De interessante spørsmålet er, vil den tiende personen, en yngre kvinne, bli påvirket av dette og selv også begynne å reise seg uten å vite hvorfor de andre gjør det. De første gangene gruppen reiser seg så blir hun sittende, men det tar ikke så lang tid før hun også, litt nølende, begynner å reise seg – og snart så reise hun seg like automatisk som resten av gruppen. Hun har fortsatt ikke stilt noen av de andre spørsmål om hvorfor de gjør dette.
Etter hvert forsvinner stadig flere av gruppen – åpenbart kalt inn til legen – og det er færre og færre igjen, men praksisen med å reise seg fortsetter. Til slutt er hun igjen alene. Hva skjer så? Jo, ved neste pipelyd reiser hun seg – helt automatisk. Helt alene. Etter en stund kommer en ny uvitende person, en ung mann inn, og setter seg på venterommet. En ny pipelyd, og kvinnen reiser seg og setter seg ned igjen. Han ser litt rart på henne, men blir sittende. En ny pipelyd og hun reise seg igjen – og han blir mer nysgjerrig og spør til slutt: Hvorfor reiser du deg? Hun svarer: Alle gjorde det så jeg tenkte at det var noe jeg var forventet å gjøre. Og ved neste pipelyd reiser han seg opp også.
Dette er et av mange psykologiske eksperimenter som viser hvordan det er en sterkt disiplinerende kraft som virker mellom mennesker – en kraft som får oss til å følge et flertall, en autoritet eller et forbilde, uten egentlig å ta stilling til hvorvidt vi bør gjøre det. Den kraften som ligger i konformiteten virker på en måte som står i sterk kontrast til en allment utbredt forståelse av hva det er som driver et menneske til handling. Den står også i sterk kontrast til et ideal vi formidler til barn og unge: Du må ikke gjøre som alle andre, du må tenke selv.
Men samtidig benytter vi oss i økende grad av et sosialt kommunikasjonssystem som gjennom en målrettet bruk av algoritmer i praksis kan sette oss ut av stand til å gjøre det. Nei, enn så lenge er vi ikke roboter som styres direkte av algoritmer – av et sett av operasjoner som determinerer oss – men algoritmene omslutter oss allikevel på en måte som truer vår frihet.
Det gode samfunn
Hva er et godt samfunn? Spørsmålet selve utgangspunktet for de gamle greske filosofene. En av dem, Aristoteles, svarte: Det gode samfunn er et sted der mennesker kan leve gode liv. Men hva innebærer det et godt liv? Det er å leve i samsvar med den menneskelige natur, svarer Aristoteles. Men hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner mennesket – og som gjør vi skiller oss fra alt annet levende?
Vi mennesker har mye til felles med alt annet organisk liv, med planter og dyr. I likhet med planter kan vi oppta næring og forplante oss, og i likhet med dyr kan vi sanse, bevege oss og føle behov – men ulikt både planter og dyr har vi rasjonelle evner som setter oss i stand til å vurdere hvorvidt vi bør gjøre det ene eller det andre.
Vi kan ta valg og beslutninger. Ikke bare kan vi gjøre det. Vi må gjøre det. Slik er det å være menneske. Selv små barn må gjøre det. Vi forventer til og med at de skal være i stand til å velge å ikke gjøre noe de har lyst til å gjøre. Hvorfor det? Jo, fordi det å kunne styre seg selv er en egenskap som er særskilt for oss mennesker.
I tradisjonen fra Aristoteles fremheves det særegne ved oss mennesker er at vi er i stand til å overprøve ønsker, lyster og behov – vi kan velge å ikke følge våre handlingsimpulser. Vi kan velge å gjøre noe annet. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om.
I moderne språkdrakt omtales evnen til å styre seg selv ved hjelp av begrepet autonomi – som betegner mennesket som et selvstyrende eller selvregulerende vesen. Et menneske kan handle ut fra egne valg uten å være styrt av indre eller ytre krefter som det ikke selv har kontroll over. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, vi kan ta valg og overprøve egne handlingsimpulser. Vi kan etablere oss som våre egne autoriteter.
Hvis mennesker skal kunne leve gode liv, må de kunne virkeliggjøre denne evnen til å overta styringen av seg selv – det er nettopp menneskets evne til å etablere seg som sin egen autoritet som er særegen for oss – og det innebærer et samfunn som gir anledning til det. Men denne egenskapen må også begrenses: Du skal gjennom din livsutfoldelse nettopp ikke frata andre retten til det samme, og det blir lovgivers oppgave å regulere individenes frihet slik at den faktisk kan utfolde seg.
Helt konkret, du får ikke kjøre så fort du vil med bil, det er godt dokumentert at det kan ødelegge andre menneskers liv – og dermed frata dem muligheten til å overta styringen av sitt eget liv. Men du får lov til å kjøre bil, du får også lov til å kjøre i 110 km i timen på motorveien – og det kan selvsagt skade andre. Og det gjør det – fra tid til annen – og vi aksepterer det. Det er simpelthen en grense for hvor mye vi kan kontrollere individer for å beskytte andre – og samtidig opprettholde den enkeltes rett til å styre seg selv.
Kontroll eller frigjøring
Politikk er en aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen, og selv innenfor et demokrati, hvor det er demos, folket, som styrer, hersker det allikevel en underliggende spenning mellom kontroll og frigjøring: Er målet å skape rom for den enkeltes autonomi eller er målet å lede samfunnet mot et bestemt mål med den følge at den uforutsigbarhet den enkeltes frihet bærer med seg må begrenses. Sagt på en annen måte, er politikk en aktivitet som er et mål i seg selv, der den enkelte gir uttrykk for sin frihet og individualitet gjennom å tilkjennegi bestemte oppfatninger innenfor et fellesskap, eller er politikk kun et middel til å nå et bestemt mål?
Selv om vekten på frihet og autonomi er et definerende trekk ved den moderne vestlige verden er det et annet definerende trekk ved den samme verden som trekker i en annen retning – og det har med fremveksten av den moderne vitenskapen å gjøre. Vitenskapens suksess representerte åpenbart en frigjørende kraft for mennesket, men den vitenskapelige metoden handler samtidig også om å predikere utfall – om å si hva som nødvendigvis må skje – og slik sett har den ikke rom for frihet og uforutsigbarhet.
Etter hvert som vitenskapen vant frem så oppsto tanken om at politikk og samfunnsutvikling også burde kunne baseres på vitenskapelig metode, og med en slik vitenskapeliggjøring ble det nærliggende å betrakte politikk som en målstyrt prosess – og dermed ikke en arena for frihet og spontanitet.
Ifølge filosofen Hannah Arendt er det derfor en understrøm i vestlige demokratier som nettopp trekker i motsatt retning av borgernes frihet og autonomi – som belønner lydighet, motstandsløshet og tankeløshet – og den understrømmen har i de siste årene ikke minst manifestert seg gjennom sosiale medier, som også rent umiddelbart ser ut til å handle om den enkeltes rett til å ytre seg, men som i praksis ender opp med det motsatte.
Mens det offentlige rom er et sted man uttrykker sin individualitet ved å gi til kjenne sine meninger, viser det sosiale rom seg snarere som et sted der man uttrykker sin identitet ved å gi tilkjenne sin gruppetilhørighet. Hvis det sosiale rom fortrenger det offentlige så fortrenges også muligheten til å uttrykke individualitet. Det vil rett og slett ikke være rom til det. Meninger vil fortsatt komme til uttrykk, men de møtes ikke lenger som oppfatninger jeg har som du kan være enig eller uenig i, helt uavhengig av om du liker meg eller ikke, helt uavhengig av om du identifiserer deg med meg eller ikke, i stedet blir de en markør for identitet og gruppetilhørighet. Sakte men sikkert fortrenges meningsutveksling og uenighet og tilbake står et narrativ som en gitt gruppe samles om og kontinuerlig forsterker – og som nettopp ikke gir rom for diskusjon, men som heller gir grunn til å ekskludere de som er uenige.
Når vi samtidig vet at de sosiale mediene eies og at eierne både kan ha sterke økonomiske og politiske motiver – og at de rent teknologisk, ved hjelp av bestemte algoritmer, har mulighet til å påvirke hvilke ytringer som gis plass og hvor mye plass de gis og også sensurere andre – så ligger det for hånden et svært kraftig mobiliserings- og kontrollverktøy som effektivt kan undergrave reell frihet.
Når et narrativ blir til ideologi
Det er ingen grunn til å påstå at dette må skje og at kreftene som kan ta fellesskapet i en retning som underkjenner individuell frihet må vinne frem – men verktøyet er der. En målrettet bruk av sosiale medier gir en eventyrlig mulighet til å bygge narrativer så sterke at de fungerer som ideologier: En totalforklaring av selve målet for samfunnets utvikling som ikke inviterer til uenighet og pluralitet, men kun til lydighet eller ekskludering.
Kombinasjonen av sosiale medier og det faktum at hver og en av oss kontinuerlig er online gjør oss sårbare for oversvømmelsesstrategier – dvs at vi uten helt å være klar over det mobiliseres gjennom å kontinuerlig oversvømmes av bestemte perspektiver og disiplinerende signaler. Det vil vekke de samme disiplinerende kreftene, den samme konformiteten, som i det små utspilte seg på venterommet, men som like gjerne – og kanskje mer effektivt – også kan operere i storskala.
Det faktum at denne muligheten eksisterer betyr at de totalitære understrømmene Hannah Arendt mener preger selv vestlige demokratier nærmer seg overflaten. Slik hun ser det kan et folk mobiliseres inn i en totalitær retning om et bestemt narrativ, en bestemt fortelling, opphøyes til en ideologi som angir selve målet for samfunnets utvikling. Massekommunikasjon har hele tiden vært en forutsetning for å kunne ensrette mennesker, men med de sosiale medienes dominans er dette tatt opp på et nytt nivå. Tidligere hadde man ingen garantier for at mennesker faktisk leste og lyttet. Men i dag er hver og en av oss utstyrt med en teknologisk innretning som holder oss online og som sørger for at vi kontinuerlig tar til oss det som måtte komme.
Algoritmer styrer oss ikke direkte slik de kan styre hardware – men gjennom å styre informasjonsstrømmen styrer de oss indirekte gjennom å bygge opp ideologier som gir næring til sterkt disiplinerende krefter. Tilbake står en verden befolket av individer som nok er i stand til å tenke selv og ta egne beslutninger men som allikevel aldri vil komme på tanken om å gjøre det.