Undervalg +

• 1. Temaside - Koronavirus
• 2. Befalsbladet
• 3. Nyhetsarkiv

En liten øy i Varangerfjorden, noen få sjømil fra den russiske grensen. "Hva vet vi om Russlands påvirkningsoperasjoner mot Norge" spør artikkelforfatteren. Foto: Torgrim Halvari

Påvirkningens mørke rom

Russland retter sin informasjonskrig mot egen og andre lands befolkning. Hva vet vi om russiske og andre utenlandske påvirkningsoperasjoner mot Norge?

Publisert: 2022.06.29

Hedda Langemyr

Informasjonspåvirkning handler om å skape tvil, forvirring og likegyldighet til sannhet. Samtidig påvirkes vi av mye. Da er det viktig å vite forskjellen på legitim og illegitim, åpen og fordekt informasjonspåvirkning. Dette ifølge en ny studie fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Studien kartlegger hvorvidt fjorårets stortingsvalg ble utsatt for uønsket informasjonspåvirkning fra utenlandske aktører. Her vises det til skillet mellom utenlandsk påvirkning (influence) som handler om åpne aktiviteter – og utenlandsk innblanding (interference) som primært gjøres i det skjulte.

– Et eksempel på førstnevnte var når Tyrkias president Erdogan oppfordret tyske borgere med tyrkisk bakgrunn til ikke å stemme på Merkel i det tyske valget i 2017. En slik handling er ikke i seg selv illegitim og inngår ikke i det som vi omtaler som problematisk påvirkning – selv om det er uønsket. Et eksempel på illegitim påvirkning er bruk av skjulte metoder for å manipulere den offentlige debatten med desinformasjon. Høyreekstreme grupperinger i Tyskland fikk for eksempel skjult drahjelp fra internasjonale høyreekstreme nettverk via sosiale medier i forbindelse med valget i 2017, sier prosjektleder for studien og spesialrådgiver ved FFI, Eskil Grendahl Sivertsen.

I FFIs studie ble det ikke gjort funn som tyder på at utenlandske aktører har forsøkt å påvirke stortingsvalget. Rapporten konkluderer med at man ikke fant noen tegn til at valgresultatet, valgdeltakelsen eller tilliten til gjennomføring av valget ble forsøkt påvirket. Samtidig var tidshorisonten for studien kort; fra 1. august og frem til etter valget 16. september. For å ha et bedre datagrunnlag, gikk FFI to år tilbake i tid i noen av undersøkelsene.

– Vi må skille mellom kortsiktig og langsiktig påvirkning. På grunn av disse kriteriene kunne vi friskmelde valget, men det er likevel ikke grunn til å puste lettet ut. For vi fant også at utenlandske aktører aktivt benytter manipulasjonsteknikker på sosiale medier og sprer desinformasjon til et norsk publikum. Påvirkning som foregår over lang tid, med små drypp, er mye vanskeligere å fange, sier Sivertsen.

Hvem står bak og hvordan fungerer det?

De utenlandske aktørene som står bak illegitim informasjonspåvirkning kan være både statlige og ikke-statlige. De største aktørene som sprer desinformasjon globalt er kommersielt drevet med motiv om å tjene penger. Samtidig kan det også være koblet til en politisk agenda. Eksempelvis opererer Russland, som en statlig aktør, med å svekke tilliten ved å gå inn med desinformasjon i konfliktfylte temaer via sosiale medier, for å forsterke følelser og polarisering. Mens den kinesiske forretningsmannen Guo Wengui står bak et kjent ikke-statlig påvirkningsnettverk, som blant annet inkluderer de to mediekanalene Gnews og GTV. Sentrale temaer i nettverket var feilinformasjon om covid-19, vaksinemotstand og Qanon.

– Vi fant at dette nettverket stod bak 50 twitter-profiler som sprer desinformasjon også på norsk. Det er derfor naturlig å anta at målgruppen er nordmenn. Samtidig så vi også at disse profilene ikke hadde særlig stor spredning, og dermed er effekten av denne desinformasjonen begrenset, utdyper Sivertsen.

Desinformasjon er ikke et nytt fenomen, men med internett har omfanget blitt enormt. Det har å gjøre med hvordan de sosiale medieplattformene fungerer, altså hva som genererer trafikk. Desinformasjon spres fort fordi den er laget for å trigge følelser. Innhold som er følelsesmessig sterkt engasjerende vil gjøre at vi får lavere terskel for å dele informasjonen videre.

– Falske nyheter spres faktisk seks ganger raskere enn ekte nyheter fordi de er emosjonelt drevet, sier Sivertsen.

Russisk informasjonspåvirkning kan beskrives som et økosystem. Dette fordi Russland har kontroll på mange kilder og nettverk som både kan manipulere, endre og spre informasjon. Det kan for eksempel være snakk om en seriøs rapport fra en troverdig og uavhengig tenketank som det russiske nyhetskanalnettverket RT lager en mediesak om. Men i nyhetssaken er kanskje bare deler av konklusjonen fra rapporten med, alternativt bearbeidet og fortolket på en måte som ikke er sammenfallende med rapportens faktiske innhold. Deretter brukes bots for å gi saken spredning slik at også andre medier eller formidlere plukker den opp. Til slutt kan det være svært vanskelig å forstå hvor informasjonen opprinnelig kom fra.

– God desinformasjon er en halvsannhet eller løgn surret rundt en kjerne av sannhet. Informasjonen har blitt plukket fra hverandre og satt sammen igjen på en annen måte slik at hver del er riktig, men til sammen blir det feil, forklarer Sivertsen.

I en norsk kontekst utpekte faktasjekkerne i Faktisk.no tidligere i år nettstedet Steigan.no som et eksempel på en aktør som gjengir russiske kilder og støtter russiske narrativer. Faktisk.no viste også til at deler av informasjon fra Steigan.no faktisk hadde større spredning enn aviser som Dagens Næringsliv, Vårt Land og Adresseavisen.

Betyr dette at vi ikke bør bruke russiske kilder fordi det er en sannsynlighet for at informasjonen ikke er riktig? Nei, mener Sivertsen, men han poengterer at det er viktig å være bevisst hvordan vi bruker informasjonen. Vi må grundig vurdere om informasjonen er til å stole på eller ikke. Det er forskjell på å gjengi hva som står i russiske kilder og å påstå at det er sant. Noen ganger er det sant, men svært ofte er det ikke det.

Hvor utsatt er vi i Norge?

Med Russlands krigføring i Ukraina opplever vi en voldsom pågående informasjonspåvirkning som også slår inn i Norge – både fordi vi er et NATO-land og fordi vi er nabo med Russland. Men den russiske informasjonskrigen er ikke nødvendigvis rettet mot et norsk publikum direkte. Hovedmålet er å skape tvil og forvirring om det som skjer i Ukraina ved å fremme alternative fortellinger.

– Det vil være i Russlands interesse å få flest mulig i vestlige land til å tvile på den ukrainske fortellingen og president Zelenskyj. Her er Norge en del av et internasjonalt publikum. Samtidig er det noen klassiske konfliktlinjer i den norske debatten vi kan se for oss er særlig sårbare for påvirkning, sånn som for eksempel temaer knyttet til klimatiltak, innvandring og sosiale ulikheter. Men det globale narrativet som handler om folket versus eliten, by versus land, vil også kunne utnyttes og skape splid, sier Sivertsen.

Saker som skaper følelser, er særlig egnet for påvirkning. I forbindelse med krigen i Ukraina og fornyet debatt om NATO-medlemskap for våre naboland Sverige og Finland, er det sannsynlig at vi også kan få en ny debatt om medlemskap i EU her hjemme. Hvis Russland ønsker at Norge ikke skal være med i EU – nettopp fordi de har en interesse av å splitte samholdet i Europa og internt i allianser – kan de ha interesse av å påvirke en slik type debatt.

Hvor forberedt er vi på denne typen informasjonspåvirkning? Henger vi etter eller har vi nok kunnskap og bevissthet om dette?

– Hvis man kan snakke om at pandemien har bidratt med noe positivt, så er det at den har tydeliggjort at spredning av desinformasjon er et stort problem. Tenk bare på omfanget av desinformasjon knyttet til vaksinene. Så kom Russlands ulovlige invasjon av Ukraina, hvor Kremls omfattende spredning av løgner er synlige for alle. Resultatet er at norske medier har blitt mye flinkere til å faktasjekke og etterforske påstander ved hjelp av geotagging, satelittbilder og annen informasjon fra åpne kilder. Men vi henger fortsatt igjen på myndighetssiden, svarer Sivertsen.

I Sverige er «Myndigheten för psykologiskt försvar» operativ fra 1. januar i år. Denne skal «identifisere, analysere og møte utilbørlig informasjonspåvirkning og annen villedende informasjon rettet mot Sverige».

– Mange land har etablert noe tilsvarende som Sverige og det burde Norge også vurdere. Et psykologisk forsvar må selvfølgelig tilpasses en norsk kontekst, men jeg mener at vi har behov for en slik funksjon. I mellomtiden må vi jobbe for at sikkerhetstankegangen blir en ryggmargsrefleks for de fleste av oss. Vi har levd i fred siden andre verdenskrig, men verden ser ganske annerledes ut nå. Det krever et mentalitetsskifte hos oss, avslutter Sivertsen.

Forrige        111 av 1715        Neste