det er et av de landsmøter der det formuleres klare – og nødvendige – meninger. Tida, samfunnet, er preget av sterke politiske motsetninger; av voksende klassekamp, og framvekst av høyreradikale, paramilitære grupper.

Landsmøtet i Norges underofficersforening er tydelig på at landet trenger et demokratisk forsvar. Og det vedtar denne sterke, utvetydelige politiske uttalelsen: «I troskap mot standens beste tradisjoner uttaler landsmøtet at vårt lands forsvar skal bygges på den almindelige verneplikts prinsipp ved folket, av folket og for folket». Uttalelsen er også en krass kommentar til Forsvarskommisjonen av 1920, som nå har lagt fram sine anbefalinger. Flertallsforslaget derfra, mener landsmøtet, er «intet mindre enn forfuskning av den aldmindelige verneplikt»!

Til formann gjenvelges fanejunker Ole Ødegaard, som dermed påbegynner sin fjerde – og siste – periode.

Harstad 1932


Det er et unntakets landsmøte; det eneste som er holdt i Nord-Norge. Det er langt unna for de fleste lag, og dyrt å reise til. Kommunikasjonene er krevende om de skal møtes i Bergen og Kristiansand, Fredrikshald og Trondheim også. Men overkommelige, sammenlignet med Harstad!


1932: Forbundets eneste landsmøte i den nordlige landsdel holdes i Harstad. En lang reise for mange, men de fleste lag stilte – og en minnerik opplevelse!

Styret finner en løsning; lagene i Trondheim og Hålogaland ordner det praktiske: Det organiseres felles (rabattert!) togreise fra Oslo til Trondheim; derfra med leid dampskip tur/retur Harstad. Det er en ekspedisjon; en utflukt med ledsagere. Det trykkes program med reiserute, kart og sanger. Det gjøres strandhogg med ekskursjoner. Det avholdes styremøte på Trondheimsfjorden – og landsmøte på land; i Harstad.

Dette er en svært stabil periode. De seks som innvelges i styret i 1930 skal alle gjenvelges i 1932, 1934 og 1936: Per Skotte (formann), Hans Løvik (nestformann), Lars Wethe (sekretær) samt styremedlemmene Hans Askeland, Aage Risan og Håkon Opperud.

Til formann gjenvelges kaptein Per Skotte, som med det tar fatt på andre periode, av i alt åtte.

Oslo 1945


Det må være det mest spesielt landsmøte i forbundets historie: For første gang på sju år kan Norges befalslag samlet til landsmøte – i et fritt Norge etter fem års okkupasjon. Dét i seg selv er ikke det eneste spesielle. Flere av delegatene har inntil mai–juni vært krigsfanger i Polen og Tyskland.


1945: Frigjøringslandsmøtet i november er det første på sju år. Antrekk etter ønske. Innkvarteringsforholdene vanskelige.

Krigen har hatt sin pris både for forbund og lag, tillitsvalgte og medlemmer. Det er krevende å starte opp igjen, men situasjonen krever det. Formann Per Skotte må selv være sliten etter tre års krigsfangenskap, men kamplysten er ikke utslitt. Han stiller landsmøtet overfor et valg: Enten gir vi opp, eller vi kjemper videre. Agitatoren og retorikeren får landsmøtet med seg. Når 63-åringen er klar til å ta opp kampen på nytt, føler vel de (noe) yngre en forpliktelse til å følge ham.

Til formann gjenvelges kaptein Per Skotte, som bare seks måneder før satt i tysk krigsfangenskap.

Oslo 1960


Det er et historisk vedtak som fattes i desember 1960. 74 representanter fra 53 lokale lag, i tillegg til styret, har bare én sak å ta stilling til. Til gjengjeld er det vel den historisk viktigste enkeltsaken i forbundets historie: Skal det slutte seg til Statstjenestemannsforbundet og LO?



 

1960: Den historiske beslutningen tas; forbundet slutter seg til LO. Forut for landsmøtet holdes en meningsmåling blant medlemmene; en avstemming.



Ja, det skal det, og derom hersker egentlig aldri tvil, selv om debatten blir lang; kanskje den lengste om én enkeltsak i forbundets historie. Stemningen var klart for på landsmøtet i 1959. Deretter utredes saken, som også forelegges for medlemmene. De blir spurt i en meningsmåling, en veiledende avstemming. Den er tydelige: Drøyt 70 prosent vil gå inn i LO. Landsmøtet følger opp. 63 stemmer for; 12 mot. Møtet heves 21.45. Saken er avgjort. Historie skrives. Tre uker senere er Norges befalslag medlem av LO.

Til formann gjenvelges major Hans A. Bakøy, som dermed starter sin tredje og siste periode.

Oslo 1978


Det er et unikt dobbelt-landsmøte i Folkets hus i mai; eller egentlig: Trippel-møte! Først har Norges befalslag og Luftforsvarets Befalsforbund hvert sitt – samtidige – landsmøte. For begge organisasjoner blir det deres siste. For dagen etter, 30. mai, samles delegatene fra begge landsmøter til et fellesmøte: Det første i det nye Norges Befalsforbund!

Dermed får de to organisasjonene til det som NOF og BFO ikke skal lykkes med i 2011–12: Å slå seg sammen til ett forbund. Det gamle Befalslaget er storebror i det nye Norges Befalsforbund, og får formannen. Dermed får det et solid fotfeste i Luftforsvaret, slik det omtrent samtidig styrker forankringa i Sjøforsvaret, med sin dominerende stilling i den nye Kystvakta.

Til formann velges major Theodor Theodorsen, som allerede har vært formann i Norges befalslag én periode.

Hamar 2010


Det er et ordinært landsmøte, det 41. i rekken. Det er uten skjellsettende saker. Hva som gjør det spesielt, er at forbundslederen siden 1990, Peter André Moe, på sitt sjuende landsmøte gir seg etter tjue år som leder, og 23 år i forbundsstyret. Og ikke bare det: Hans avskjedsnyhet til landsmøtet er denne: Forbundet har bikka fem tusen medlemmer. Dermed er NOF det største forbundet for militært personell! Sjøoffiseren kan forlate ei skute i medvind: «Norges Offisersforbund har hatt en fantastisk utvikling de siste 15 til 20 årene.»

Trondheim 1938


La oss avslutte runden der vi starta, i Trondheim. I november 1938 samles Norges befalslag til landsmøte der for fjerde gang. Det skal bli det siste landsmøtet på sju år, men dét kan ennå ingen vite. Ennå er det et år til andre verdenskrig bryter ut, halvannet til Norge overfalles.

Landsmøtet i seg selv er ikke spesielt. Det er et godt møte, med god mediedekning. Når vi avslutter denne lille landsmøtekavalkaden i Trondheim, er det ikke fordi det var der vi begynte, førti år tidligere, i 1898. Det er fordi en av landsmøtegjestene skal gjøre seg noen personlige, tilbakeskuende tanker. Det er refleksjoner som for alltid vil kunne stå som et vitnesbyrd over forbundets historiske verdi:

Ole Olsen Ødegård er fra Veøy i Romsdalen, men har gjort trondhjemmer av seg. Her tar han Trondhjemske brigades infanteriunderofficersskole i 1893, hvor han skal undervise fra 1905, til han søker avskjed som fanejunker i 1928. I sju år, fra 1920 til 1927, er han formann i Norges underofficersforening, og som sådan ledet han landsmøtet i Trondheim i 1922. Nå, i 1938, gjester han landsmøtet i Norges befalslag. Og han tenker tilbake, reflekterer – og konkluderer:

«Nytter det?» spør han seg selv. Nytter det å ta opp kampen? Ødegaard ser tilbake på sin ungdomstid, da underoffiserene ennå fikk sin mat på sovesalen, den gang de ble behandlet som rekrutter og herset med av offiserene. «Så blev jeg underofficer og kom med i organisasjonsarbeidet.» De tok kampene. Og efterhånden gikk det,» fastslår den nå 65-årige – og strengt tatt alt annet enn radikale – Ødegaard. «Det nyttet.»

Til formann gjenvelges kaptein Per Skotte for femte gang, og mannen han etterfulgte i 1927 – Ole Ødegaard – nikker anerkjennende til den nye generasjon.


Og landsmøtet i 1941?


Det planlegges. Terningmoen befalslag er så sikker i sin sak, at det allerede i 1939 setter ned en festkomité! For, som det slås fast i lagets årsmelding for det året: «Vi kan gå ut frå som sikkert at landsmøtet blir på Hamar i 1941.» Det skal bli flere landsmøter på Hamar, men ikke først tjue år senere, i 1959. I mellomtida har to av festkomiteens medlemmer vært på alt annet enn en festlig ferd: Kaptein Simen Rudin og løytnant Kristian Skeibrok-Heskestad skal i 1943 begge havne i tysk krigsfangenskap i Polen.


1941: På landsmøtet i 1938 er spørsmålet hvor skal man møtes neste gang; helt uvitende, selvsagt, om at det ikke skal bli noe neste gang før i 1945! Og det ble ikke Hamar, verken i 1941 eller 1945.



I 1921 planlegges det, igjen. Så får en tro at det ikke kommer noe i veien for at det 44. landsmøte kan holdes – som planlagt – på Gardermoen, i oktober 2022!
Forrige        19 av 1566        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå