Slaget om landforsvaret
Et amerikansk B-52 bombefly eskortert av to norske F-16 over Trøndelag under vinterøvelsen Cold Response 2016. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Slaget om landforsvaret

Hvorfor skal vi være mer ultrateknologiske enn USA?
Publisert: 16.09.29
John Berg, forsvarsanalytiker (tekst)
Meningene i denne artikkelen er forfatterens betraktninger.

Hvert år i juni flyr opptil fem amerikanske, langtrekkende bombefly over Nordpolen og sørover langs Norskekysten, til basen Fairford i Gloucestershire. Herfra deltar de blant annet i NATO-øvelsen BALTOPS i Østersjø-regionen. Et eksempel på hva de driver med inntraff 11. juni i år, da to B-52H, eskortert av svenske Gripen og tyske Typhoon jagere, la Mk 62 miner i Østersjøen - slik de i påkommende tilfelle kan legge miner og bruke andre våpen også på Norskekysten.

B-52H-ene kom fra 5th Bomb Wing’s 23rd Expeditionary Squadron ”Bomber Barons”, hjemmehørende på Minot flystasjon, North Dakota. BALTOPS er en gammel, årviss øvelse, og i år var tredje gang på rad tunge bombefly var med. Det bør oppfattes som et tegn i tiden; noe russerne utvilsomt gjør. B-52H-flyene deltok også i NATO-øvelsen Saber Strike, og i US Africa Command’s øvelse Just Hammer. Det var tre B-52H på Fairford, med (for spesielt interesserte) kallesignalene ”Mighty 51”, ”Mighty 52” og ”Icer 01”.

B-52 fløy første gang 15. april 1952 og produksjonen varte til oktober 1962. Men i US Air Force er man profesjonelle, og fullt brukbare fly blir ikke skiftet ut til vanvittige kostnader bare en ekspedisjonssjef innbilder seg å ha sett en skramme i lakken; og en produsent stryker medhårs og lokker med noe nytt. De usedvanlig robuste B-52H-ene moderniseres stadig, med ny elektronisk egenbeskyttelse, ny programvare, nye våpen etc.. De aller siste B-52H-ene vil nok fly i 15-20 år til, før de blir avløst av den nye B-21 som Northrop Grumman har fått kontrakt på å utvikle.
På fjorårets BALTOPS deltok også to stealthy B-2A i et par dager, i en ”Global Power” operasjon direkte til Fairford fra hjemmebasen Whiteman, Missouri. Det er forøvrig bare tre flystasjoner i verden som har klimahangarene B-2A-ene trenger hvis de skal operere noen tid uten at stealth coatingen degraderes; hjemmebasen Whiteman, Fairford og Diego Garcia.

Foreldet norsk tenkning


Hvorfor preger ikke utviklingen i BALTOPS-øvelsene, og utviklingen i andre øvelser (se bl.a. Forsvar 2020 nr. 13/2016: ”Hybrid-krig i Hitlers Grafenwöhr”), norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt? I den norske boblen diskuteres fremdeles problemer med mottak av alliert hjelp, spesielt av bakkestyrker, og man bekymrer seg for om USA og NATO vil komme oss til unnsetning. Dette er ikke en direkte forfeilet debatt; men det er i raskt økende grad en utilstrekkelig debatt. Debatten mangler følgende momenter:

Utviklingen i Russland, og den teknologiske utviklingen, medfører at norsk etterretning fra nordområdene blir stadig mer vital for NATO og USA. Det er svært vanskelig å se for seg at spesielt USA skulle tolerere et russisk angrep i nord som setter våre e-bidrag ut av spill. Den norske forestillingen om et russisk storangrep vest- og sørover, inn i Norskehavet og Finnmark, for å utvide forsvarssonen rundt Kola-basene, halter sidelengs så den nesten ramler.

Foruten at den klart mest sannsynlige og akutte trusselen mot Norge er et stort, komplekst og kanskje langvarig terrorangrep som fullstendig sprenger rammene for politiets ressurser, er den nest mest sannsynlige trusselen en langsom hybrid-krig i nord. Den kan begynne på lavt, nesten umerkelig nivå med en blanding av hvit, grå og svart forretningsvirksomhet, for så å utvikle innslag av organisert, stadig mer voldelig kriminalitet. I den videre utvikling vil russerne føle seg frem for å vinne mest mulig innflytelse og kontroll uten å utfordre NATOs og USAs interesser over streken. Spillet vil kunne foregå på fiskefeltene og offshore, langs kysten og lenger inne på land og på Svalbard.

Utfordringer


Hvis vi ikke håndterer en slik utvikling, hvilket vi ikke vil klare slik vi nå steller oss, risikerer vi at amerikanerne rykker inn. Det kan også skje ved tilsynelatende forretningsvirksomhet etc., som dekke for diskret innsats med spesialstyrker som vil operere på flere plan. Vi bør merke oss at amerikanske spesialstyrker stadig er rundt i verden, bl.a. med mindre business turboprop- og jetfly. De små C-145A Skytruck-ene; ukrainske Antonov An-28-er som er lisensbygget av polske, Sikorsky-eide PZL Mielek og modifiserte av Sierra Nevada, et firma som driver med sånt, har fartet rundt i mange år. De er sivilt malt og registrert og registrering og kallesignal kan ofte skifte. C-145A-ene går nå ut, men blir erstattet med andre maskiner. I Midtøsten flyr amerikanerne bl.a. russiske Mil Mi-8 helikoptre, anonymt grå- eller kamuflasjemalte som mange andre Mi-8-er i regionen, og med skiftende registreringsnummer.
Dette skal vi være veldig glade for, men kommer de hit - på annet enn øvelse - er det fordi vi ikke lenger anses å være herrer i eget hus.

Et skarpere og noe mer faretruende scenario kan være at et mangeartet konfliktmønster og kanskje utilsiktede utviklinger og episoder, og norske feiltolkninger av utviklingen og derav følgende fortsatt forfeilet disponering av forsvarsbudsjettene, fører til at Norges allierte opplever at fremtidig tilgang på norske e-tjenester kan virke usikker. Det vil trolig medføre at USA, og dessuten NATO ved spesielt britene og kanskje franskmennene, vil rykke inn i våre nærområder med egne kapasiteter for e-innhenting. Dette vil føre til økt spenningsnivå i regionen og kanskje en ukontrollert utvikling der russerne paradoksalt nok, i et ”verste tilfelle” scenario, kan se seg tvunget til nettopp de skritt vi tror vi garderer oss mot med våre forfeilede forsvarsplaner.
Russerne, som pleier å tenke klarere enn oss, vil selvsagt tidlig se faren, men det betyr ikke nødvendigvis at de vil makte å styre utviklingen unna åpen konflikt. Men igjen; den klart minst sannsynlige utviklingen er at et russisk angrep vest- og sørover setter USA og NATO sjakkmatt og ender i et fait accompli.

VI KOMMER IKKE UTENOM DETTE:


Det dimensjonerende grunnlag for langtidsplanen, et stort russisk angrep mot Finnmark og Norskehavet, er forfeilet og må opp til kritisk debatt; selv om nomenklaturaen bedyrer at de er ufeilbarlige. Vi må ikke være så autoritetslydige at vi godtar sånt.

Langtidsplanen - høna-eller-egget

Langtidsplanen erkjenner norske e-bidrags essensielle betydning for NATO og USA, men man henger åpenbart allikevel fast i forestillingen om det russiske angrepet som dimensjonerende for vår planlegging. Her har vi å gjøre med et høna-eller-egget problem. Hva kom først, forestillingen om dette russiske angrepet eller fikseringen på ekstremt kostbar og langtidsbindende ultrateknologi?
Etter alt å dømme er viktigste styrende faktor det mektige tåkete grås lutter herlige, ”utrednings-forhandlings” kultur, der det gjelder å gjøre seg synlige og viktige i de gode selskaper gjennom ultrateknologiske giga-kjøp. Forestillingen om det russiske angrepet vest- og sørover har nok flere ben å stå på, men driveren finner vi i denne ”være med”-trangen. Her finner vi også en forklaring som ikke skal overses på den innbitte aversjonen mot tette samarbeidsprosjekter med Sverige. Med sin forsvarsindustri i ryggen vil svenskene bli storebror. Da er det mye mer festlig å bli oppvartet i store, internasjonale kjøpeprosesser; med en bit deltakelse og gjenkjøp, naturligvis.

Amerikanerne - en annen vei enn vår


USA er ubestridt verdensledende innen ultrateknologi, men ironisk nok tar de ultrateknologiske prosjektene en godt mindre andel av de svære amerikanske forsvarsbudsjettene enn av de små norske, slik langtidsplanen legger opp til. Og amerikanerne økonomiserer. Fortsatte moderniseringer av de 60 år gamle B-52H bombeflyene er ett eksempel, et annet er utviklingen etter at US Navy kontraktet P-3C Orion maritime overvåkingsflyenes etterfølger, P-8 Poseidon. US Navy har nå mottatt vel en tredjedel av sine planlagte Poseidon. Men utviklingen løper videre. I US Air Force står den enda mer avanserte E-8C JSTARS (Joint Standoff Attack Radar System), pakket i firemotors Boeing 707, og EC-130H (i firemotors Hercules) Compass Call-flyene for elektronisk krigføring, for tur. Her kommer fremtiden.
Compass Call, eneste elektronisk krigsføringsfly i US Air Force som ikke bare kan angripe radarer og radiosamband men også datanettverk, blir trolig erstattet med EC-37B, i en tomotors Gulfstream G550 business jet. For JSTARS forestår en konkurranse, der Northrop Grumman stiller med en Gulfstream G550 løsning, Boeing med en 737 (samme fly som Poseidon) og Lockheed Martin med en Bombardier Global 6000 business jet; samme kanadiske fly som Saab bruker som plattform for sine GlobalEye og Swordfish systemer (Swordfish tilbys også i Bombardier Q400 business turboprop). Igjen; her kommer fremtiden. (I F2020 11/2016 [Aforsvar037] refererte vi til USAs MC-12W Liberty [som den nye sjefen for US Air Force, general David Goldfein, har fløyet], britenes Sentinel R1 og Saabs Swordfish.)

Igjen: VI KOMMER IKKE UTENOM DETTE. Med vår trang til giga-kjøp, langt utenfor Forsvarets økonomiske bæreevne, skjener småstaten Norge bort fra den internasjonale utviklingens nye muligheter - og vi ødelegger Forsvaret.

En B-52H kan føre 27 sjøminer i bomberommet og i tillegg 18 under vingene. Presis minelegging i samarbeid med marinefartøyer er en krevende operasjon, ikke minst for flyenes navigatører. Det blir hektisk ”downstairs” i flyene, sier man. Nå trener man på det. Og nå har den tredje langtrekkende bombeflytypen, B-1B, begynt samtrening med US Navy’s EA-18G Growler-fly for elektronisk krigføring. Tingene utvikler seg, noe man kanskje snart bør oppdage på nomenklaturaens seminarer. Disse tunge, langtrekkende bombeflyene kan operere direkte fra hjemmebasene og i Norskehavet og på kysten, for deretter å gå til Fairford for videre operasjoner.
Forrige        255 av 1318        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N