Påvirkning og overvåkning
Kontorene til «The Internet Recearch Agency» i St. Petersburg. Dagens hackere er ikke ungdommer med hettegensere i mørke kjellere, men ansatte i veldrevne bedrifter med lyse, moderne kontorlokaler.
Charles Maynes, Voice of America/ Wiki.

Påvirkning og overvåkning

Internett og datateknologien har gitt overvåkerne uante muligheter til å kontrollere den enkelte av oss. Men den samme teknologien gir også de som ønsker det, mulighet til å påvirke våre valg, både hva vi kjøper og hvem vi stemmer på politisk.
Publisert: 2021.01.09
MilitærTeknikk

I George Orwells framtidsvisjon fra 1949, romanen 1984, beskrives et framtidssamfunn hvor alle mennesker er under konstant overvåking av staten. Begrepet «storebror ser deg», stammer fra denne romanen. Overvåkningsteknologien som beskrives i boken, er ganske enkel. En stor fjernsynsskjerm plasseres i alle hjem. Skjermen kan ikke slås av og virker begge veier. Statlig propaganda sendes i en kontinuerlig strøm ut til alle innbyggerne, samtidig som TV skjermen også er et kamera som overvåker hjemmene til innbyggerne. 

Ute på gata blir innbyggerne forfulgt av overvåkere i helikopter.

Framtidsvisjonen til George Orwell, og ikke minst begrepet «storebror ser deg», har gått igjen i samfunnsdebatten om overvåking og personvern helt siden 1960-årene. Opp gjennom årene har det blitt advart om at myndighetene samler inn data om oss, uten at vi vil det eller vet det. For å demme opp for denne informasjonsinnsamlingen er det laget lovverk og regler for hva myndighetene kan lagre av data, hvor lenge data kan lagres, at ulike dataregister ikke kan kobles opp mot hverandre, regler for kameraovervåkning, rett til innsyn i dataregister osv.  Datatilsynet ble opprettet i 1980, for 40 år siden, nettopp for å sikre innbyggernes personvern og hindre ulovlig overvåkning og datainnsamling.

Men teknologiutviklingen ville det annerledes. Først fikk vi mobiltelefoner, som med jevne mellomrom sender et signal til basestasjonene for å fortelle at «her er jeg».  Denne rapporteringen skjer så lenge telefonen er slått på, enten vi ringer eller surfer på internett med telefonen, eller bare har den i lomma.  I ettertid er det mulig å se hvilken basestasjon telefonen har vært i nærheten av til enhver tid, og i praksis vil en dermed også vite hvor eieren har oppholdt seg til enhver tid. I flere kriminalsaker har mobiltelefonens posisjon vært brukt, både for å peile en mistenkt på flukt og som bevis, både for skyld og uskyld, i rettssalen. Det er altså ikke nødvendig med helikopter for å følge med på hvor innbyggerne er.

Men med internett tok teknologien enda en ny omdreining i retning av overvåkningssamfunnet. Vår internettbruk registreres i dag ikke bare i datamaskinen vår, slik vi har sett i enkelte kriminalsaker, bl.a. i forbindelse med overgrep mot barn, der den mistenktes PC beslaglegges, og politiet går gjennom hvilke internettsider som er besøkt flere måneder tilbake i tid. I tillegg har vi alle opplevd at om vi søker på eksempelvis ny bil, og går inn på nettsidene til de ulike bilmerkene, så begynner det plutselig å komme svært mange bilannonser på nettsidene til aviser, tidsskrifter etc. Ikke bare på din PC, nettbrett eller smarttelefon, annonser for biler popper opp også på smarttelefoner, nettbrett og PC-er til familiemedlemmer. Noen overvåker internettbruken vår og følger med på hva vi søker etter. Og det er nok ikke staten eller fremmede makter som overvåker internettbruken vår for å sende oss reklame og annonser for det vi er interessert i. Det er selvsagt et stort antall kommersielle interesser som har skaffet seg tilgang til og samler opplysninger om våre internettaktiviteter, og så prøver å selge oss sine produkter. En tidligere sjef i Datatilsynet gjennom mange år, pleide å si: «Jeg er ikke så bekymret for at storebror ser oss. Det som bekymrer meg, er alle småbrødrene som ser oss.»

Det andre store kilden til informasjon om oss, er selvsagt sosiale medier. Facebook, Instagram, Twitter, osv. Her legger den enkelte igjen detaljert informasjon i både tekst og bilder, om hva vi gjør, hvor vi reiser, hva vi kjøper, hva vi spiser, hvem vi er sammen med, hva familie og venner gjør, osv. Det er ikke uten grunn at både journalister, politifolk og etterretningstjenester har beskrevet sosiale media som en gullgruve for innhenting av informasjon, ikke minst om personer. Og, som alt vi legger ut på nettet, det blir der til «evig tid».

Felles for både mobiltelefon, bruk av internett og sosiale medier, er at den enkelte i stor grad selv velger å legge igjen elektroniske spor, som overvåkerne, både de kommersielle og andre, kan nyttiggjøre seg av. Vi ofrer vårt personvern og vårt privatliv for «å være med» og få de fordelene som mobiltelefonen, internett og sosiale media gir oss. De fleste ser fordelene ved å være å bruke internett til å sjekke ulike produkter, og være på Facebook for å holde kontakt med venner og bekjente, og de færreste tenker over hvordan informasjonen vi legger igjen, kan brukes av andre. 

Lar meg ikke påvirke

Mange vil si om noen samler inn opplysningene mine på sosiale media og på internett, så betyr det ikke noe, for jeg har ingenting å skjule. Og om jeg etter å ha søkt på biler på nettet, plutselig får en masse nettannonser, så lar jeg meg ikke påvirke av det. Hvorvidt den enkelte lar seg påvirke, vil nok kunne variere, men annonsørene hadde ikke brukt millioner av kroner på denne typen reklame om vi ikke lot oss påvirke og det førte til mer salg.

Likevel er denne typen markedsføring eller påvirkning gangske uskyldig, i den forstand at vi som vanlige mennesker umiddelbart forstår at dette er et budskap som har til hensikt å få oss til å kjøpe et bestemt produkt. Dette er jo selvsagt ikke noe nytt; markedsføring i en eller annen for har man hatt til alle tider. Det nye er at gjennom å registrere vår bruk av internett, kan denne markedsføringen målrettes i langt større grad mot det som oppfattes som mest sannsynlige kjøpergrupper. Men fortsatt er det markedsføring som vi kjenner igjen, produkt og gjerne pris og firmaets logo er en del av markedsføringen, så det er ikke noe fordekt i selve presentasjonen. 

Tilsvarende som for markedsføring av produkter, kan det sies at når politiske partier driver valgkamp og markedsfører seg selv og sitt program gjennom ulike typer media, er dette en åpen kommunikasjon, der både partinavn og logo tydelig viser hvem som står bak denne kommunikasjonen. Velgerne vet hvem som står bak og kan gjøre sine egne vurderinger.

Valg-manipulasjon og fordekt politisk påvirkning 

Opp gjennom årene har det over hele verden vært eksempler på hvordan valg manipuleres i det skjulte. Alt fra rent valgfusk, der stemmesedler ikke telles, grupper nektes å stemme osv., trusler og vold overfor velgere, kjøp av stemmer, utenlandsk pengestøtte til partier eller kandidater osv. I tillegg har man hatt eksempler på direkte desinformasjon om selve valget til velgerne, slik som ved valget i Canada i 2011, der det ble avslørt at flere velgere hadde fått telefon om at valglokalet de skulle stemme i, var flyttet. Telefonsamtalene ble sporet til et telekommunikasjonsselskap som arbeidet sammen med det Conservative Party. I 1970-årene, under valget i Chile, ble det hevdet at CIA stod bak såkalt «black propaganda»-brosjyrer, dvs. falske valgkampbrosjyrer som ble distribuert til befolkningen og som viste at det på flere vesentlige punkter var stor splittelse innen koalisjonen mellom sosialister og kommunister. 

Den store endringen med dagens fordekte politiske påvirkning, er at den via internett og sosiale media kan spre påvirkningsmaterialet i langt større omfang enn tidligere, langt mer målrettet og langt billigere. I tillegg kan påvirkeren oppholde seg hvor som helst i verden.

Russisk påvirking av det amerikanske presidentvalget I 2016

Den russiske regjeringen gjennomførte betydelige operasjoner for å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016. Formålet var å skade Hillary Clinton og støtte Donald Trump, samt skape splittelse og politisk kaos i USA. Ifølge amerikanske etterretningsorganisasjoner ble disse påvirkningsoperasjonene direkte beordret fra Russlands president Vladimir Putin.

Ifølge amerikansk etterretning ble påvirkningsoperasjonene bl.a. gjennomført ved det St. Petersburg-baserte selskapet The Internet Research Agency (også kjent som Trollene fra Olgino). Forretningsideen til dette selskapet er nettopp «påvirkningsoperasjoner», og selskapet har nær forbindelse til russisk etterretning, det russiske politiske miljø og deler av den russiske næringslivselite (oligarker).

The Internett Research Agency opprettet tusenvis av kontorer på sosiale media, der kontoinnehaveren framsto som en amerikansk innbygger med radikale meninger og som støttet Trump. Disse kontoene ble fulgt av millioner av andre brukere på sosiale media i perioden 2013–2017. Og gjennom disse kontoene ble falske artikler og desinformasjon spredd ut til store deler av den amerikanske befolkningen. 

I tillegg klarte hackere, trolig med tilknytning til den russiske militære etterretningen, å infiltrere datasystemene til viktige deler av det demokratiske partiet, samt Hillary Clintons valgapparat. Informasjon herfra ble publisert gjennom bl.a. WikiLeaks under valgkampen.

Den russiske innblandingen i det amerikanske valget medførte en skarp advarsel fra den sittende president Barack Obama, økonomiske sanksjoner samt nedstegning av mindre deler av de russiske diplomattjenestene i USA.

I ettertid har det vært gjennomført undersøkelser om det var forbindelser mellom den russiske påvirkningskampanjen og Trumps valgkamporganisasjon. Ikke overraskende har Trump benektet dette.

Bl.a. startet FBI den såkalte Crossfire Hurricane-investigation, for å undersøke russisk påvirkning av den amerikanske valgkampen i juli 2016. Særlig ble det lagt vekt på å finne evt. forbindelser mellom Trumps medarbeider og russiske tjenestemenn. Denne etterforskningen antas å ha vært medvirkende til at Trump i mai 2017 gav FBI-direktør James Comey sparken.

Etterforskningen ble overtatt av tidligere FBI-direktør Robert Mueller, som i april 2019 konkluderte med at den russiske innblandingen i det amerikanske presidentvalget var «omfattende og systematisk» og i strid med amerikansk kriminallovgivning. FBI fant også at det hadde vært flere forbindelser mellom Trumps valgkamporganisasjon og russiske myndighetspersoner. Likevel konkluderte Mueller rapporten med at selv om Trump-kampanjen så velvillig på de russiske aktivitetene og forventet at disse aktivitetene var til fordel for Trumps valgkamp, fantes det ikke tilstrekkelige bevis for å reise tiltale mot Trump eller hans medarbeidere.

Påstander om utenlandsk påvirking av valget er også blitt fremmet etter det amerikanske presidentvalget nå i høst. Fra offisielt hold i USA har både Russland, Kina og Iran blitt beskyldt for å ha prøvd å påvirke valget. Allerede i februar 2020 ble det hevdet fra offisielt hold at Russland prøvde å påvirke valget for å få Trump gjenvalgt. Det ble også hevdet Kina og Iran støttet Joe Biden. Flere amerikanske media hevdet at Russland var involvert i å spre feilinformasjon for å svekke Joe Biden, og at landet også prøvde å påvirke primærvalget i det demokratiske partiet for å få Bernie Sanders nominert som demokratenes presidentkandidat.

Utover valgene i USA har vi sett flere tilfeller av tilsvarende forsøk fra utenlandske krefter på å påvirke valg i et land. Valget i Ukraina i 2014 ble utsatt for massive cyberangrep over flere dager fra pro-russiske hackere. Hackede e-mailer ble offentliggjort, massive angrep på dataservere ble gjennomført for å forsinke valgresultatet, og informasjon om at ultranasjonalister og nazister stod bak motpartens kandidater, ble spredd. 

Også i Storbritannia har det vært påstander om påvirkning av valg fra utenlandske krefter. Bl.a. pågår det undersøkelser om brexit-avstemningen i 2016 ble påvirket av Russland.

Overvåkning, internett og datateknologien

Vår internettbruk, sosiale media, mobiltelefonens plassering og andre elektroniske spor vi bevisst eller ubevisst etterlater oss, gir muligheter for massiv overvåking av den enkelte. I mange tilfeller er myndighetenes overvåkning begrunnet i sikkerhetsaspektet, eksempelvis å plukke ut mulige terrorister ut ifra overvåkning av store befolkningsgruppers databruk. Dette er i dag mulig, i alle fall i noen grad, ved bruk av avanserte dataprogrammer som reagerer på ulike søkeord, ord i e-mailer, tekstmeldinger på telefon osv. Dermed kan overvåkerne konsentrere sin virksomhet om en liten gruppe individer, og følgelig øker sjansen for å finne de få menneskene som planlegger å begå terrorhandlinger. Denne delen av overvåkningen må vi tro at i all hovedsak utføres av nasjonale sikkerhetsorganisasjoner. 

Et av de mest kjente programmene for overvåkning av internett er det amerikanske PRISM. Utviklingen av PRISM begynte i 2007, og programmet samler inn data, systematiserer og lagrer store mengder data fra internett. Programmet var topphemmelig, og programmets eksistens ble avslørt av Edward Snowden i 2013. 

Det er ingen grunn til å tro at overvåkningen av våre elektroniske spor er blitt mindre med årene. Teknologiutviklingen har høyst sannsynlig gjort denne overvåkningen enda mer effektiv de senere år, og utviklingen av denne typen overvåkning vil ganske sikkert akselerere i årene som kommer. I demokratiske land vil en prøve gjennom lovverk å beskytte personer mot denne typen overvåking. Mens andre stater, som eksempelvis Kina og Russland, i liten eller ingen grad tar slike hensyn.  Sikkerhetsorganisasjoner og etterretningstjenester i demokratiske land får lovmessige begrensninger i sin internettovervåkning, mens land som Kina kan overvåke fritt. Og i og med at internett er et internasjonalt nettverk, oppstår selvsagt dilemmaet, kinesisk etterretning får overvåke vår internettbruk, mens norsk etterretning ikke får lov. 

Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet er et EU-direktiv fra 2006 som påbyr lagring av nærmere angitte abonnements-, lokaliserings- og datatrafikk, med en fellesbetegnelse også kalt metadata. Dataene gir informasjon om hvem man har hatt kontakt med på telefon og e-post, samt når og hvor man har hatt kontakten. Dessuten vil det registreres når og hvor den enkelte logget seg inn på internett. Lagringspåbudet begrunnes med at opplysningene kan benyttes til å bekjempe alvorlig kriminalitet. 

Direktivet er omstridt i flere land, og har blitt kritisert for å være et urimelig inngrep i privatlivet. I 2014 konkluderte EU-domstolen i Luxembourg med at direktivet strider mot europeisk rett og dermed er ugyldig. Begrunnelsen var at direktivet innebærer et meget omfattende inngrep i retten til privatliv og beskyttelse av personopplysninger.

I Norge ble direktivet vedtatt i 2011 og skulle trådt i kraft i 2012, men dette ble utsatt flere ganger. Etter EU-domstolens avgjørelse i 2014 er arbeidet med direktivet stanset og innføringen lagt på is.

Utenlandsk påvirkning av norske valg

Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2019 gjennomførte SINTEF på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet en undersøkelse av mulig utenlandsk påvirkning av valget.  Undersøkelsen baserte seg på data fra Facebook-sider, Twitter, tradisjonelle medier og alternative medier. Det er ikke funnet klare tegn på utenlandsk påvirkning, selv om debattklimaet på mange måter legger til rette for slik utenlandsk påvirkning. Derimot ble det påvist at enkelte norske brukere hentet materiale fra skjulte og ytterliggående nettsteder og spredde dette på nettet, ofte lett omskrevet til en noe mer moderat språkform. Hvor dette ytterliggående materialet opprinnelig kommer fra, kan da være vanskelig å påvise, og viser at det er neste umulig å skille mellom innenlands produsert materiale, og materiale som evt. er produsert av en fremmed makt.

Forrige        27 av 1465        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå