Peder og Peter: To frontfigurer
Peder og Peter: Peder Per Skotte var forbundets formann i åra 1927 til 50; Peter André Moe dets leder fra 1990 til 2010.
De møttes aldri, Peder og Peter; forbundets frontfigurer framfor noen. De er bautaer i forbundets 125-årige historie: I hver sin tidsepoke; for hver sin tid. Peder visste naturlig nok aldri om Peter, men Peter hadde i årevis Peder på nakken!
Publisert: 2021.06.23
Tekst: Dag Leraand

Forbundet har hatt 17 ledere på sine første 125 år. Et par satt bare et par år, et par satt i over tjue år! Og lengst av alle: Peder og Peter. Ikke bare satt de lengst i vervet. Ingen har preget forbundet i samme grad som de to tungvekterne. Én fra det dype innland, og Infanteriet, en annen fra kysten, og Marinen. Svært forskjellige, men med mange likhetstrekk – og særdeles markante:

Peder Pedersen Skotte, best kjent som Per, var forbundets formann fra 1927. Allerede i 1914 ble han valgt inn Centralstyret.
Peter André Moe, også kjent som PAM, var forbundets leder fra 1990. Allerede i 1982 ble han valgt som forbundssekretær.

De kjente ikke hverandre. Peter A. Moe var nå en gang bare seks år gammel i 1958, da Per Skotte døde, 76 år gammel. Men Peter hadde portrettet av Peder på veggen bak seg på forbundslederkontoret, og ble etter hvert bevisst på hvilken formidabel forgjenger han etterfulgte, førti år etter at Peder ga seg som forbundets lengst sittende formann, i 1950.

La oss presentere de to forbundsbautaene, uten å sammenligne innsatsen deres. Den er nærmest ubeskrivelig, men tilhører hver sin tid, under helt forskjellige forutsetninger. Men alltid på vakt for forbundet. Alltid klare til kamp for medlemmene. Alltid rede til å tale makta midt imot – uansett hvem som satt med den. De har mye til felles, men det er også store forskjeller:

Fjell og fjord
De kommer fra fjell og fjord: Per Skotte fra Gudbrandsdalen; fra fjellbygda Lesjaskog. Peter A. Moe fra Vestfold, fra kyststedet Melsomvik. Formet av omgivelsene:

Oppe i fjellgårdene var det ikke uvanlig å søke seg til militæret, og våpen fantes; det ble jaktet. Skottes far, Peder Pedersen Skotte, var også underoffiser; sersjant. Han omkom av vådeskudd – på jakt – da Per var et halvt år gammel. Det er flere befal i slekta; blant dem halvbroren Paul Gerhard, som blir kaptein. Stefaren, Paul Pedersen, er fanejunker, og tjenestegjør på Jørstadmoen. En onkel, Peder H. Bjørlie, er sersjant samme sted. En annen slektning, Paul P. Skotte, blir kaptein; også han medlem av Norges befalslag, både før og etter krigen – og fra samme underoffisersskole som Per.

Nede på vestfoldkysten er det vanlig å søke seg mot sjøen; på hvalfangst og fiske, handelsflåte og marine. Moe har en far som seilte i handelsflåten. Peder Emil Moe går i alliert tjeneste, og transporterer amerikanske soldater bl.a. til Okinawa; går på mine og blir torpedert – og tilbringer et halvår på sykehus i New York under krigen. Peder Moe blir krigsseiler; Peder Per Skotte blir krigsfange.


Melsomvik 1905: Peter André Moe vokste opp i Melsomvik; en tidligere marinebase, hvor bl.a. de norske panserskipene ble gjemt unna da krig truet i 1905. Men ikke bedre gjemt ett at de ble fotografert av svenske spioner.

Per Skotte kommer hjem våren 1945, og tar fatt igjen som formann og redaktør. Peder Moe kommer hjem senhøstes 1946; gifter seg og får barn. Peter André blir nummer to; et etterkrigsbarn som skal oppleve den kalde krigen – i militær uniform, og som fagforeningsleder.


Schildberg 1943: Per Skotte var først politisk fange i Norge, så krigsfange i Polen og Tyskland, i 1942–45. Lengst satt han på Grini og i offiserleiren Schildberg i det tyskokkuperte Polen.

Hær og marine
Per Skotte og Peter A. Moe velger militære løpebaner, som snart, helt eller delvis, blir vekslet inn i fagforeningsarbeid:

Per Skotte går ut av 1. brigades underoffisersskole i 1903, blir ansatt som sersjant ved Gudbrandsdals linjebataljon i 1908; furer ved Jegerkorpset ti år senere; kaptein i 1930. Peter Moe får eksamen fra Sjømilitære korps, og blir konstabel i 1970; deretter fenrik fra KNM Tordenskjold i 1976, og kvartermester samme år. Skotte tjenestegjør, etter hvert både som løytnant og kaptein; først ved Østre Akershus infanteriregiment nr. 4, så ved Jegerregimentet. Moe gjør operativ tjeneste som fenrik og løytnant både ved 22. MTB-skvadron og om bord i KNM Bergen – og ved Ramfjord-basen; det senere Olavsvern.

Per Skotte leder Norges underofficersforening, som i 1930 blir til Norges befalslag. Ennå i hans levetid er det ennå et hærforbund, om enn med sterke innslag av det som senere ble Kystartilleriet. Peter A. Moe ar over et Norges Offisersforbund som for lengst har sterke innslag av befal også fra sjø og luft.

Begge er organisasjonsbyggere. De er målbevisste og målføre; stridbare og skriveføre. Og realister, i hvert fall faglig sett! Skotte tar realartium ved fru Nielsens skole i 1907, og underviser i realfag både ved militære og sivile skoler fram til krigen; Moe studerer matematikk og informatikk ved Universitetet i Tromsø først på 1980-tallet.

Det siste er en historie i seg selv: Uten krigsskole kan ikke Peter André påregne noen høyere sivil utdanning i militær regi. Det mener i hvert fall Sjøforsvarsstaben, uten å begrunne avslagene. Ikke før han, på sin første lederkonferanse i forbundet, i 1979, nevner dette for forsvarsministeren, Thorvald Stoltenberg. Som der og da gir beskjed til sin statssekretær, kontreadmiral Bjørn Bruland: «Dette skal du ta opp så snart vi er tilbake i Oslo!» Så skjer; raskt: Bare noen dager senere kommer beordringen: Til to og et halvt års studier ved Universitetet i Tromsø.

Forsvar og forbund
Peter A. Moe blir ikke udelt populær i Sjøforsvarsstaben han allerede har lagt seg ut med, når han ikke vender tilbake til Marinen, og Ula-prosjektet han skulle gått inn.

Tidlig på 80-tallet tas han av politikken og av forbundet; og det fagligpolitiske arbeidet. Nordpå blir han leder av befalsalget – og AUF – i Tromsø. Befalslaget der er stort – og blir ikke mindre aktivt med Moe til rors. Det legges merke til av en annen sjømann: Den kommende forbundsleder Johan Lohne. Allerede i 1982 blir Moe valgt som forbundssekretær fra Sjøforsvaret. Etter to år som nestleder velges han til forbundets leder i 1990, 38 år og rekord-ung i vervet. Og legger dermed bort partipolitikken.

Per Skotte er befal i ei tid hvor dette for mange bare er en deltidsstilling, ofte knyttet til øvelser og soldatopplæring. Ande, sivile stillinger må til for å tjene til livets opphold.

Det sier mye om tida, og enda mer om kapasiteten til Skotte, at han i årevis er både befalingsmann og lærer – i tillegg til å være formann for Befalslaget og redaktør for Underofficersbladet; senere Befalsbladet. Skotte er ikke politiker, men sterkt engasjert i forsvarspolitikk, og opptatt av den alarmerende politiske utviklinga på 30-tallet, som sterkt innvirket også på Forsvaret. Han er kompromissløs i kampen mot fascisme og nazisme, og for et demokratisk forsvar. Det er ikke spor av partipolitisk medlemskap eller entydige -sympatier hos Skotte. Han kunne, som så mange av sine stadsfeller, ha lent mot Venstre, men vi vet ikke. Derimot vites at hans andre kone, Ingrid Johanna Skotte, var delegat nr. 48 på Arbeiderpartiets landsmøte i 1939 – og innvalgt som tredje vara til Stortinget fra Akershus i 1954.

Siste hilsen: Per Skottes siste hilsen til sitt gamle forbund, behørig arkivert av den daværende forbundsleder, Hans A. Bakøy, i 1957.


Skotte og Moe satte begge forbundet først i sin tjenestetid, til dels også foran familie. Begge ble skilt, men fant seg nye livsledsagere. Begge fikk en sønn. Begge to har satt spor etter seg, i forbundet og forsvarspolitikken. Dype spor.

Storm og stille
Kampsakene har gjennom 125 år har dreid seg om mye av det samme; ikke minst om befalsordninger, utdanning og avansement; lønn og tjenesteforhold.

Dermed har mye tid gått med til forsvarsordninger og langtidsplaner, med faglige utredninger og politiske sverdslag. Per Skotte og Peter A. Moe har ledet et utall interne utredninger, og deltatt i tunge offentlige utvalg: I 1946 blir Skotte medlem av Forsvarskommisjonen; nøyaktig 50 år etter er Moe med i Forsvarspolitisk utvalg.

De står i stormer, men jobber også i det stille. Og viker så visst ikke for konfrontasjon. Tvert imot kan de begge gå til frontalangrep på forbundets motstandere, og slå til, helt uavhengig av motstanderens partifarge. Begge er bitende i sin kritikk av statsrådene, men jobber også godt med dem. Begge deler helt nødvendig for en forbundsleder. Slik har Skotte og Moe stått midt oppe i norgeshistorien, og vært med og skape den.

Skotte virker i ei tid med markante statsministre som Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre, og Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet; med sterke forsvarsministre som Christian Theodor Holtfodt og Ivar Aavatsmark fra Venstre; Oscar Torp og Jens Chr. Hauge fra Arbeiderpartiet. Og, sett i lys av den senere historie, den forsvarspolitisk ubetydelige, men historisk viktige Bondepartistatsråden som tiltrer i 1931: Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling.

Det sier en del om Befalslagets posisjon – og Skottes standing – at Quisling ringer samme dag han tiltrer. Kan Skotte komme til en samtale? Det kan kaptein Skotte, og blir sympatisk mottatt av major Quisling. Dét forteller Skotte selv om i et blyant-nedtegnet dokument han skrev høsten 1942. Men nå er sympatien for lengst slutt. Skotte er politisk fange på Akershus, og venter på å bli sendt i krigsfangenskap! Indirekte av Quisling. Bare et år etter at han er tilbake fra Tyskland går Skotte inn i Forsvarskommisjonen – ledet av konsentrasjonsleirfangen, senere statsminister, Trygve Bratteli. Rett før krigen satt Skotte i et utvalg som utredet befalsordningen, ledet av en annen senere statsminister, Einar Gerhardsen. Faglig posisjon og forsvarspolitisk tyngde følger funksjonen som forbundsleder! Så også senere:

Moe virker helt inn i vår tid, med politiske aktører som har vært aktive til det siste, som de tidligere statsministrene Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet og forsvarsministrene Kristin Krohn Devold fra Høyre og Anne-Grete Strøm-Erichsen fra AP. Som forbundssekretær kommer han tett på flere andre markante ledere, inklusive statssekretær og senere statsråd Johan Jørgen Holst. Og Jørgen Kosmo: Han vil i 1996 ha Peter A. Moe som politiker! Kosmo går til statsminister Gro Harlem Brundtland, selv datter av en forsvarsminister, og sier han har sett seg ut Moe som statssekretær etter Sigve Brekke, dagens Telenor-direktør: Brundtland har mislikt at statssekretæren har uttalt seg om sikkerhetspolitikk, og responderer: «Jasså, så nå er det fagbevegelsen som skal styre sikkerhetspolitikken!» Men sånn går det ikke. Én sak er at Kosmo har staket ut kursen uten å spørre Moe. En annen er at forbundslederen nyss er blitt eneforsørger for en tiåring, og setter sønnen foran statssekretærtilbudet. Dermed blir Martin Kolberg, også han en tung forsvarer av fagbevegelsen, den nye statssekretæren i FD.

En vesentlig forskjell er at Moe leder et forbund som er medlem av LO, og bruker medlemskapet – og nettverket der – for alt hva det er verdt i den politiske kampen; hvilke ikke er lite. Skotte var også med i faglige – og til dels radikale – sirkler som formann: I mellomkrigstida bl.a. i Det arbeidende norske folks fælleskonferance; rett
etter krigen i Militærsambandet for Folkehæren. Men ennå i hans tid står forbundet utenfor hovedsammenslutningene.

Veivalg og verv
Hva tente organisasjonsgnisten, den politiske interessen og det faglige engasjementet hos de to? La oss begynne med den yngste, som selv kan fortelle:

Melsomvik i Vestfold er et fattig sted ennå på 60-tallet, når Peter André Moe vokser opp, men med en stolt marine- og sjøfartshistorie. Her ligger bl.a. Marinens nye panserskip for anker når krigsfrykten var som størst i 1905 (blant dem Eidsvold og Norge, som senkes når krigen virkelig kommer, i 1940); her kunne den unge Peter leke blant hvalskutene på 1950-tallet. Så det blir sjøen, og Marinen – selv om han så vidt snuser på Kavaleriet: I sin største – og eneste – rolle på revyscenen, som liten gutt i Framlaget i Melsomvik. Som bakparten på en hest. Dette er en oppvekst i enkle kår, med en far som nok sliter med minnene fra krigen. Det blir sjømilitær utdanning, men ikke krigsskole. Altså er det i leia til de gamle underoffiserene unge Peter stevner. En tradisjon som består like mye av sosialt ansvar, av solidaritet og standskamp, som av militær karrièreklatring. Men karrière blir det, om enn mer i forbundet enn i Forsvaret: 28 år i forbundets ledelse; 20 år som leder.

Lesjaskog i Gudbrandsdalen er heller ikke et materielt overflodssamfunn ved forrige århundreskifte, når Peder Per Skotte vokser opp. Det er små bruk og mange unger. Gården Nord-Skotte er ikke noe unntak. De fleste må søke seg ut, og også herfra finner mang en bondesønn veien til underoffisersskolene – for militær tilsetting, eller som springbrett til en sivil jobb. For Per Skotte blir det begge deler. Han synes ikke politisk bevisst i de første åra i uniform, men fanges opp av forbundets forløper, og blir nestformann i Østre Akershus Regiments Underofficersforening, som går inn i Norges Underofficersforening. Allerede før første verdenskrig, fra 1911, er han trukket med i organisasjonsarbeidet, og blir kjent med noen at datidas forbundsstørrelser, som tidligere formann Martin Oug og daværende formann Karl Røberg. Skotte møter på sitt første landsmøte i 1912, og blir innvalgt i styret i 1914. Året etter blir han tilsatt som redaktør for Underofficersbladet. I 1927 velges han til formann; 45 år gammel. Noen år eldre enn Peter A. Moe når han velges, men Skotte sitter lenger: 30 år i ledelsen, hvorav 23 som formann.

Kaptein Per Skotte deltar, som gjest, på sitt siste landsmøte i 1956. Når orlogskaptein Peter A. Moe gir seg i 2010, takker han sine fem tusen venner – medlemmene – og overlater skuta til en ny besetning.

Post mortem
I en av de godt over hundre boksene med usorterte papirer etter Norges underofficersforening og Norges befalslag, oppbevart hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, finner vi følgende:

Formann Hans A. Bakøy har limt den opp på et ark, nettopp for at den skal bli bevart for ettertida: Den siste hilsen forbundet fikk fra sin historiske leder; et lite kort med en stor takk for oppmerksomheten på 75-årsdagen, 19. august 1957. Bevart er også takkekortet som hans etterlatte livsledsager gjennom 24 år, fru Ingrid Skotte, sender formannen, et halvår senere. Peder Per Skotte døde 13. april 1958.


Enkens takk: Ingrid Skottes takkekort for forbundets oppmerksomhet ved Per Skottes bortgang, i 1958.




Forrige        43 av 1536        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå