Om utdanning, kvalitet og gevinstrealisering

Om utdanning, kvalitet og gevinstrealisering

I følge langtidsplanen (LTP) for Forsvaret og det påfølgende iverksettingsbrevet (IVB), skal høyere (nivådannende) utdanning i Forsvaret reduseres med 460 millioner kroner.
Publisert: 2017.03.01
Dag Henriksen, Oberstløytnant / Professor (PhD), Luftkrigsskolen (tekst)
Innenfor helheten av utdanningssystemet skal ytterligere 100 millioner kroner reduseres som følge av økt sivilt samarbeid. Det er signalisert at godt over 200 ansatte – en drøy tredel av de som jobber innen høyere utdanning – må finne seg annet arbeid. Av et totalbudsjett på en drøy milliard kroner for nivådannende utdanning, betyr det at budsjettet skal halveres. LTP/IVB kunne sagt at en skal finne en halv milliard innen utdanningssektoren – det ville ha gjort det lettere å finne mer fleksible og balanserte løsninger med samme innsparing for Forsvaret. Men den voldsomme gevinstrealiseringen skal hentes eksplisitt innen høyere utdanning. Forsvarsministeren hevder at dette skal gi økt kvalitet, men for oss som jobber hver dag med å utvikle offiserer er det noe mer uklart hvorfor dette blir bedre. Snarere er det kanskje på tide å diskutere den systematiske svekkelsen av høyere utdanning i Forsvaret de siste 20 årene?


Utviklingstrenden innen nivådannende utdanning
Forsvaret har en lang og svært stolt tradisjon for høyere utdanning i Norge. Krigsskolen ble grunnlagt (1750) lenge før nasjonens første universitet (1811). Krigsskoleutdanning oppleves å ha høy status i Norge. En slik status er berettiget. Norske offiserer har tradisjonelt vært meget godt skolert. Det har bidratt til å gi respekt. Respekten fra det sivile samfunn er viktigere enn vi kanskje tenker over i hverdagen. Tilliten det sivile samfunn har til å betro Forsvaret store ressurser, krevende oppdrag, og – til syvende og sist – verne om nasjonens frihet må aldri tas for gitt. Grunnlaget for denne tilliten er grundig skolerte offiserer som settes i stand til å ta kloke beslutninger om maktanvendelse tuftet på solid politisk-, militær-, juridisk- og etisk kompetanse.

Da jeg startet min militære karriere på 1990-tallet, bestod nivåutdannende utdanning i Forsvaret av befalsskole; to-årig første nivå på krigsskolen (KS I); to-årig andre nivå på krigsskolen (KS II); Forsvarets Stabsskole 1; Forsvarets Stabsskole II; Forsvarets Høyskole («Langkurset»). Til sammen utgjorde dette ca syv år med høyere utdanning. I tillegg kom ulike kurs og mer fagspesifikk utdanning.

På midten av 2000-tallet var KS II og Stabsskole 1 lagt ned, og ny 3-årig bachelorutdanning etablert. Elevene på krigsskolen ble yngre og hadde mindre erfaring. Der man tidligere hadde en sterkere vekselvis dynamikk mellom utdanning og operativ erfaring, ble det nå større avstand mellom 24-åringen som graduerte fra krigsskolene, og den gjennomsnittlig ca 40 år gamle eleven på Forsvarets Stabsskole.

Nå skal det gjenværende systemet halveres i ressurstilgang. Der vi fra og med 2005 har hatt en ettårig befalsskole og en tre-årig bachelor, skal den nye ordningen redusere utdanningstiden ved å slå sammen befalsskole og krigsskole. Elevene skal rekrutteres direkte fra videregående skole (eventuelt førstegangstjeneste). Krigsskoleelevene skal nå graduere som 22-åringer. En deltids-Master er etablert med samlingsuker innen ulike fag, og vil kanskje videreføres. Stabsskolen har fått beskjed om at det vil bli betydelige nedskjæringer.

Alt var på ingen måte bedre før. Våre militære utdanningsinstitusjoner har fått tydeligere kvalifikasjonsrammeverk, sterkere profesjonalitet og mer skolerte lærekrefter. Forskning- og utvikling knyttet til ulike aspekter ved maktanvendelse har styrket seg voldsomt de siste tyve årene, og offiserer med PhD er ikke lenger uvanlig. Samtidig er det åpenbart at det må settes tydelige krav om effektivisering innen utdanningssektoren, på lik linje med andre sektorer i Forsvaret. At LTP berører dette er både naturlig og ønskelig.

Men trenden er tydelig, og er et produkt av politiske prioriteringer hos skiftende regjeringer over tid. Vi ser ut til å nærme oss en halvering av tid avsatt til høyere utdanning for offiserer de siste 20 årene. Samtidig går erfaringsnivået til de som går krigsskolen ned til et nivå hvor de ikke har et militært fundament eller referansegrunnlag å bygge kunnskapen på. Pedagogikk som tar utgangspunkt i grunnleggende bruk av militærmakt, eller helt basale erfaringer med militært lederskap, blir med andre ord krevende fordi elevene i svært liten grad vil ha denne type erfaring fra og med høsten 2018.

Det er i det hele et nokså forstemmende ordskifte om høyere utdanning i Forsvaret. Forsvarssjefen har i sitt målbilde for utdanning definert sin visjon: «nødvendig utdanning». I IVB beskrives ambisjonen som å levere «god militær utdanning». Ingen av ambisjonene «river skinnet av kaldgrøten», for å bruke et mer folkelig uttrykk. Hvorfor er ikke ambisjonen større? Vi kjøper de beste flyene (F-35), vi trener sammen med de beste på de beste internasjonale øvelsene («Red Flag», m.fl.), vi har blant verdens beste piloter – men har altså valgt å nøye oss med en moderat ambisjon for høyere utdanning. Den strukturen som i hovedsak skal bidra til å utvide horisonten, stimulere til kritisk tenkning, bygge kunnskap – skape den reflekterte, helhetstenkende offiseren som skal ta kloke valg knyttet til anvendelse av makt.

Det er i det hele litt vanskelig å forstå en slik prioritering. For til syvende og sist handler det nettopp om prioritering. Vi kjøper flymaskiner for flere hundre tusen millioner kroner (inkludert levetidskostnader), men synes høyere utdanning er litt dyrt. Offiserens mer overgripende analytiske muskel skal prioriteres ned og vi vil få mindre ressurser til å øve. Det er nettopp kombinasjonen av teori og praksis med tett oppfølging som er nødvendig for å skape offiserer som «virker» når det er alvor. Det er dette som koster penger vi ikke ser ut til å få, og som gjør sammenligningen med sivile utdanningsinstitusjoner metodisk krevende. For å slå det fast, det er ingen lovmessighet at gevinstrealisering betyr halvering av budsjettet til nivådannende utdanning – det er en prioritering. Tyskland prioriterer annerledes. Da representanter fra de europeiske luftkrigsskolene møttes i Tyskland våren 2016, orienterte det tyske vertskapet om at tyske offiserer – inkludert piloter – nå skal ha syv års utdanning, og at alle skulle ha mastergrad.



Utdanning og veien mot et 5. generasjons Luftforsvar
Vi har nettopp avsluttet årets Luftmaktseminar som fokuserte på veien videre for det vi omtaler som vårt 5. generasjons luftforsvar (5GL). Den største omstillingsprosessen vi står ovenfor for å lykkes tror jeg foregår inne i hodene våre. Sagt mer direkte, vi kommer til å bli svært kompetente til å fly F-35 – hvordan vi skal bruke F-35 for å nå mer overgripende militærstrategiske og sikkerhetspolitiske målsettinger er en langt større utfordring for oss.

Min største bekymring knyttet til LTP er at den bidrar til å forsterke en bedriftskultur som allerede er svært taktisk orientert. For Luftforsvaret er i all hovedsak taktisk/stridsteknisk orientert. Det ligger ekstremt tungt i vår bedriftskultur. Det er vår største styrke og vår største svakhet. Det er en enorm styrke fordi det skaper offiserer som ofte er meget kompetente på det taktiske nivået. Ulempen er at den bedriftskulturelle gravitasjonen mot det taktiske nivå er så sterk at det drar mennesker, perspektiver og institusjoner mot seg. Det skaper utfordringer knyttet til overordnet analytisk tenkning knyttet til maktanvendelse.

Denne bedriftskulturen utfordres betydelig når Luftforsvaret nå har fått ansvaret for å bruke de ressurser en tidligere kun styrkeproduserte; Vi skal håndtere vår nabo i øst alene i en eventuell krise/krig inntil alliert hjelp ankommer; og vi får et kampfly med et missil som til sammen åpner militærstrategiske muligheter vi tidligere ikke har vært i nærheten av. Behovet for å styrke offiserenes kompetanse på mer overordnet nivå blir helt sentralt.

Det er ved første øyekast vanskelig å være uenig når Forsvarsministeren sier vi skal «bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon og mer på å produsere kampkraft (…) Vi skal seile mer, fly mer, øve mer og trene mer». Hun illustrerer poenget ved å henvise til at fire av fem fregatter var ute og seilte under Sjøforsvarets årlige storøvelse («Flotex») i fjor høst (2016). Dette muliggjøres blant annet ved at Sjøforsvaret har «kuttet 30 prosent i staben på land og flyttet folkene over på sjø». Forsvarsministeren trekker frem utdanning som et annet egnet eksempel: «Reform av utdanningssystemet vil øke kvaliteten, kutte kostnader, og dermed gi mer effektive leveranser til Forsvaret». Stabene skal med andre ord slankes, og utdanning reduseres, slik at «mot slutten av perioden skal vi investere i viktige strategiske kapasiteter. Nye kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly vil, sammen med økt satsning på etterretning og store investeringer i Hæren (…)».

Jeg savner imidlertid en mer nyansert fremstilling og diskusjon rundt dette. Det blir ikke nødvendigvis mere kampkraft av «å seile mer» eller å «fly mer». Dersom den 4. fregatten som seilte under FLOTEX var operativt ekstremt redusert, så blir det jo bare symbolpolitikk. Vi vet fra Luftforsvaret at antall flytimer er et dårlig kvalitetsmål. Det er balansen i systemet – sikkerhetspolitisk ambisjon, militærstrategisk tilnærming, operasjonell planlegging, taktisk utøvelse – som blir avgjørende for om Norge lykkes med å håndtere en krise eller krig i fremtiden. Det hjelper ikke å ha F-35 eller blant verdens beste piloter, dersom vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) eller FOH ikke evner å planlegge og utnytte plattformen.

At Sjøforsvaret slanker staben «på land» med 30% for å seile mer kan være klokt, jeg kjenner ikke Sjøforsvaret inngående. Men det kan også være ekstremt uklokt på sikt dersom svekket stabskraft fører til dårligere planlegging, mindre helhetsoversikt, dårligere utdanning og en for ensidig dreining mot en mer taktisk plattform-orientert bedriftskultur. Skulle så være tilfelle, vil jeg heller ha tre robuste fregatter med svært høy kompetanse, sørge for å tilbakeføre 30% av de erfarne stabsoffiserene tilbake til staben – kanskje endog styrke staben – slik at kampkraften styrkes ved å understøtte de tre fregattene med høyt utdannede og svært kompetente offiserer, med gode systemer for innkjøp og materiellkontroll etc. Når Norge har økonomiske muskler til å kjøpe fregatter, kampfly og annet svært moderne utstyr, fremstår vår hovedutfordring som organisasjon å bygge kompetanse som gjør at vi kan utnytte ressursene på en klok måte. Denne type kompetanse krever høy utdanning og riktig erfaring.

Det er ingen dårlig LTP som er fremlagt. Forsvarsministeren har rett når hun sier at den representerer et løft for Forsvaret med betydelig «friske midler». Luftforsvaret (og Forsvaret) får nye kampfly, nye overvåkingsfly (P8), og to nye helikoptertyper (NH-90 og AW101) de nærmeste årene. Det skal en liten nasjon være svært fornøyd med. «Utfordringen er at de som kritiserer ofte tar utgangspunkt i en flik av virksomheten og ikke tar hensyn til det store bildet», uttalte Forsvarsministeren for noen måneder siden. Det tror jeg nok ofte kan være et riktig bilde.

Når det gjelder høyere utdanning er jeg imidlertid usikker på om ministeren har snakket nok med «de som har skoen på». Dette handler ikke om sammenslåing av krigsskolene – en slik sammenslåing vil uansett ikke endre spesielt mye hverken på utfordringene innen Forsvarets utdanningssystem, som denne artikkelen forsøker å skissere, eller det som fremstår som en av hovedutfordringene for Forsvaret – styrking av kompetanse over det taktiske nivået.

Et godt utgangspunkt for å skape et solid, kompetent og fremtidsrettet utdanningssystem er neppe å sette en definert økonomisk ramme og beskrive hvor mange som skal miste jobben. Snarere bør man kanskje sette seg ned å beskrive hva offiserer i fremtiden må kunne. Hvilken kompetanse skal de ha? Hvilke kunnskaper, holdninger og ferdigheter må offiserer i fremtiden besitte for å nå våre felles forhåpninger om et Forsvar som utnytter våre operative fellesressurser på en kompetent og sikkerhetspolitisk avstemt måte? Kanskje vi bør diskutere kvalitet litt mer? Så får et kostnadseffektivisert utdanningssystem komme som en følge av den kvalitet vi ønsker.

USAs nye Forsvarsminister, tidligere general James Mattis, sa på NATOs forsvarsministermøte i Brussel 15. februar 2017 at de europeiske medlemslandene i NATO måtte bidra mer. Vi vet at 2% av BNP har vært en uttalt målsetting mange nasjoner strever med å nå. Skulle Norge bidra ytterligere for å nå 2%-ambisjonen vil min anbefaling være å se nærmere på hvordan vi utdanner våre offiserer. Å sørge for å være blant NATOs høyest utdannede og kompetente offiserer kan vise seg å være en svært god investering, og en forutsetning for å utnytte de enorme investeringene i militært utstyr som Norge er i ferd med å gjennomføre. Alternativet til høy kompetanse kan være inkompetanse – det kommer også med en pris.
Forrige        142 av 1244        Neste
loader
Norges Offisersforbund 2018
Webutvikling av:A2N