Undervalg +

• 1. Temaside - Koronavirus
• 2. Befalsbladet
• 3. Nyhetsarkiv

NATOs generalsekreta!r Jens Stoltenberg I møte med den ukralnske presidenten Volodymyr Zelenskyj. FOTO: NATO, HENTET FRA: WWW.FLICKR.COM

Opptrapping i grenseland

Spenningen har økt mellom Russland på den ene siden, og Ukraina, USA og Europa på den andre. Hva foregår på grensen mellom Ukraina og Russland og hvilken betydning har det? Hva er Russlands intensjoner – og kommer det til å bli en ny krig?

Publisert: 2022.01.09

Marte Aasen

Den siste måneden har Russland flyttet militære styrker og materiell til nord for Jelnja i Russland, ikke langt fra grensen til Hviterussland og Ukraina. Rundt 100 000 russiske soldater skal visstnok stå klare, med avanserte våpen, stridsvogner, pansrede kjøretøy og kortdistanse ballistiske missilsystemer. Utplasseringen og aktiviteten omtales som uvanlig av blant andre NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Hva som kan være formålet skaper uro og usikkerhet – ikke bare i Ukraina, men også i andre europeiske land og i USA.

Flere setter spørsmålstegn ved Russlands intensjoner og beskriver den russiske aktiviteten som en reell sjanse for en ny konflikt i større skala mellom Ukraina og Russland. Amerikansk etterretningstjeneste uttrykker bekymring for at Russland vil angripe Ukraina i starten av 2022, samtidig som Russland har gjort lite for å dempe usikkerheten rundt hva deres intensjoner er.

Hvilken betydning har den russiske aktiviteten og hvor alvorlig er dette? Legger Putin til rette for en mulig ny invasjon av Ukraina? Eller er det kun en form for tvangsdiplomati eller avskrekking? Hvorfor skjer denne eskaleringen mellom landene akkurat nå?

Utviklingen det siste året

I april i år skjedde det også en omfattende utplassering av russiske soldater langs grensen. Den gangen var forklaringen at det var knyttet til militære øvelser, og mye tydet på at Russland ville forsikre seg om at deres aktivitet var synlig – et tegn på at de ikke planla noe mer alvorlig enn å vise seg frem.

Noen styrker ble trukket tilbake etter at øvelsene var avsluttet, men det er estimert at en del ble værende igjen i regionen. Det har blitt spekulert i om troppeforflyttingen var et russisk forsøk på å få til et møte mellom Biden og Putin. Møtet mellom dem fant sted i Genève i juni, og bidro til å gi et bilde av Russland som en verdig motstander.

Utviklingen med nye tropper langs grensen den siste tiden kommer likevel i kjølvannet av en forverring i forholdet mellom Russland, USA, NATO og Europa det siste året. Det har blant annet handlet om fengslingen av opposisjonsleder Navalnyj, valget i Hviterussland med påfølgende demonstrasjoner, cyberangrep som hackingen av SolarWinds, og selvfølgelig konflikten i Ukraina. Det har blitt innført ytterligere restriksjoner fra EU og Biden-administrasjonen mot Russland, og USA og andre NATO-land har trappet opp aktivitet og militære øvelser i og rundt Svartehavet det siste året. Samtidig har Russland avsluttet alt samarbeid i Nato-Russland-rådet, og sendt alliansens representanter i Moskva hjem.

I tillegg til denne utviklingen kommer migrasjonskrisen som har foregått på grensen mellom Hviterussland og Polen, og som Polen mener Russland står bak. Og den russiske missiltesten som ødela en gammel satellitt, hvor bitene utgjør en risiko for andre lands satellitter, samtidig som det viste at Russland muligens har evne til å ødelegge NATOs/USAs GPS-satellitter. Senest i midten av november uttalte Putin videre at NATO hadde ødelagt muligheten for en dialog med Russland.

I bakgrunnen er også energikrisen i Europa, som gir økt avhengighet – og dermed også økt sårbarhet – for russisk naturgass. Russland dominerer markedet for naturgass, og avhengigheten kommer bare til å øke de nærmeste årene med det grønne skiftet og EUs vedtatte stenging av forurensende kullkraftverk. Denne situasjonen kan gjøre det tvingende nødvendig å ha et fungerende forhold til Russland.

Uvanlig aktivitet eller ny normal?

Det er imidlertid noe uenighet om dagens russiske militære aktivitet langs grensen mot Ukraina faktisk er uvanlig. Russland har normalt sett, særlig siden 2014, mange militære styrker utplassert i nærheten av grensen til Ukraina. Antallet det ble rapportert om i april at hadde blitt utplassert var misvisende, og skal ha inkludert et stort antall soldater som alltid står stasjonert ved frontlinjen i Donbass.

På en annen side er det andre aktiviteter – at enheter i den russiske nasjonalgarden nå skal være mobilisert og at spesialsoldater som kommer langveisfra skal være utplassert – som kan tyde på at Russland i hvert fall vurderer et større eller mindre angrep på Ukraina. Det er heller ikke oppgitt en forklaring for utplasseringen og de er ikke like opptatt av at utplasseringen skal være synlig. Det kan tolkes som at de har en mer alvorlig intensjon enn at de bare ønsker å fremstå som truende.

Samtidig har ikke utplasseringen gått raskt, og det sakte tempoet kan tyde på at dette handler om en generell endring i hvor styrker er utplassert, et skifte fra andre steder i landet til de militære distriktene i vest og sør, fremfor en rask oppbygging for en militær offensiv. Men til forskjell fra i april har man imidlertid nå visstnok strategisk etterretning om russiske forberedelser til mulig invasjon, noe som også er grunnen til den økte uroen.

Retorisk oppbygging

Spenningen mellom de to landene har eskalert etter at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj kom til makten i 2019. Han har kjørt en tøffere linje overfor Russland.

Putin har den siste tiden eksplisitt sagt at ukrainsk NATO-medlemskap utgjør en trussel mot russisk sikkerhet. I tillegg viser uttalelsene økende misnøye med Ukrainas militære samarbeid med NATO-land og USA, i form av nye forsvarskapabiliteter og en oppgradering av det ukrainske sikkerhetsapparatet. Ukraina er nå en av de største mottakerne av militær hjelp fra USA. Putin har beskrevet dette som en «rød linje» for Russland, og har videre kommet med antydninger om at hans tålmodighet med Ukraina er slutt.

Mulig russisk invasjon av Ukraina?

USA har sagt at de vil støtte Ukrainas suverenitet og uavhengighet. Samtidig omtales dette som for mild ordbruk, og grenseaktiviteten i april, samt hendelsen ved Kertsjstredet i 2018, har avslørt at den vestlige støtten til Ukraina tross alt er begrenset og man er ikke villig til å risikere krig med Russland over Ukraina. Dette bidrar til å underbygge antakelser om at Putin ser de eventuelle hindringene som måtte dukke opp som håndterbare.

Det kan være at opptrappingen er forberedelser til et full-skala angrep på Ukraina, men sannsynligheten er muligens større for at det handler om en begrenset operasjon. At Russland ønsker å utvide territoriet de kontrollerer i Ukraina, for å sikre grepet de allerede har på Krim-halvøya.

Det ser heller ikke ut til at Russland har tatt innover seg at annekteringen av Krim i 2014 og konflikten i Øst-Ukraina, bare har forsterket store deler av Ukrainas besluttsomhet om å komme seg vekk fra Russlands innflytelsessfære og nærmere Europa. Utviklingen i NATO-oppslutningen er eksempelvis ganske formidabel. Det er enda en grunn til å ta bekymringen rundt en mulig invasjon på alvor.

Eller er dette signaler om å få andre politiske gjennomslag?

Det er flere som mener at styrkeoppbyggingen heller brukes som signal om at Russland er et land man ikke skal ta for gitt. Selv om det kan se ut til at de forbereder en invasjon betyr ikke det nødvendigvis at de vil gjennomføre denne. Det kan primært handle om å styrke sin posisjon i forhandlingene som pågår knyttet til Øst-Ukraina, og vise at de har nok militær makt til å kunne destabilisere situasjonen raskt. Russland har anklaget Ukraina for å ha forlatt Minsk-avtalen, og det kan tolkes som at Russland med militær makt – eller projisering av denne – ønsker å få implementert Minsk-avtalen på egne vilkår gjennom tvang.

Noen mener at opprustningen langs grensen handler om at Russland tester Biden-administrasjonens vilje og evne, eller vil begrense USAs og NATOs militære aktiviteter i og rundt Svartehavet. Flere mener at sannsynligheten er liten for at det vil skje en ny invasjon, da det både er økonomisk dyrt og militært krevende, i tillegg til at det vil føre til nye harde sanksjoner mot Russland.

Et nytt møte mellom Biden og Putin kan være en mulig utvei for Putin uten å tape ansikt. Andre er opptatt av at det er nødvendig med en sterk vestlig reaksjon – som delvis må være militær – for å hindre videre eskalering. Uansett virker det som retorikken på begge sider nå bare tjener til å øke spenningen ytterligere.

Saken er tidligere publisert i Befalsbladet.

Forrige        114 av 1674        Neste