Norden i NATO
Bilateralt møte mellom NATO, Finland og Sverige i april i år. Fra venstre: Finlands utenriksminister Pekka Haavisto, NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, og Sveriges utenriksminister. Foto: NATO

Norden i NATO

Finsk og svensk medlemskap i NATO kan også bidra til økt sivil sikkerhet

Både finnene og svenskene er i ferd med å snu i spørsmålet om Nato-medlemskap og innen du leser dette kan de allerede ha blitt opptatt som medlemmer. For noen uker siden viste en fersk meningsmåling at flertallet i befolkningene nå ønsker medlemskap. Så mye som 70 prosent i Finland mener at landet bør gå inn i Nato. Ifølge den finske statsministeren Sanna Marin vil trolig Finlands valg bli klart i løpet av de neste ukene. Dette vil også påvirke og høyst sannsynlig også fremskynde Sveriges beslutning om Nato.?
Publisert: 2022.06.29
Hedda Langemyr
Det er fullt mulig å beskrive dette som et betydelig sikkerhetspolitisk hamskifte. I praksis kan man likevel si at Sverige og Finland allerede er fungerende støttemedlemmer av Nato, gjennom egne samarbeidsavtaler med USA. Samtidig har det nordiske forsvarssamarbeidet blitt sterkere de senere årene, særlig på militær side. I den britisk-ledede forsvarsstyrken «Joint Expeditionary Force (JEF)» som ble etablert for åtte år siden, deltar alle de nordiske landene i tillegg til Nederland og de baltiske landene. JEF har fokus på Nord-Europa og skal kunne settes inn på kort varsel i tilfelle krise. Landene har felles øvelser, og styrken kan operere på egenhånd for medlemslandenes sikkerhet – eller fungere innenfor rammeverket av en Nato- eller FN-operasjon. JEF inkluderer altså både Sverige og Finland.

Et annet eksempel er NORDEFCO. NORDEFCO er en nordisk politisk og militær samarbeidsstruktur, men uten egen kommandostruktur. Etter Russlands annektering av Krim i 2014 ble det militære samvirke innenfor denne rammen tettere, og de har blant annet også vedtatt en visjon frem mot 2025 som skal øke samarbeidet innen totalforsvaret og motstandsdyktighet mot cybertrusler.
Med andre ord: Sverige og Finland er allerede innvevd i Nato og det nordiske forsvarssamarbeidet.
Det er lett å glemme, men det militære forsvaret er kun en andel av forsvaret av Norge. I tider med digitale trusler, utstrakt desinformasjon og politiske påvirkningsoperasjoner mot sivilsamfunnet hjelper fregatter og kampfly lite.

Hva skjer så med den sivile delen av sikkerhetssamarbeidet framover? Hva vil et eventuelt svensk og finsk Nato-medlemskap kunne bety for Norge og nordisk sikkerhetssamarbeid i det sivile domenet?

Min hypotese er at dette vil være bra for Norge. Sverige og Finland ligger foran oss i dette arbeidet. Kanskje nettopp fordi de frem til nå ikke har vært medlemmer av NATO så har både Sverige og Finland tatt viktigheten av sivil beredskap og motstandsdyktighet mer alvorlig. Der har vi mye å lære.

- I 2022 ble Sveriges «Myndigheten för psykologiskt försvar» operativt. Deres oppgave er å «identifisere, analysere og møte utilbørlig informasjonspåvirkning og annen villedende informasjon rettet mot Sverige». I forbindelse med Russlands informasjonskrig om Ukraina har de kommet på banen for å informere og svare på spørsmål i den offentlige debatten i Sverige.
- I Finland er befolkningen kjent for å ha en særegen og sterk forsvarsmentalitet, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra vinterkrigen i 1939-1940. Finland er et skoleeksempel på hvor viktig det er med en utstrakt forståelse i befolkningen for sikkerhetssituasjonen, hva det er som skal forsvares og hva forsvarsvilje har å si for motstandsdyktigheten i sivilsamfunnet. Uten forståelse og vilje til forsvar vil ikke befolkningen kunne gjøre sin del av innsatsen i totalforsvaret, og kan heller ikke regnes inn som en del av den generelle beredskapen.
Hva så med Norge?
Her hjemme har vi ikke tilsvarende funksjoner som i Sverige og Finland, selv om myndighetene børstet støv av den kalde krigens totalforsvarskonsept for noen år tilbake.
Videreutvikling av totalforsvaret i Norge har så langt vært forstått som å forbedre samvirket mellom vårt militære forsvar og sivile beredskapsetater, for eksempel slik vi så samarbeidet mellom disse i etterkant av skredet i Gjerdrum. Styrket samvirke mellom etater i sikkerhetsarbeidet mot militære og ikke-militære trusler er viktig, men det er ikke nok. Tvert imot må det satses på og forankres i sivilbefolkningen hvis det skal fungere, dette gjelder spesielt for trusler mot demokratiet som slår hardest ut i sosiale medier og andre steder hvor vi henter informasjon.

Svenskene har gjort sivil motstandsdyktighet til organisasjon. Finnene har det i kulturen. Begge deler burde være noe Norge kunne lære av og trekke veksler på innenfor et fremtidig Nato-samarbeid.
Det utenrikspolitiske samarbeidet i Norden (kalt «N5») har blant annet resultert i Bjarnason-rapporten som kom i 2020, en rapport som i stor grad har gått under radaren til folk flest.  Denne rapporten er et godt sted å begynne. I rapporten fokuseres det blant annet på ikke-militære trusler som cyberangrep og desinformasjon – og det foreslås en felles nordisk forståelse av de viktigste sammensatte truslene som utfordrer Norden, samt å styrke totalforsvarssamarbeidet.

Rapporten har ikke blitt fulgt opp med de konkrete tiltakene den fortjener. Vi trenger økt bevissthet og oppdatert kunnskap om sikkerhet og beredskap som inkluderer perspektiver på tvers av de nordiske landene, sektorer og fagmiljøer. En måte å styrke oppfølgingen av Bjarnason-rapporten på vil være å etablere felles arenaer og fora med fokus på ikke-militære trusler mot sivile, for faglig utveksling og samhandling.

Dette vil ikke minst Norge være tjent med, tatt i betraktning hvor kort vi har kommet i dette arbeidet sammenliknet med Sverige og Finland. Et mulig svensk og finsk Nato-medlemskap vil kunne gi et rammeverk for å gjøre det lettere å styrke sikkerhetssamarbeidet, også på sivil side. Et sterkere nordisk fotavtrykk i det transatlantiske samarbeidet vil også bidra til å gi Norden en sterkere posisjon i Nato, og dermed også bidra til å styrke vår definisjonsmakt i alliansen. NATOs nye strategiske konsept som blir lansert på toppmøtet i Madrid i juni vil høyst sannsynlig befeste USAs posisjon gjennom mange år, nemlig at Europa må ta mer ansvar for sin egen sikkerhet. Det vil vi være bedre i stand til med Sverige og Finland med på laget.

Om prosessen: Finland og Sverige kommer sannsynligvis til å søke sammen når de møtes i Stockholm 17. mai. Spesielt Finland har vært i aktiv kontakt med stormaktene i Nato, både for å sikre at ingen land stikker kjepper i hjulene for medlemskap, men også for å sikre at de har sikkerhetsgarantier i perioden fra søknaden sendes inn til de blir formelt opptatt som medlemmer. Dersom søknaden sendes 17. mai er det stor sjanse for at de vil få kandidatstatus i forbindelse med Natos toppmøte i Madrid i juni. Fra de får kandidatstatus til de blir formelt opptatt kan likevel fort ta 4-6 måneder.

Noen spørsmål og utfordringer knyttet til medlemskapene: 
Finland vil utgjøre den nye frontlinjen mot Russland i øst, noe som kan spille ned noe av betydningen for «Norge som Nato i nord». 
Det strategiske området vil utvides fra Nordområdene til også å inkludere Gotland og Østersjøen, som kan innebære at vi må spre oss mer militært. 
Vi har lenge hatt et forhandlingskort opp mot våre nordiske naboer med å kunne dele noe Nato-informasjon og få noe ekstra informasjon om EU tilbake. Det forhandlingskortet mister vi dersom Sverige og Finland blir medlemmer.
Norden kan kunne utgjøre en ny blokk i Nato. Det er gode nyheter for oss at vi blir sterkere posisjonert, men vi kan også komme til å se en regionalisering i Nato med ulike fløyer som har til dels svært forskjellige trusselbilder og ønsker om hva slags aktivitet som burde prioriteres.
Forrige        8 av 1619        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå