Økt alliert tilstedeværelse gjør Norge tryggere

Økt alliert tilstedeværelse gjør Norge tryggere

– I mangel av et troverdig norsk forsvar, bør vi øke tilstedeværelsen av allierte land- og luftstyrker, skriver Halvor Aas i denne kommentaren til Tormod Heiers fagnotat om Forsvarets innretning.
Publisert: 2019.11.12

«Hvilket forsvar gjør Norge tryggest?» spurte Tormod Heier i et fagnotat publisert på prosjektutsyn.no i begynnelsen av oktober. Notatet bygger på en målsetning: «Et forsvar som klarer å holde USA interessert i Norge og NATO, uten at det provoserer Russland, gir Norge mest sikkerhet». Det er et ønskelig mål, men er det realistisk Forsvarets svake status tatt i betraktning?

Det er for meg ukjent om det er forskningsmessig belegg for Heiers anbefaling og konklusjon. Diskusjonen er innledningsvis enkel å følge, men anbefalingen er overraskende siden den ikke henger sammen med diskusjonen.

Heier skriver at andre verdenskrig lærte oss at nøytralitetslinjen ikke var tilstrekkelig til å forsvare landet mot angrep. Krigen ga oss også to andre lærdommer som er spesielt relevante:

  1. Skal man beherske Norskehavet må man også beherske norskekysten.
  2. Ved en konflikt i Sentral-Europa vil stormaktene prioritere krigføring der, og ikke på flankene.

Hva er trusselen mot Norge og hvordan kan en konflikt oppstå?

En lokal konflikt med et militært innslag er en situasjon Norge må kunne håndtere, et isolert angrep mot Norge er mindre sannsynlig. Et aktuelt krigsscenario er en konflikt som utløser det russiske bastionforsvaret. Det vil potensielt medføre en okkupasjon av deler eller hele Norge, samt Svalbard.

Svalbard er et underkommunisert sikkerhetsmessig problem. Området er viktig for militær kontroll av Norskehavet, Nordishavet, Grønlandshavet og Barentshavet i en krisesituasjon. Det påhviler Norge å opprettholde Svalbard som en demilitarisert sone, allikevel er emnet stort sett borte fra offentlig debatt. I forsvarssjefens fagmilitære råd er for eksempel verken Svalbard eller Nordishavet nevnt.

Norge blir allerede i dag utsatt for provokasjoner og påminnelser om at en arktisk krig ikke er utenkelig. Russiske påminnelser om vår beliggenhet har vært tydelige:

  • Rutinemessig politisk fordømmelse og motreaksjoner når Norge utøver suverene rettigheter.
  • Gigantøvelser uten varsling. Øving av brigade-landsetting i Norges nærområder.
  • Utplassering av raketter med atomkapasitet langs den norsk-russiske grensen.
  • Øving av bastionforsvaret og simulerte angrep mot norske militære anlegg.
  • Jamming av GPS-signaler.
  • Testing av Norges grenser på Svalbard.

Denne listen kan gjøres mye lengre, men viser at klimaet ikke har blitt bedre siden vi forhandlet fram delelinjeavtalen med Russland i 2010. Slik bildet er nå̊ er det kanskje til og med et spørsmål om Norges Svalbardpolitikk kan bestå om den utfordres av Russland, kanskje til og med koordinert med Kina. Det er et mulig regionalt konfliktbilde som ennå ikke er beskrevet. Den sikkerhetspolitiske utviklingen har tre trekk; trusselbildet har endret seg, regional konflikt er mulig og militærmakt er et mulig politisk virkemiddel.

Hva betyr det russiske bastionforsvaret for Norge?

Tradisjonelt har vi sett på det russiske bastionforsvaret som en serie med forsvarslinjer hvor det ytterste er atomdrevne angrepsubåter (SSN) som patruljerer i GIUK-gapet (mellom Grønland, Island og Storbritannia). Det er essensielt for det russiske forsvaret at amerikanske hangarskipsgrupper ikke tillates å operere i Norskehavet. Man kan se på kartet for å forstå at andre forsvarslinjer kan etableres fra Grønland til Trondheimsområdet, og Grønland-Svalbard-Lyngenområdet.

Herredømme over havet er det strategiske bildet, men det er taktisk vanskelig å operere marinestyrker i området uten luftherredømme. I mangel av hangarskip betyr det at norskekysten og Svalbard er egnet til å tjene som baseområde for luftstyrker. Russland har i tillegg etablert arktiske brigader som er velegnet til raskt å besette slike strategisk viktige områder. Sentralt i dette bildet blir norskekystens strategiske betydning, som vi også erfarte under andre verdenskrig.

Kan vi forvente alliert hjelp i krisesituasjon?

Heier uttrykker “lønnlig håp om at USA kanskje vil komme Norge til unnsetning”. Samtidig er hverken styrker eller forhåndslagret materiell øremerket for forsvaret av Norge. Spørsmålet er, hvor vil den allierte kommando først sende forsterkninger dersom en storkonflikt er under utvikling i Sentral-Europa? Dette kan vi også trekke lærdom av fra andre verdenskrig.

Hva skal egentlig allierte landstyrker i Norge utrette annet enn å demme opp for en videre okkupasjon sørover? I så fall, hvor skal man eventuelt etablere en slik forsvarslinje? Ved Lyngen, Trøndelag eller enda lenger sør? Motsatt er et angrepscenario hvor Kola skal besettes av NATO i en større operasjon ikke sannsynlig. Etter at russiske strategiske undervannsbåter (SSBN) har forlatt sine baser er det kun infrastrukturen der som er interessant. Den kan kontrolleres og ødelegges med andre stridsmidler enn hærstyrker.

Hva kan provosere til konflikt og hvilke beroligende tiltak bør iverksettes?

Den mest provoserende foranledningen til en konflikt er fravær av militær styrke. Det er helt utrolig hvor beroligende militær styrke kan være. “Speak softly and carry a big stick; you will go far” gjelder fremdeles som en politisk læresetning. Vi så hvordan fraværet av en “stick” feilet på Krim, på Falklandsøyene og i Sør-Kinahavet. Selv ikke annekteringen av Azovhavet som et russisk innlandshav kunne hindres av internasjonal fordømmelse.

Hva annet er det Norge gjør som kan være provoserende for bjørnen i øst? Vi opprettholder vår Svalbardpolitikk. Vi øver alliert hjelp med utgangspunkt i Fredrikstad. Vi øver allierte soldater i Trondhjem og på Setermoen. Dette kan ikke oppfattes som farlig. Vi har etablert en etterretningsstasjon i Vardø, det kan heller ikke være spesielt aggressivt.

Det er enighet om at den norske hæren og forsvaret er lite og dårlig rustet til å håndtere selv begrensede militære konflikter. Hvor mye mer beroligende kan Norge være uten å sette sin egen sikkerhet i fare?

Hvordan ha et forsvar som klarer å holde USA interessert i Norge?

Norge må kunne fortsette å gi styrkebidrag til både NATO og USA-ledede operasjoner. Jeg tror ikke USA vil være like interessert i å styrke det norske forsvaret for å håndtere en bilateral konflikt. Til det trenger vi et egnet norsk forsvar. Om det er det enighet.

I kampen om ressurser i en større konflikt kan det ta lang tid å få inn forsterkninger. Da er det viktig at det på et tidlig tidspunkt etableres en forståelse av at en krigstilstand råder. Heier kommer med det gode råd å opprette en “tripwire” for klart å kunne skille mellom krig og fred. Finnmark landforsvar har blitt styrket og kan fungere som en slik “tripwire”. I tillegg kan marinens fartøyer også tjene som en slik i en konflikt. Nedsiden med en snubletråd er at man forutsetter at liv må̊ ofres for å etablere at krig er et faktum.

Hovedhensikten med vårt forsvar er at en stor konflikt ikke forblir bilateral, men utløser allierte reaksjoner. For å oppnå dette kan Norge i samarbeid med allierte etablere ytterligere snubletråder som i seg selv er en garanti for intervensjon og dennes konsekvenser.

Basert på Heiers innledende diskusjon og ovenstående er det mulig å konkludere motsatt av ham. I mangel av et troverdig norsk forsvar, bør vi øke tilstedeværelsen av allierte land- og luftstyrker. Det kan for eksempel gjøres ved fast stasjonering av amerikanske bataljoner på Setermoen og i Trøndelag. Opprettelse av et områdeluftvern (THAAD/Patriot) i Trøndelag. Fast rotasjon av maritime patruljefly på Andøya, og faste allierte øvingsskvadroner samt forhåndslagret materiell på Rygge. Da vil vi ha snubletråder som ingen kan overse eller ønske å ta risikoen på å utløse.

Sterkere nasjonal militær tilstedeværelse og økt alliert øving bidrar til stabilitet i nord

Det beste Norge kan gjøre i dagens situasjon er etter mitt skjønn:

  1. Gjenopprette våre militære kapasiteter slik at vi kan håndtere konflikter opp til et visst nivå̊.
  2. Fortsatt gi relevante styrkebidrag i internasjonale operasjoner for å tydeliggjøre Norges allierte forpliktelser og vilje.
  3. Styrke alliert nærvær i strategisk viktige områder.

Da, og bare da, kan vi oppnå vår viktigste garanti for fred og sikkerhet. Russland vil gjerne bestemme politikken i Barentsregionen, og vil alltid uttrykke skepsis til et økt militært nærvær. Russland har alene bidratt til at den europeiske sikkerhetssituasjonen har blitt mer kompleks og skremmende. Det er ikke provoserende at Russlands naboer iverksetter nødvendige tiltak for å sikre sin frihet.

Jeg tror på ingen måte at Russland ønsker en konflikt med Vesten. Russland ønsker garantier for at Napoleons og Hitlers krigseventyr ikke kan gjentas. Vesten ønsker garantier for at ikke Russlands militære eventyr sprer seg. Både Øst og Vest kan oppnå varig fred ved politisk vilje, beroligende tiltak og militær styrke.

 

Forrige        6 av 1333        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N