Stridsvogner har lenge vært ansett som hærens knyttneve, den offensive kraften som er en forutsetning i større landoperasjoner. Men situasjonen for stridsvognene har endret seg. I dag utfordres stridsvognen ikke minst av moderne missiler. Panseret, som tidligere var stridsvognens viktigste beskyttelse, gir i liten grad beskyttelse mot missiler. Og missilene får stadig lengre rekkevidde og økt presisjon.
Aktive beskyttelsessystem
Betydelig økning i tykkelsen av panseret anser de færreste som veien å gå, da moderne stridsvogner allerede sliter med et vektproblem, dvs. stridsvognene blir så tunge at mobiliteten reduseres.
Flere land har derfor startet utviklingen av såkalte aktive beskyttelsessystemer for stridsvogner. Dette er systemer som baserer seg på sensorer, som regel en radar som kontinuerlig overvåker området rundt stridsvognen. Når radaren oppdager et innkommende missil eller et innkommende prosjektil (artillerigranat, pilammunisjon) avfyrer det aktive beskyttelsessystemet et prosjektil som treffer og ødelegger den innkommende trusselen. Prosjektilet som avfyres varierer med de ulike systemene, og kan være missiler, et enkelt prosjektil eller en sverm av mindre prosjektiler nærmest tilsvarende en hagleladning. Israel har operativ stridserfaring med aktiv beskyttelse, og det israelske Thropy aktiv beskyttelsessystemet som ble introdusert i 2009 har i flere skarpe situasjoner klart å ødelegge innkommende missiler/raketter, og trolig berget stridsvognen.
Selv om det utvikles aktive beskyttelsessystemer i mange land, er det med unntak av Israel ikke kjent at noen land har tatt disse systemer i bruk i stort omfang på sine stridsvogner.
Stridsvognsprogram i verden i dag
USA
Den amerikanske hæren har tidligere arbeidet med sitt såkalte Future Combat Systems XM1202 program som skulle erstatte dagens Abrams stridsvogner. I dette prosjektet ble det presentert høytflygende tanker om stridsvogner med laservåpen, ultralett panser og til og med stridsvogner uten belter som skulle ta seg fram på fire bein, slik man ser i enkelte science fiction filmer.
Future Combat Systems XM1202 programmet ble imidlertid terminert og i den forbindelse uttalte den amerikanske hærledelsen at ”det har ingen hensikt å starte utviklingen av en ny stridsvogn før det foreligger ny teknologi som virkelig kan ha avgjørende betydning for kapasiteten til en stridsvogn.” Særlig pekte hærledelsen på utviklingen av materialer som kan reduseres vekten på pansringen som den viktigste teknologien å utvikle. Det foregår intens forskning på slike materialer, og mye er oppnådd bl.a. med avanserte keramiske plater. Men fortsatt er kapasiteten i disse platene ikke god nok til at stålmengden i pansringen kan reduseres så vidt mye at det oppnås betydelig vektgevinst. I tillegg er prisen for de mest avanserte keramiske produktene alt for høy til at dette er et alternativ.
Ut i fra dette har den amerikanske hæren konkludert med at teknologier som rettferdiggjør utviklingen av en helt ny stridsvogn, ikke foreligger per i dag. Følgelig har amerikanerne valgt å videreutvikle sine Abrams stridsvogner, en stridsvogn som har vært oppgradert og videreutviklet kontinuerlig siden de ble introdusert i 1980. Den neste større oppgraderingen som det nå arbeides med omtales ofte som Abrams A3. Trolig vil vektreduksjon være et hovedfokus for A3-oppgaraderingen. Fullt utstyrt veier de siste versjonene av Abrams stridsvognene opp mot 80 tonn. Med A3 oppgraderingen vil Abrams stridsvognene ventelig være operative helt fram til 2050.
Europeiske stridsvognsprogram
Også i de europeiske landene har oppgradering og videreutvikling av eksisterende stridsvogner vært hovedtrenden. Tyskland har oppgradert og videreutviklet Leopard2 stridsvognen og arbeider i dag med Leopard 2A7+, mens Frankrige vil i løpet av kort tid introdusere siste versjonen av sine Leclercstridsvogner, Leclerc XLR.
Britene vurderte å anskaffe en ny stridsvogn til erstatning for dagens Challenger 2, men i 2015 ble det konkludert med at en ny stridsvogn ville bli for dyr. Britene er derfor i gang med et oppgraderingsprogram, det såkalte CLEP (The Challenger 2 Life Extension Programme) som bl.a. innebærer fornyelse av ustyr, sensorer, elektronikk, økt beskyttelse samt økt rekkevidde.
Main Ground Combat System, Leopard 3
Main Ground Combat System (MGCS) også kalt Leopard 3 er et samarbeidsprogram mellom Frankrige og Tyskland og er det eneste programmet for nyutvikling av en stridsvogn innen NATO i dag (med unntak av Tyrkia). Programmet startet opp i 2012 og målsetningen er å utvikle en felles fransk-tysk stridsvogn som kan erstatte dagens franske Leclerc og de tyske Leopardstridsvognene. Planen er at produksjon av MGCS stridsvognen skal starte fra ca 2035. Programmet ledes av det fransk-tyske selskapet KMW+Nexter Defence Systems (KNDS), som ble dannet da franske Nexter gikk sammen med tyske Krauss- Maffei Wegmann (KMW).
Første steg i MGCS programmet har vært å utvikle en teknologidemonstrator, og i 2018 presenterte KNDS den såkalte European Main Battle Tank (EMBT), som kombinerer skroget til Leopard 2A7 og det lettere tårnet til Leclerc stridsvognen.
.JPG)
Leopard 2A7, den nyeste versjonen av Leopard 2 stridsvognen. Trolig er dette den sterkeste kandidaten til nye norske stridsvogner (Foto: KMW)
En av forutsetningene for en framtidige stridsvognen er utviklingen av en ny hovedkanon med økt ytelse. Tyske Rheinmetall har gått inn i programmet og utvikler en 130 millimeter kanon og kunne i 2016 presentere sin Rh-130 130mm/L/51 stridsvognskanon. Kanonen er en respons på at Russland introduserte en den helt nye stridsvognen T-14 Armata.
Selv om økningen fra 120mm til 130mm kan synes liten, (10mm eller 8 % økning i diameter) er den kinetiske energien i målet nesten 50 % høyere for et 130mm prosjektil. Den største ulempen ved å gå opp i kaliber er at vekten og størrelsen på ammunisjonen øker betydelig. Mens ammunisjonen til en 120mm kanon har en vekt på om lag 20 kg (avhengig av typen) vil 130mm ammunisjonen veie om lag 30 kg. Lenden på 120mm ammunisjonen er ca 0,5-0,7 m mens 130mm ammunisjonen kan ha en lengde opp mot 1.3 m Dette innebærer at stridsvogner med en 130mm kanon må ha automatisk ammunisjonslader. Rheinmetall håper at 130mm kanonen skal bli en ny NATO standard i løpet av få år.
European Main Battle Tank (EMBT)
Med noen modifiseringer er skroget, motoren og chassis det samme som i Leopard 2A7. Tårnet er fra Leclerc stridsvognen, og sammenlignet med det originale tårnet på Leopard 2A7 stridsvognen, er Leclerctårnet mer kompakt og ca 6 tonn lettere. I tillegg opereres Leclerctrånet av 2 mann, mens Leopardtårnet trenger 3 mann. (Foto: KNDS)
Flere land har vist interesse for MGCS programmet. Både Italia, Polen og Spania har ytret ønske om å få delta i programmet.
Polen er imidlertid ikke lengre aktuell for deltagelse i MGCS programmet, da landet nå forhandler med Sør-Korea om lisensproduksjon av K2 Black Panter stridsvogner i Polen fra 2023.
Russland
Av nyere stridsvognsprosjekter utenfor NATO er det først og fremst det russiske T-14 Armata stridsvognen som har fått mye omtale. Armata er betegnelsen på en universell stridsplattform, og denne modulære plattformen danner grunnlag for en rekke ulike kjøretøy, T-14 stridsvognen, T-15 stormpanservognen (” heavy infantry fighting vehicle”) samt flere ulike typer ingeniørvogner, bergningsvogner etc.
T-14 Armata stridsvognen og T-15 stormpanservognen er helt nyutviklede og ble første gang presentert 2015.
Opprinnelig var planen at Russland skulle anskaffe 2300 enheter av T-14 stridsvognen innen 2020, men i 2016 ble det meldt at det russiske forsvaret hadde inngått kontrakt om anskaffelse av 100 stridsvogner for utprøving, samtidig som programmet ble forlenget til 2025.
I juli 2018 uttalte den russiske forsvarsministeren at per i dag var det ikke behov for masseproduksjon av Armata stridsvogner, siden forgjengeren, ulike versjoner av T-72 stridsvognen fortsatt er effektiv mot amerikanske, tyske og franske stridsvogner. I stedet ble det varslet om et moderniseringsprogram for de eksisterende T-72, T-80 og T-90 stridsvognene. I august samme år ble det imidlertid opplyst at det russiske forsvarsdepartementet hadde signert kontrakt for 32 T-14 stridsvogner og 100 T-15 for levering fram til og med 2021. Imidlertid ble det i januar i år ble opplyst at så langt var ingen vogner levert, men at leveransen av de 132 vognene ville være fullført innen utgangen av 2022. Forsinkelsene har medført spekulasjoner om at Armata vognene ikke oppfyller de kravene som det russiske forsvaret har satt. Bl.a. har det vært stilt spørsmålstegn både ved motoren og tårnet, uten at dette er blitt bekreftet.
T-4 Armata under 9.mai paraden i Moskva i 2015.
Det er fortsatt uklart hvor mange enheter av denne stridsvognen den russiske hæren vil anskaffe (Foto: Russlands Forsvarsdepartement)
Hovedvåpenet på T-14 stridsvognen er en 125mm kanon, som skal ha større avfyringsenergi enn 120mm kanonen på Leopard 2. Kanonen har også forbedret presisjon sammenlignet med tidigere russiske stridsvognskanoner, bl.a. hevdes det at presisjonen er økt med 70 % ved ildgivning når stridsvognen er i bevegelse. I tillegg er ildkraften økt ved at maks skuddtakt er opp til 10-12 skudd per minutt.
Planen var også at alle T-14 Armata stridsvognene skulle utrustes med Afghanit aktive beskyttelsessystem. I følge russiske kilder kan Afghanit systemet per i dag avskjære innkommende prosjektiler med en hastighet opp til 1700m/s, men dette vil i framtiden øke til opp til 3000 m/s.
Sør-Korea
Sør-Korea har utviklet sin K2-Panther stridsvogn som ble introdusert i 2008 og har vært i operativ tjeneste siden 2014. I alt har den sørkoreanske hæren 100 stridsvogner av denne typen og 106 vogner er i produksjon. Planen er å anskaffe ytterligere 54 vogner, slik at det totale antallet kommer opp i 260 enheter.
I januar i år ble det annonsert at Polen og Sør-Korea forhandler om en mulig lisensproduksjon av K2 Black Panther i Polen. Dette vil være stridsvogner til den polske hæren.
Den sørkoreanske K2 Black Panther stridsvognen
K2 Panter har vært ansett som en mulig konkurrent til Leopard 2A7 når Norge eventuelt kjøper nye stridsvogner. Den største fordelen med K2 er vekten; mens K2 veier om lag 55 tonn, er det forventet at de nyeste versjonene av Leopard 2 vil få en vekt opp mot 70 tonn. (Foto: Sør-Koreas Forsvar)
Tyrkia
Altay stridsvognen er en moderne stridsvogn utviklet av tyrkiske Otokar. Selv om mye av teknologien stammer fra den sørkoreanske K2 stridsvognen, vil Altay framstå som ganske forskjellig fra K2. Bl.a. vil vekten være betydelig høyere, opp mot 65 tonn.
Så langt er det kun produsert 10 prototyper av Altay stridsvognen, men Tyrkia planlegger å kjøpe 1000 vogner av denne typen. De første vognene vil ventelig være operative fra 2021.
Japan
Også Japan har utviklet nye stridsvogner de senere år. For Japan var vekten svært avgjørende da de valgte å utvikle sin nyeste stridsvogn, Type 10. Denne vognen har en vekt på ca 44 tonn, noe som er betydelig lavere enn forgjengeren, den japanske Type 90 stridsvognen med en vekt på ca 50 tonn.
Bakgrunnen var at Japan ønsket stridsvogner som kunne operere i hele landet. Mens type 10 kan passere over 84 % av alle bruene i Japan, kan den 6 tonn tyngre Type 90 passere over 65 % av alle bruene. Og til sammenligning, de fleste NATO stridvognene vil bare kunne bruke 40 % av alle japanske bruer.
Type 10 er utviklet av Mitsubishi Heavy Industries og siden produksjonen startet i 2010 er det så langt produsert 106 vogner av denne typen, alle til det japanske forsvaret.
Kina
Kina har nylig presentert sin VT-4 stridsvogn, også kalt MBT3000. Mye av teknologien er hentet fra den tidligere Type 99A stridsvognen som den Kinesiske hæren har ca 890 enheter av.
VT-4 Stridsvognen er bygget for eksport, og er så langt solgt til Thailand og Nigeria I tillegg har også Pakistan annonsert at landet har valgt VT-4. VT-4 har en 125 millimeter hovedkanon og en vekt på ca 52 tonn.
Framtidens stridsvogner
Felles for de oppgraderings- og utviklingsprosjektene som pågår i verden i dag er at de i stor grad innebærer ytterligere forbedringer av det som har vært. Ingen av prosjektene har som innebærer noen revolusjonerende nye teknologier, som virkelig kan være et gjennombrud når det gjelder stridsvognens store utfordringer i dag; stadig økende vekt og sårbarhet mot innkommende missiler og prosjektiler. Samtidig blir det stadig vanskeligere for en stridsvogn å skjule seg i et moderne stridsområde. Aktive beskyttelsessystemer er det som per i dag innebærer virkelig et teknologisk steg for stridsvognene når det gjelder beskyttelse, men også disse systemene har svakheter per i dag, ikke minst på kostnadssiden. Og aktiv beskytelse kan tilpasses eksisterende stridsvogner og kjøretøy, det er ikke nødvendig å utvikle nye stridsvogner for å ta i bruk denne teknologien. Trolig er konklusjonen til den amerikanske hærledelsen betegnende på situasjonen i dag: ”det har ingen hensikt å starte utviklingen av en ny stridsvogn før det foreligger ny teknologi som virkelig kan ha avgjørende betydning for kapasiteten til en stridsvogn.”