Norge - Russland 75 års markering
Norge - Russland 75 års markering Nabokonferanse mellom Norge og Russland
Torgrim Halvari/NOF

Norge - Russland 75 års markering

Nabokonferanse mellom Norge og Russland

I disse dager feires 75 års jubileet for frigjøringen av Finnmark. Et av arrangementene som ble gjennomført i den forbindelse var nabokonferansen i Kirkenes 23-24 oktober. Gjennom to dager fikk man gjennom politikere, forretningsfolk og historikere et innblikk i hvordan naboskapet mellom Russland og Norge har vært, er og kan bli.
Publisert: 2019.10.27
Torgrim Hermansen Halvari

Med tanke på den Russiske utenriksministerens relativt uventede og skarpe uttalelse under markeringen, rettet mot norsk militæraktivitet i nord, samt den stadig økende interessen for nordområdene fra mange hold, ga nabokonferansen et godt innblikk i både den mellommenneskelige, politiske og økonomiske historien rundt Vestens eneste grense mot Russland.
Konferansen ga de som var tilstede en god innføring i hvorfor nordområdene er så viktige både for Norge og Russland.

Konferansen startet med at Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen ønsket velkommen.

Forsvarsministeren sa blant annet: - For 75 år siden nærmet Russerne seg Norge med våpen for å frigjøre sine venner. Det handler om en verdenskrig som hadde en brutalitet vi sliter med å fatte I dag. Det som skjedde rundt Murmansk og Liza-fronten og de russiske styrkers tapperhet og utholdenhet var helt essensielt for krigens utfall. 

Andre verdenskrig ble avløst av den kalde krigen, grensen ble stengt. Men vi har hele tiden hatt kulturutveksling mellom landene. I dag kan man bevege seg med over grensen med grenseboerbevis. Vi har alltid hatt et godt forhold til det russiske folk. Det er viktig at vi minnes vårt lange og gode vennskap. For mange er vår krigshistorie her oppe ukjent derfor viktig at vi belyser vår historie selv I dag, uttalte Bakke-Jensen før Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik fikk ordet og kom med følgende tale til deltakerne:


-Konferansen markerer at vi ble frigjort og at vi fikk tilbake vårt demokrati. Vi vil uttrykke vår takknemlighet til det russiske folket for at vi fikk tilbake frihet 6 måneder før resten av landet.

Tapet til den røde arme var stor. 611 mistet livet på norsk jord, 1501 ble såret, mange tusener drept i våre nærområder. I Kirkenes opplevde befolkningen at man hadde bombet alt av infrastruktur, men de lot seg ikke kue. 

25 Oktober heiste de det norske flagget på et av de få byggene som sto igjen. Flagget ble heist som et symbol på at Norge var fritt og man sang, Ja vi elsker. 

Dagen etter hadde man første herredsmøte hvor første ordfører i et fritt Norge ble valgt. 

De siste dagene har vi også blitt minnet om den behandlingen kvinner ble utsatt for av norske soldater. Finnmarks felles skjebne, hukommelse og arv står i dyp takk til de russiske soldatene og vi vil alltid minnes deres tapperhet og offervilje. 

Hver generasjon skriver sin historie, I høst har det komme nye bøker som det har stått strid om blant annet om brenningen av Finnmark. Vi er derfor veldig glad over at vi kan ha en konferanse med de norske og russiske historikerne som kan gi oss ny kunnskap, I et fagfelt vi aldri må bli ferdig med. 

Samtidig som vi ser bakover må vi se framover, det er utrolig mye positivt som rører seg over grensen her nord. 

Rett utenfor vinduet så ser dere Europas spiskammer. En viktig forsyning av andre ressurser. 

Vi har etablert verdens beste samarbeid når det gjelder forvaltning av torskestammen.

Vi har et godt naboskap og et håp om en god framtid for oss som bor her nord, avsluttet fylkesordfører Vassvik. 

Etter Vassviks tale var det Russlands tur og Yelena Tikhonova, minister for økonomi og utvikling i Murmansk fylke: 


-Datoen i dag er tynget av symbolikk, russiske styrkene rykke inn mot Finnmark, Nordområdet fikk sin frihet, I løpet av krigen kjempet vi sammen for freden, vennskapelig skulder ved skulder. Vi har klart å videreføre følelsen av felleskap gjennom generasjoner, vi er takknemlig til de som ofret sitt liv soldater og partisaner. 

Dette er et sterkt fundament for fremtiden. Gode vennskapstradisjoner vil bli tatt vare på og vil leve vider. Min bestefar var med ved Liza-fronten, vi er alle knyttet til denne historien sier en meget rørt minister før hun gir

Ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen:


-Velkommen til Norges geopolitiske tyngdepunkt vi fikk før meg et eksempel på det følelsesmessige forholdet vi har for hverandre her nord. Det at vi har en grense mot Russland har historisk ikke noe med Norge å gjøre, poenget er at dette området på grunn av ressurser før i tiden gjorde at vi fikk en grense her oppe. Er du født i Kirkenes har du forståelse for det russiske. Bakteppet vårt fokuserer på naboskap og ikke kun på konflikt. 

Det storpolitikken, Ukraina mm får konsekvenser i nord, sånn er det bare, men jeg tror Norge er fornøyd med den naboskapspolitikken som vi har her i nord. Det var Russiske soldater som døde på veien til Kirkenes, Mer en 60.000 soldater døde på fronten. kampen for frihet i nord må fortsette, noe av det beste vi har er Barents-samarbeidet. Bedrifter og andre må bygge tillit på sikt, vi skal se framover ikke bakover med dette jubileet. Det er nå en gang sånn at historien blir skrevet av generasjoner, Her oppe var det krig hver dag i 3-4 år så det at vi kan samles nå skal vi også bruke til å se framover.
 

Det store bildet

Så var det historikernes tur og først ut var et foredrag om krigen på Nordkalotten av Svein G Holdsmark, ekspert på norsk russiske relasjoner. Han sa blant annet:

-Jeg vil trekke opp noen linjer hvordan vestallierte tenkte på en sluttfase i nord og hvordan det fikk betydning for den norske regjerings handlingsrom. 

Det som skjedde her i oktober 1944 og videre vestover det var første fase i et enda større prosjekt, frigjøringen av Norge. 

Denne første fasen var en frigjøring i kamp. Den andre fasen skjedde i løpet av noen dager i 45. Det var et resultat av det endelige nederlaget og tyskernes kapitulasjon. 

Jens Kristian Hauge sa det var et mirakel, ideal alternative gikk i oppløsning, det han siktet til var blant annet at Tyskerne kapitulerte under ordnede forhold.

I mai 1945 var det opp mot 375000 tyske soldater i Norge. 

I alle andre okkuperte land kom frigjøringen etter ødeleggende og langvarige kamp

Befolkningen i nord hadde opplevd en helt annen avslutning på krigen. Brenning og ødeleggelsen var en tysk beslutning som var like politisk som militær.

Fra første stund var det en underliggende at det skulle være vestallierte med i en avslutningsfase, ikke sovjetiske styrker som skulle gå inni Norge, det var nok først og fremst noe man ønsket seg, men det lå ingen enighet og man fikk dette aldri bekreftet. 

Vinteren 1944 så innså Nygaardsvold at det var like sannsynlig at det var sovjetiske tropper som sto først på norsk jord og dette tok man ikke godt imot. Man fryktet langsiktige konsekvenser og at Russerne skulle bli igjen på ubestemt tid.

Denne frykten kan følges tilbake til 1800-tallet men den var grunnløs. Enda viktigere for regjeringen var sjokket etter det tysk-russiske samarbeidet i 1939 og ikke minst vinterkrigen og det sjokket det etterlot i Norge. Dette stakk dypt.

Man regnet det som sannsynlig at det ble kamp under frigjøringen av Norge hvor norske styrker ville spille en underordnet rolle siden man ikke hadde ressurser. For det andre så innså man at uansett hva den norske regjeringen måtte mene så ville det ikke være en viktigste faktoren fra de vestallierte. 

Dette var en realistisk vurdering av situasjonen. Den norske regjeringen forstå at de representert en liten småstat. Og ikke hadde besluttende myndighet. 

Frigjøringen av Norge fikk ikke den oppmerksomheten som regjeringen ønsket. 

Frigjøringen av Norge ble skjøvet ned på prioriteringslisten fordi Norge hadde fjernet seg fra hovedfokus til de alliertes

militære planlegging. 

Vinterkrigen 39-40 hadde et dobbelt siktemål, hjelp til Finland men også å stanse transporten av jernmalm. 

Bare et par måneder senere så trekker de allierte seg tilbake etter seieren i Narvik. 

Det viste seg gang på gang at Nord Norge ikke ble sett på som et avgjørende krigsteater. 

Norge glir etter hvert ut av bildet. Når man legger planlaner for frigjøring fra Hitler så spiller Norge ingen rolle. Operasjoner i Norge ble sett på som en avsporing for operasjoner på nordområdene.

Vinteren og våren 43 blir det tatt noen viktige avgjørelser, man skal ha landgang i Frankrike og ikke godta noe annet enn tysk betingelsesløs kapitulasjon. 

Etter Holdmarks innlegg overtar Professor Aleksej Komarov ved det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie, Moskva:


-I Moskva snakket man om hvordan Europa skulle se ut etter krigen. 

Londonregjeringen ville unngå at russiske styrker gikk over den norske grensen. Det er klart at den norske London regjeringen forsto at sovjet ville har en stor rolle i frigjøringen av Norge derfor ble det opprettet diplomati mellom Norge og sovjet.

Blant annet foreslo Trygve Lie sa at norske soldater ville bestå sovjeterne og at norske soldater og offiserer skulle være underlagt sovjetiske umyndigheter, man ønsket at disse skulle sendes til områder nært sitt Norge.

Krigen på Nordkalotten

Samenes innsats i Norge under krigen er en historie som kanskje mange ikke kjenner til. Enda mer ukjent er de russiske samenes innsats. 

Konservator Irina Kolodka, Murmansk regionale museum fikk under konferansen anledning til å rette opp dette gjennom sitt foredrag, Kolasamenes krigsinnsats:

-Mange Samer dro til fronten som frivillige. Etter hvert ble det besluttet å opprette en egen reinsdyrtransportavdeling. Andre verdenskrig var den første krigen i polarområdene Det var stort behov for transport, ofte var rein eneste muligheten. Det ble utarbeidet et dokument om hvordan man skulle bruke rein i krigen og det ble dannet 3 transportkompanier, hver av disse hadde 1015 reinsdyr, 15 hunden mm ledet av major Tortinski.

Samene som hadde erfaring med rein og forholdene, og de var derfor den viktigste delen av disse avdelingen. De kunne finne veien der det ikke var noen vei mm. Sledene som ble brukt var av forskjellig karakter. 

Det var mange sårede som ble reddet av reinsdyrene, man brukte også rein på sommeren. 

På vinterstid kunne man tilbakelegge 35 km per døgn og opp mot 80 km om det var nødvendig.

Så var det Professor i moderne historie, Stian Bones, UiT Norges arktiske universitet sin tur med foredraget Jakten på partisanene:

-Det vi snakker om i dag er viktig tema som binder land sammen, mange sier at partisanenes historie er fortalt mange ganger, norsk litteratur er ikonisk innen dettet feltet, (nevner mange bøker) mange andre har fulgt opp, (nevner fler forfattere) i disse bøkene og artikler er det mye informasjon å hente om de dramatiske episodene som partisanene var med i men det er også mye å hente i Russland om man får grave dypt arkivene der. 

Det partisanene representerte for tyskerne bør ha betydning for hva de betyr for oss. Før krigen var en rekke kommunister satt under overvåkning, samtidig raste vinterkrigen.Tyskerne satt med medlemsliste til hvem som ar i NKP og dette var en viktig grunn til at så mange flytte til Sovjet, de fleste kom fra Kiberg, men det reiste også fra andre steder. Etter hvert ble disse innrullert i sovjetiske styrker og fikk benevnelsen partisan.Tjenesten deres var forskjellig fra andre partisangrupper og de gjorde en langt farligere innsats gjennom sin etterretningsvirksomhet.
Om man sammenlikner med partisan på Balkan så virker dette begrepet som lite treffende siden man ikke drev med gerilja krig. Begrepet kom under den kalde krigen under spionjakten 53-54. Partisanene opererte bak fiendens linjer og ble derfor avhengig av lokalbefolkningens hjelp. 

Hvem var de og hvem kunne de støtte seg på. Noe kan vi slå fast. At denne delen av krigshistorien handler om en veldig liten gruppe mennesker som bare kunne knyttes til kommunistbevegelsen, omfanget var større enn det vi hadde trodd og omfanget mange som ikke var kommunister. 
Jeg har forsøkt å lage en kategori av de som fikk opplæring i partisanvirksomhet men også de som jobbet på andre måter i motstandskampen, da kom jeg fram til cirka 80 personer.

Så har vi de som var kontakter, medvitere minst 160 navn i den kategorien.
Minimum 240 personer var i større eller mindre grad tilknyttet motstandsbevegelsen.

Bevist støttet opp om motstandsarbeidet. Noen satt på informasjon gjennom sitt arbeid, noen kunne gjemme dem eller gi dem beskyttelse.

Wehrmacht så på partisanene som en reell trussel, de truet forsyningsrutene og under krigen ble cirka 60 tyske båter senket etter informasjon fra partisanenes etterretning

Dette tapet var merkbart. Tidvis kunne ikke en enste konvoi passere varangerhalvøya uten å bli angrepet. 

Den etterretningen som fant sted i Finnmark kunne bare skje med hjelp fra lokalbefolkningen. Tyskernes laget da en kontraspionoperasjon. 

Man prøvde å utslette partisanene og å gjøre forholdene dårlig for de lokale så de ikke skulle samarbeide med dem. 

122 Partisaner opererte i Norge under krigen 29 ble drept, 42 arrestert.
Represaliene ment til å ha en funksjon. Det viser at motstanden var så omfattende blant sivile at var umulig å vinne dem over slik tyskernes ønske var. En tysk strategi var samarbeide med lokalbefolkningen, det ble ikke en suksess. Da satset man enda mer på norske agenter ute i lokalsamfunnene. 

Oppsummering: to enkle ting. En hel del mennesker i nord viste om, tok del i eller støttet opp om partisan virksomheten. De tyske etterretningsorganene var helt klar over dette. 
Når vi ser dette i ettertid får det noen konsekvenser. VI må anerkjenne det som aktivt motstandsarbeid.


Livet under krigen

Den neste delen av konferansen inneholdt foredrag om hvordan enkelte hadde det under krigen. 

Petia Mankova fra Norges arktiske universitet startet med å holde foredraget: Arbeidsinnsats og hverdagsliv på Kolahalvøya. 

-Murmansk var et strategisk mål for tyske angrep. Det var en ung by og de fleste som bodde der var unge menn som kom som spesialister fordi man på 30-tallet hadde satt i gang med industrialisering.

I tillegg var det en del urbefolkning på 30 tallet kollektivisert. Før det var de selvforsynt, etter kollektivisering ble det en helt ny hverdag og en veldig modernisering av landbruk og reindrift. 

Murmansk var delvis uten forsyninger en periode under krigen. De lokale matressursene som var tilgjengelig var svært viktige. Man måtte utvide produksjonen men i Sovjetpropagandaen var det ingen nød. 

Så får vi foredraget: Fra frigjøring til tvangsevakuering: Om livsløpet til den kollektive tolkningen av siste krigsvinter i Finnmark, holdt av Stipendiat Joakim Aalmen Markussen ved Uio Norges arktiske universitet.

-Det har skjedde så mye som har formet den kollektive erindringen om krigsårene. 

På den ene siden det synet som springer ut fra norsk sikkerhetspolitikk, det var fint at sovjet reddet oss men man skal ikke heroiser dem. 

Så snart norske styrker kom til Finnmark «stjal» de æren for frigjøringen og ble ikke utfordret på dette før utpå 80-tallet.

I dag finnes det en lokal forankring, i den var det sovjet som hadde kjempe hardest, motpolen er norske myndigheter og soldater. De klarte ikke å hjelpe befolkningen i Finnmark og det som ble gjort var mye feil. Dette er en offerfortelling hvor sovjeterne er helter. 

Var det alt forskjellige syn i 1945, de korte svaret er ja men også nei.

Blant enkelt kretser har det alltid vært tvil om sovjet. Norske og Sovjetiske myndigheter fungerte fint de første årene etter krigen. Minnesmonumentet i Kirkenes er et bevis på dette.

Det norske Finansdepartementet bevilget penger til monumentet, ingen hadde stilt spørsmål ved det. Når det ble avdekket i 52 ble det gjort endringer. Endringene var vårt medlemskap i NATO. 

For første gang hadde sikkerhetspolitikken ført til justeringer i erindringen. 50-60-tallet ble grunntanken styrket men man deltok motvillig i markeringer. Ved minst en anledning ble det oppfordret til å tone ned den antityske retorikken. 

Det tok form en slags suksess fortelling hvor det at norske myndigheter hadde greit å bygge opp landsdelen ble det viktigste.

Iboende lå det grunnlaget for en traumefortelling, man husket hvordan tyskerne behandlet oss men også hvordan norske soldater hadde oppført seg.

Mennesker trenger lang tid til å bearbeide slike traumer og mange fortalte ikke om slike ting før på slutten av livet. Det var vanskelig å finne plass til historier som ikke spilte på de samme strengen som den kollektive norske historien.

På 80-tallet var den norske krigshistorien i forandring. Da var bildet ikke så svart hvitt. Tabu var ikke lenger så sterk. Generasjon som hadde opplevd ting i Finnmark var i ferd med å gå bort. 

Det er særlig en bok som satte ord på dette VI FIKK VÅR FRIHET, her satte Fjørtoft enkeltmenneske i fokus. Denne historien var annerledes enn den grunnleggende norske fortellingen. 

Han mente at norske myndigheter var like ansvarlig som den tyske okkupasjonen. 

Det ble legetime å kritisere norske soldater mm. Tvangsevakuering var en viktig del av fortellingen.

Skurkene var ofte nordmenn og nazister. Avstand mellom disse to fortolkningen har enkelte ganger glidd fra hverandre, det nord norske har blitt mer forsterket. 

Men det er interessant at det finnes to så forskjellige syn på disse hendelsene. 

For to år siden var det en gylden mulighet til å rette på dette gjennom Norske Krigsordendekorasjon.

Man trodde at dette nå skulle forandre noe. Saken endte med at det ikke ble flere medaljer, avsluttet Markussen før neste foredrag startet hvor hun gir oss følgende stikk ord.

Sovjetisk krigsfanger i Norge og på murmanskfronten 1941-1945. Marianne Nederland Soleim, UiT Norges arktiske universitet:

22 juni 41 angriper Tyskland sovjet. 5.7 millioner krigsfanger tas, 3.3 millioner dør fra 41-45 da man ikke har planlagt innkvarteringer osv. 

Tysk krigstaktikk fører til denne mengden.

Man fulgte ikke internasjonalt regelverk, Genève-konvensjonen. Man betraktet dem ikke som krigsfanger i vanlig forstand.

Krigsfanger for Sovjet ble sett på som arbeidsdyr. 

Leirsystem. Mange døde av mishandling og sult. Dødsleir pga mangel på mat osv. Tilstrekkelig bekledning kunne være skulle mellom liv og død. 

Over alt hersket død.

Fangene straffet med piskeslag. Opp til 50.

I Norge hadde vi over 500 leiere for krigsfanger.

 

Dag to på konferansen var viet til nyere tid, handel og hva vi kan gjøre for et fortsatt godt naboskap. 

Dagen startes med innledning av Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt. Hun startet med en personlig historie:

-Jeg var for 5 år siden på krigsskolen hvor en elev fortalte om at jeg har en slektning som var krigshelt i nord. Men jeg har hørte en annen historie her oppe om norske soldater som ikke forsto den norske befolkningen her nord, det ble nærmest et kultursjokk da de kom hit, tvangsklipping var et eksempel på at de ikke forsto holdene her nord.

Mens de sovjetiske soldatene ble sett på som befriende så oppleve de at de norske soldatene omtale sovjeterne på annen måte.

Historien må være kritisk og uavhengig og ikke bare læres på militærakademier. Man må være kritiske til historien.

Som leder av forsvarskomiteen så blir jeg ofte spurt om forholdet til Russland da starter jeg alltid med å fortelle historien om befaringen av Finnmark. 

Vår felles forvaltning av torskestammen er vinn-vinn, den er firedoblet. Forteller om student utveksling, grenseboer beviset mm. 

USA sitt forhold til klima gjorde at man ikke ble enig i Rovaniemi men her vet jeg at Norge og Russland er på bølgelengde. 

Vi har kritisert Ukraina mm. Jeg er også bekymret for Russlands styrkeoppbygging, men vi må unngå å demonisere hverandre vi bør snakke sammen og vi bør ha åpenhet og direkte tale. Det er den lokale forankringen i politikken som har vært vegen til suksess i forholdet mellom Norge og Russland.

Det er mitt håp at ånden fra vårt grensesprengende samarbeid vil smitte over på andre. Det er en juvel vi må ta vare på, avsluttet Huitfeldt og ga ordet videre til Russlands ambassadør i Norge, Teimuraz Ramishvili som utalte følgende:

-Vil snakke om ting som fungere. Vi har egentlig ingen problemer i dag som ikke er løst. Grensen har jo ligget fast og vært en fredelig grense i mange hundre år. Den russiske utenriksministeren har referert til at vår grense er den mest fredelige i Europa, det har aldri vært aggresjon ved vår grense. 

Vi er takknemlig ovenfor Norge at dere tar vare på våre minnesmerker. Selv i land som er Russland nær så gjør man ikke dette. Selv i de trangeste tider med den kalde krigen så tillot ikke våre land at de skulle komme i en kritisk situasjon. 

At man ikke skulle ha utenlandske baser på norsk jord i fredstid har blitt tatt veldig godt imot i Russland.

I morgen kommer Lavrov og det er viktig for oss i løpet av disse møtene at vi utvikler vårt samarbeide videre. Vi må hjelpe forretningslivet til å finne nye samarbeid og se til at kontakten ikke blir dårligere i tider hvor vi har enkelte politiske utfordringer.

Russland mener at den norske posisjonen er litt motstridende på den ene siden sier man dialog men på den andre er man litt skeptisk.

Nordområdene er vårt samarbeide i arktisk og det er svært viktig og vi er de viktigste landene til å utnytt de ressursene som finnes her og vi er enig om at det ikke finnes problemer som ikke kan løses.

Det er ingen potensiale for konflikt her opp. Vi er for internasjonalt samarbeide i arktisk som er basert på interessen til de landene som er her. Vi må også forbedre atmosfæren i internasjonal samarbeide og konkretisere samarbeidet enda mer. 

Det er svært viktig å se nøye på de mulighetene vi har til å utvikle en arktisk sjørute, fiskeoppdrett, vi ser en utvikling inne samarbeid med norske interesser og derfor mener jeg at vi må bygge videre på vårt gode naboforhold. Vi må også fokusere på den militære aktiviteten, vi ønsker ingen blindgate her oppe avsluttet Ramishvili før det var tid for paneldebatt. 

Paneldebatt 

I paneldebatten deltok Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt.

Ambassadør i Norge, Teimuraz Ramishvili.

Statssekretær Audun Halvorsen. 

Yelena Tikhonova, minister for økonomi og utvikling i Murmansk fylke.

Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik og

Moderator: Helen Skjeggestad fra Aftenposten. 

 

Audun Halvorsen: Denne konferansen har en verdig og fin ramme. Når det gjelder det bilaterale forholde mellom Russland og Norge så er det de lange linjers politikk. Norge skal alltid ha et velfungerende og konstruktivt forhold til våre naboer. Men vi må være fast og tydelig på de områdene vi er uenige, blant annet innen sikkerhetspolitikken men der har vi et rammeverk. Bredden i kontaktpunktene gjør at vi er i stand til å beherske uenigheter. 

Vi må anerkjenne utfordringene til de forskjellige utenrikspolitiske ståsteder. 

Moderator: Snakker vi nok med Russland i dag?

Halvorsen: Jeg tror vi aldri kan snakke nok om utenrikspolitiske spørsmål. Statsminister og Putin møtes for kort tid siden og vi har jevnlig kontakt gjennom de forskjellige departement og ikke minst de regionale kontaktene.

Moderator: Hva kan andre land misunne oss i samarbeidet?

Ramishvili: Når det gjelder de sterke sidene så har jeg sagt litt om dette før, viktig å understreke det positive som vi har fått fram og de som har gått foran oss. Vi må gi stafettpinnen til de som skal gå videre. Vi må ikke miste dette. Jeg kan underskrive alt statssekretæren har sagt, disse møtene er viktig og vi er svært positivt til samarbeid når det gjelder skipsbygging og fiskeri. Men det skulle kanskje vært mer møter politisk, vi har ikke noe samarbeid mellom de forskjellige departement fagministerne, det skulle ha snakket mer om. 

Moderator: Ambassadøren savner mer politisk samarbeid ønsker AP en endring?

Huitfeldt: Vi i komiteen har vår egen kontakt. Vi har mye mer kontakt med Russland for vi har så mye å snakke om i en tid med mer militær aktivitet, så er det viktig at vi intensiverer kontakten og viktig for meg å reise til Murmansk og Kirkenes for ting ser mye mer annerledes ut her. Som gode naboer er man jo ikke alltid enig men det er lett å snakke med Russland. 

Moderator: Ønsker AP å legge seg på en annen linje en i dag?

Huitfeldt: Jeg har ønsket mer politisk kontakt og oppfordret til det.

Moderator: I går feiret vi 75s jubileum, er det noe vi kan lære fra historien som vi kan bygge på videre?

Halvorsen: det mener jeg absolutt. Seieren i 45 er det fremste eksemplet på internasjonalt samarbeid noensinne. Så tror jeg også historien her oppe virker som et lim som binder menneskene her oppe sammen, det er en felleshistorie man alltid vil del noe man kan være stolt av i felleskap, det er mye vi kan lære av dette.

Moderator: Går samarbeidet mellom Norge og Russland i rett vei?

Halvorsen: Jeg tror vi de siste årene har gått i riktig retning men kanskje ikke i den hastighet vi hadde ønsket oss. Men i hvert fall så mener jeg at det Norge har påtatt seg i dag med forholdet med bla USA så vil jeg si at uten aktivt økonomisk samarbeide om investeringer så er det ikke mulig å komme videre fordi økonomien er en basis for samarbeid og er dette svakt vil også bygget falle ned, vi må styrke fundamentet så det ikke faller ned. Grunnmuren er ikke i dag den beste, vi må rekonstruere litt og det er det vi er i gang med her. 

Moderator: Vi bevege oss over til det regionale, stemmer det at Norge og Russland bruker det historiske gode forholdet til å bygge forhold?

Vassvik: Ja, statssekretæren nevnte her at det historiske grunnlaget startet blant annet i 44 men lenge før det har vi hatt samhandle i tusener av år. Området her oppe har vært grenseløst og derfor har man hatt kontakt og felles arena for de som har bod her i årstider. Fra fylkeskommunen sin side så har vi hatt et samarbeidet med Murmansk i over 30 år. Skulle man politisere det mer så skulle man løftet det fram i Barents-samarbeidet nå når Norge overtar lederstolen.

Tikhonova: jeg skal selvsagt støtte det Vassvik sa vi er med bilateralt mm. Samarbeidet vårt spenner fra økonomi til humanitært og det er unikt i internasjonal målestokk de arrangementene vi gjennomfører. 

Moderator: Hvordan påvirkes det som skjedde i 2014?

Vassvik: På det regionale så har ikke sanksjonene påvirket i nevneverdig grad vi har opprettholdt vår dialog. Selvfølge har vi sett at det har påvirket aktører i næringslivet og kanskje mest rammet norske aktører f.eks. lakseeksport. 

Tikhonova: Det jeg kan si er at det selvsagt var påvirkning pga. sanksjonen og det merker vi, men på tross av dette har vi ca 10 virksomheter med norsk kapital i vårt område og de utvikler seg godt. 

Vi ser med glede at det er mange grensepasseringer mellom landene og dette påvirker vår næring nordmenn bruker våre butikker, frisørsalonger, restauranter osv. og det stimulerer små bedrifter i grenseområdet. VI støtter disse og turismen utvikler seg. For to år siden ble det investert mye i veger og det gjør det mulig å reise mer komfortabelt også med tanke på den tilstrømningen av turister fra Asia vi har på begge sier av grensen.

Moderator: Det høres som det ikke er så farlig med de sanksjonen?

Vassvik: Jeg mener jo at de bør oppheves nå. Situasjonen har endret seg både i Russland og i resten av verden.

Halvorsen: vi må se på bakgrunn. Forholdene er jo ikke endret og det er nettopp derfor sanksjonene ikke endres vi må vise en tydelig markering sammen med våre samarbeidspartnere. Det er jo Russland som står nærmest til å endre situasjon ved å endre det som skjer på Krim og Øst Ukraina.

Anniken: de er ikke knyttet til menneskerettigheter at man har konflikter med andre land. Sanksjonene er knyttet til Minskavtalen. 

Moderator: Hva ønsker dere konkret fra nasjonale myndigheter til å utvikle samarbeidet?

Vassvik: Utrolig viktig, vi ser Barents-samarbeidet som fredsarbeidet og stabiliserende derfor må det ikke bygges ned men opp og gi gode forutsigbare rammevilkår. Jeg ønsker større grad av visumfrihet, Vi jobber for en visa fritt Barents region. 

Så tenker jeg at vi også må heie på det regionale samarbeidet som har pågått så lenge og gjøre det kjent for andre parlamentariker. 

Tikhonova: Jeg ert helt enig med Vassvik, Barents-samarbeidet er et lokomotiv for samarbeidet Når det snakkes om visum så tester vi ut elektronisk visa og det planlegges i alle regioner. Så det er også et stort skritt i møtte mellom Norge og Russland

Anniken: vi må bukke flere møteplasser for dialog og må støtte Barents-samarbeidet kanskje hele befolkningen i nord kan søke visa uten invitasjon.

Det norsk russiske samarbeidet blomstret på 90-tallet bla. gjennom at vi kunne se hverandre i kortene. Om vi kunne åpne arkivene igjen og la norske historikere komme til Russland å se hva som står om andre verdenskrig. Det samarbeidet burde vi åpne igjen.

Etter det fulgte en paneldebatt om næring i grenseområdene mellom Norge og Russland med det klingende navnet, Næring i nord – lyst eller last?

I dette panelet satt:

Assisterende prosjektsdirektør i Novatek, avdeling Murmansk, Bjørn Gundersen.

Styreleder i Tschudi Shipping Company, Felix Tschudi.

Viseguvernør for energi og miljø i Murmansk oblast, Jevgenij Nikora.

Leder for Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg.

Styreleder, Norsk-Russisk handelskammer, Liv Monica Stubholdt og

Moderator: Arne O. Holm, High North News

Moderator: Vi hadde store ambisjoner, hva var det vi drømme om?

Stubholt: I nordområde politikken er næringslivet et av verktøyene, vi kan se på politikk så rykker politikken nærmere næringslivet når vi kommer nærmere nord.

Vi hadde energisektoren som Stockmann, i dag har vi ikke oppnådd det vi trodde i 2005. Årsaken er at vi kommer ikke unna at når handel ble gjort til politisk verktøy så blir handel skadelidende, vi må ta stor del av regningen for politisk budskap. Vi sier ikke at vi er imot sanksjoner men må få lov til å nevne det. Sanksjonene er hovedgrunnen til at vi ikke lyktes.

Det handler også om at nordområdene ikke har blitt en del av de store områdene. 

Moderator: Felix du har jo sett for deg et utstrakt samarbeide med Russland?

Tschudi: Våre ambisjoner fra da vi startet på 90-tallet var samhandel med Russland og det utviklet seg jo positivt fra 2007 og utover med en holdningsendring, en vinn-vinn situasjon. Oljeomlasting mm er eksempler på det men fra 2014 så har det fått skudd for bauen, ikke bare sanksjoner men også falt i oljeprisene. Det er litt vanskeligere å samhandle i dag enn det var for 5-6 år siden. 

Moderator: Var du naiv eller for optimistisk når du så for deg eventyret?

Tschudi: Nei jeg tror fortsatt på det og tror det kommer til å skje. Vi har felles utfordringer og felles løsninger. Tror på grunntanken, men det er geofysiske forhold mm som selvsagt påvirker. 

Moderator: Hva dekker begrepet på sikt i dag?

Gjennomseiling med mer vi er 20 dager fra Kina så det var en enorm utvikling, men vi har fått noe dempet forhold her i landet mens i Russland er utviklingen enorm stor.

Moderator: sett fra russisk side hvilke ambisjoner hadde man der?

Nikora: Vår region er unik så jeg tror ikke at planene var naive men verden endrer seg i dag på en slik måte at de økonomiske forbindelsene må være fleksible og tilpasse seg rasker til de forholdene som oppstår.

Hvorfor uteble de norske investeringen?

Nikora: vi kan ikke si at de uteble, toppen var i Stockman men så ble det utsatt pga. prisen på gass, det er ikke lukket men .... Det er ca ti selskaper med norsk kapital som jobber i Murmansk i dag. Handelsutbyttet er nesten slik det var tidligere. Norge er en av de viktigste partnernes for Murmansk fylke. Det er klart at dette er investeringer som fortsetter. Jeg tror nok at slike investeringer vil vi fortsette å støtte opp om

Moderator: Bjørn Gundersen, Novotec, 6000 arbeidsplasser hva er suksessen?

Gundersen: Jeg tror at forklaringen er at Murmansk er den siste isfrie havnen. De prosjektene vi utvikler ligger alle i arktisk så det var naturlig for oss å etablere den byggeplassen vi har nå i Murmansk. I Murmansk har vi 350-400 mann ansatt, så har vi en plan for å bli ca. 15000 ansatte.

Vi kommer til å bli en av verdens ledende senter for bygging av olje og gassplattformer. 

Stubholdt: hva med russisk eksport, jeg har tror på et industrieventyr her i Finnmark på vind. Da kan vi hente underleverandører fra Murmansk. 

Vi glemmer den innsatsen som den norske regjeringen har gjort. Det er noe med at næringslivet må gripe de mulighetene som finnes. 

Moderator: Hva kan vi satse på du trakk inn vind?

Lundberg: Utfordringen er at vi starter alltid med gass, olje mineraler etc. og noen av utfordringen er med tanke på klimaendringen. Det er et dilemma at når man diskutere næring så snakker man alltid om at man må eksportere ut av regionen og så sitter vi her bare igjen med det som er negativt og vi må komme videre derifra og kan ikke fortsette som vi har gjort før i forhold til måten man tjener penger på. 

Vi må være på lag med klima og naturen. 

Siste panel ut handlet om Europoa i Endring – nye framtidsscenarioer i nord?

 

I panelt satt:

Seniorforsker ved NUPI, Julie Wilhelmsen.

Parlamentsmedlem, Murmansk Duma, Maksim Belov.

Nestleder i Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og

Moderator, Anja Kristine Salo, Barentssekretariatet. 

Moderator: Hva kjennetegner dagens Europa?

Wilhelmsen: Jeg ser det som et slags rivaliseringen mellom to parter hvor den ene er vesten inkludert USA på den andre siden Russland og drømmen om en eurasiske union. 

De har ikke bare militære og økonomiske dimensjoner men mer enn det. 

Det er beklagelig få mekanismer til å håndtere denne rivaliseringen. 

Haukene på begge sider får en mye mer dominerende røst ut fra slik det er i dag

Jeg tror ikke at det er beviste prosesser men en slag sosial mekanismen man kan observere generelt. I USA er oppløsningstendensene ganske dramatiske. Det eneste demokraten og republikanerne kan enes om er at Russland er farlig, den er nevnt som trussel nummer en.

Moderator: Ytre fiender for å skape enhet innad?

Wilhelmsen: Jeg vil ikke beskrive det som en bevist prosess men vesten har behov for å snakke om seg selv, være den demokratiske gode makten og det er et selvbilde vi har, da er det lett å spille opp å fokusere på den ytre trusselen. 

Jeg synes at vi har vært for lite forsiktige, man har gjennom reksjonene etter annekteringen av Krim mm fått til et skremmebilde av Russland. Det kan være reelt men det er mer en fjær til ti høns. Man kan ikke se spøkelser på høylys dag, men de som kjenner Russland vet jo også at det aldri heller er noe som er galt med Russland fra deres ståsted. 

Den største utfordringen for Europa i dag er tillit mellom politiske aktører. Jeg hørte på den første debatten om at vi må ha dialog, forholdet alltid vært god etc men jeg opplever at man har veldig liten tillit med hverandre. Man er ikke sikker på at man kan stole på motparten på alle felt. 

Moderator: Er det noe i situasjonen før andre verdenskrig som minner om i dag?

Wilhelmsen: Den historiske analogien jeg har vært imot etter annekteringen av Krim er at man stilte spørsmålet, er Putin Hitler og det er ikke riktig og farlig. 

Det er noen likheter i dette at det er veldig mye misnøye i befolkningen i hele Europa og enormt mye misnøye i Russland siden 90-tallet og komboen av denne typen strømmer av misnøye og politikere som spiller på dette skaper fiendebilder og setter opp andre som en slags motsats til oss selv. 

Revansj tenkningen spesielt på russisk side er skumle. Det jeg leser av det er at Russland la seg under vesten på 90-tallet osv og aller viktigst er at nå har dere gjort så mange feil at nå skal vi gjøre de samme feilene mot dere. 

Maxim: Hva vil jeg da si, jeg vil si, du sa at Russland vil ha revansje men det er ikke revansje, den kalde krigen er over. La oss si at det var to lag, NATO og Russland, to lag som hadde konflikt, de sa la oss legge ned våpnene og snakke sammen og vi i Russland så at det skritt for skritt skjedde noen endringer som vi ikke kunne forstå. 

For eksempel så skjønte vi ikke det med Kosovo, det ble enda mer uforståelig for oss, vi følte oss lurt, det var nye regimer som kom og det ble brukt militær aggresjon, Afghanistan, Libya, Syria osv. og vi ser at denne verden er ikke alle like ærlig som vi trodde, og vi forsto som land at vi måtte motstå denne typen aggresjon. 

Bergstø: det er mulig å forstå det for om man ikke skjønner hverandres perspektiv så kan vi ikke samhandelen. Det er en forutsetning for et godt samarbeide og det som har kjennetegnet oss og vårt forholdt til Russland er at vi har felles historie, og et nært samarbeid, og har en felles interesse i de samme områdene i forholdt til stabilitet og forvaltning, ressurser. 

Jeg er enig i at Russland fremheves som fiende og Norges historie med Russland en historie om fred og frigjøring og at vi dermed ikke må gjenta alle de historiene som blir fortalt. 

Moderator: Har de vestlige demokratiene ikke fulgt med i timen?

Belov: Om vi skal snakke om dette som fiendebilde så har enhver stamme et felles ideal symboler osv. og dette har blitt en tendens både i Russland og i Europa, vi får jo også vite at vesten er en fiende noen som ikke forstår oss.

Den informasjonen vi får virker kanskje i Russland men ikke i nordområdene, det er ingen som kan bevise for meg at Norge er en potensiell fiende men noen misforstår så vi må ha kommunikasjon for å bekjempe dette. 

Wilhelmsen: Vi har faktisk en ny slags opprustnings spiral som vi vikler oss inn i.

Det ser ut for meg som at det sikkerhetspolitiske er det som dominerer oss nå.

At vi ikke klarer å se på motparten som noe annet enn det vi så i Ukraina er synd. Vi ser ikke at stater opererer forskjellig i forskjellige geografiske områder. 

Mer informasjon kan man finne på Hjemmesiden til Finnmark Fylkeskommune: https://www.ffk.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige        12 av 1331        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N