I mai i år la Forsvarskommisjonen av 2021 frem sin rapport. Det er 360 sider med relativt dyster lesning. Et av verdens rikeste land, som lever av å besitte og høste i fra store havområder, holder seg på ingen måte med et Forsvar som står i rimelig forhold til utfordringene. At Norge er nabo med et av få land i verden som bruker militærmakt aktivt mot sine naboland, skulle man heller ikke tro om man ser på den militære forsikringspremien norske politikere er villige til å betale. Det er det mange grunner til, og de fleste er ikke tema her. Tema her, og det jeg skal bruke mitt tilmålte kvarter på, er de personell- og kompetansemessige sidene av dette.
I kommisjonens rapport finner vi: «Personellet er Forsvarets viktigste ressurs er et slitt uttrykk, men det blir ikke mindre riktig av den grunn.»
Alle her har formodentlig hørt det før, at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Alle her vet også at det ikke er sant. I hvert fall ikke helt sant. For hvilke andre ressurser er vi villige til å betale dyrt for å bli kvitt om vi har for mye av det?
Jeg husker også da den såkalte utdanningsreformen i Forsvaret raste over landet vårt for en fem års tid siden, som jeg skal komme mer tilbake til. Da ble det å redusere antallet kompetente og arbeidsføre folk i den militære utdanningssektoren kalt «gevinstrealisering». Å kvitte seg med sin viktigste ressurs – erfarne folk – ble altså betraktet som en gevinst. Hva slags ressurs er det?
Det er ingen ny eller oppsiktsvekkende observasjon at personalpolitikk i Forsvaret har paradoksale trekk. Å ha for mange folk, er like ille som å ha for få. I denne innledningen skal jeg argumentere for at dette ikke er fagfeltets eneste paradoks. Det finnes flere, og jeg skal peke på noen av dem her. Alle gjør at personalpolitikken i Forsvaret burde vært preget av mer systematikk og langsiktighet enn det som er tilfellet i dag.
Det største paradokset, eller problemet, er at i én situasjon er en offisers kompetanse helt uviktig, i en annen situasjon er offiserenes kompetanse utvilsomt den viktigste ressursen nasjonen har. For å illustrere poenget vil jeg ty til en av verdenslitteraturens virkelige klassikere, Lev Tolstojs Krig og fred. I den boka finner vi:
Den bibelske overlevering beretter at det første menneske levde i lykkelig lediggang like til syndefallet. Også det falne mennesket elsker lediggang, men Guds forbannelse – at vi skal ete vårt brød i vårt ansikts sved – tvinger oss til å arbeide, og en stemme inne i oss gjør at vi blir urolige og får en følelse av skyld hvis vi ikke arbeider. Men kunne det lykkes mennesket å innrette seg slik at det tross lediggang følte seg som et nyttig og hederlig medlem av samfunnet, så ville en betingelse for den opprinnelige lykksaligheten igjen være til stede. Og en slik tvunget og berettiget lediggang er en hel stands privilegium, nemlig militærstandens. Og denne påbudte lediggang som gir en god samvittighet og en ansett posisjon, er vel en av hovedgrunnene til at den militære løpebane virker så tiltrekkende på mange.
Hvor kompetent denne gjengen er spiller som dere skjønner ingen større rolle. Som den britiske psykologen Norman F. Dixon skrev mange år etter Tolstoj: «De fleste mennesker har nå blitt vant til, ja nesten likegyldig til militær inkompetanse. På samme måte som alminnelig forkjølelse, plattfothet og det britiske været, er det akseptert som en del av livet, lett latterlig, men nokså uunngåelig.»
Som dere skjønner, er militær kompetanse nokså uviktig. Det er derfor ikke rart at Forsvarsdepartementet kansellerte sin deltakelse på denne paneldebatten. Det meste av det FD driver med, oppfattes som viktigere enn å diskutere militær kompetanse.
Men dette er jo ikke hele sannheten. Det ligger et paradoks her. Ingen i Ukraina vil si at militær inkompetanse er lett latterlig og en del av livet. Militær inkompetanse er dypt bekymringsverdig. Militær kompetanse er bestemmende for Ukrainas videre eksistens. Det kan altså komme en dag hvor den subbete militære gjengens innsats kan bli helt avgjørende, ikke bare for dem, men for hele samfunnet. Ukrainerne kjenner altså på den motsatte følelsen av den Dixon omtaler, nemlig det general Douglas MacArthur minnet oss på: “In war there is no substitute for victory”.
Så, hvordan forholdet departement og forsvarsstab seg til dette paradokset? Bør Forsvaret bekles med døgenikter som gjør minst mulig skade, eller med våre beste menn og kvinner som i en gitt situasjon kan gjøre maksimal skade på vegne av samfunnet? Beslutningen om å halvere utdanningsløpet i Forsvaret, forteller meg at lykkelig lediggang fortsatt fremstår i FDs øyne som et langt mer aktuelt fremtidsscenario enn å måtte slåss for livet.
Det sier at gamle generalers største frykt er at de skal bli vekket om natten av gjenferdet til en av sine falne soldater som sier: «Jeg skulle ønske at vi hadde vært bedre trent». Ingen i verken FD eller Forsvarsstaben tro på slike spøkelser.
Den store og grunnleggende utfordringen i forsvarets personell- og kompetansepolitikk er altså hvor mye man skal investere i noe man håper man aldri skal få bruk for. Hvor mye trening og utdannelse trenger en brannmann på et sted hvor det aldri brenner? Hvor lang utdannelse trenger en lege som aldri møter pasienter?
Om vi ser på de grepene som er tatt i Norge de siste årene er svaret: «ganske lite, om noe.» Dette kommer spesielt til utrykk gjennom den økte vektleggingen av sivil utdanning.
Forsvarsdepartementet oppnevnte i august 2019 et utvalg ledet av Berit Svendsen for å vurdere hvordan Forsvaret kan bedre evnen til å rekruttere, beholde, utvikle og avvikle kompetanse, i Forsvaret. Rapporten ble fremlagt i juni 2020.
Etter mitt syn hviler rapporten på et sviktende fundament. I føringene fra departementet lå det at utvalget skulle se på hvordan Forsvaret kan «sikre at militær kjernekompetanse anvendes i de stillinger der militær kompetanse er påkrevet», jeg gjentar «sikre at militær kjernekompetanse anvendes i de stillinger der militær kompetanse er påkrevet». Den formuleringen må ha forledet utvalget til å tro at det bare er deler av Forsvaret som skal virke i krig.
I det perspektivet virker Forsvaret som et stort konsern hvor bare én av avdelingene driver med «krig og sånn». De andre driver med omstilling, forsvarlig forvaltning og mangfold, og andre viktige ting. Problemet med dette er at hele Forsvaret må virke i krig, ikke bare «Seksjon for krig og kaos», «Avdeling for panikk og samfunnssvikt» eller hva man ønsker å kalle de deler av Forsvaret som driver med slikt. Er det noe krigen i Ukraina forteller oss, er det at krig rammer vidt og bredt, ikke bare dem i den fremste skyttergrava.
Forsvarskommisjonen uttrykker også bekymring over manglende og gal kompetanse, og skriver:
«Personell og kompetanse skaper operativ evne, men manglende personell og feil kompetanse reduserer operativ evne, øker kostnader over tid og gjør en allerede risikofylt arbeidsplass farligere. Forsvaret står potensielt overfor en kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder, deriblant nødvendig teknologikompetanse. Dette vil gå ut over forsvarsevnen.»(s.s)
Et grep Forsvaret har tatt for å bøte på dette problemet, er etableringen av det som heter Årsstudium i ledelse og militære operasjoner. På Forsvarets hjemmesider finner vi: «Har du en sivil bachelor- eller mastergrad? Da kan du starte karrieren din i Forsvaret med en ettårig offisersutdanning i militær ledelse og operasjoner.» Videre finner vi at: «Etter utdanningen er du garantert jobb som offiser i Forsvaret. Du vil bli ansatt som offiser i Hæren, Sjøforsvaret eller Luftforsvaret.»
Der min generasjon trengte seks år, klarer de unge seg nå med ett. Vi gikk to-årig befalsskole, inkludert et praksisår, to år på Krigskolens første avdeling og deretter to år på Krigsskolens andre avdeling. Til sammen 6 år, som var sammenlignbart med de andre profesjonsutdannelser i Norge.
At dagens unge klarer seg med mye mindre skyldes nok neppe at det sikkerhetspolitiske bildet er mindre komplisert nå enn før, eller at våpenteknologien har blitt så mye enklere. Jeg tror heller ikke at dagens unge er så dramatisk mye smartere enn deres foreldre var på den alderen. Jeg tror reduksjonen i utdanningslengden skyldes at man på et tidspunkt helt mistet troen på at Norge igjen kunne havne i krig, annet enn i ekspedisjonskriger langt hjemmefra. Det åpner for at såkalt sivil utdanning kan erstatte den militære, noe som også er litt av et paradoks.
Etter mitt syn har ordet ‘sivil’ kun mening når vi snakker om ansettelsesvilkår og om krigens folkerett. Sivile har et annet stillingsvern, og en annen beskyttelse i krig enn militære. Om vi derimot snakker om kompetanse, er ‘sivil’ en helt tom term. Det betyr ingen ting.
Min mor er både hyggelig og snill og har vært sivil i hele sitt liv. Men jeg ringer aldri henne om jeg sliter med PC-en eller ikke får start på gressklipperen. Jeg kommer heller ikke på sist jeg ringte en sivil, qua sivil, for å løse et problem. Jeg har ringt frisør og bilverksted, legevakt og rørlegger, men aldri en ‘sivil’. Om det er vannlekkasje på kjøkkenet ringer man ikke den første og beste sivile man kommer på. Man ringer noen som kan noe om å stoppe vannlekkasjer. Har noen her i salen noen gang vært på jakt etter en ‘sivil’? Å tro at man kan løse Forsvarets problemer med å sivilisere dem som jobber der er altså et blindspor, eller snarere, meningsløst. Det kan også være farlig.
Etter at Norge sist var i krig, i 1940, ble det skrevet en ganske omfattende rapport om alt som hadde gått galt. I Rapporten fra den militære undersøkelseskommisjonen av 1946, finner vi: «Den stemning som således gjorde seg gjeldende overfor militærvesenet var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet. Offiserskorpset ble etter hvert så å si avmilitarisert.» Det er grunn til å tro at man kunne ha gitt tyskerne enda mer motstand enn de fikk, også med det materiellet og treningsnivået det norske Forsvaret faktisk hadde, om de militære sjefenes selvtillit og trygghet hadde vært større, sånn jevnt over. Å avmilitarisere offiserskorpset var ikke lurt på 1930-tallet, og er det heller ikke nå. Offiserer må ha militær utdanningen som del av sin kjernekompetanse, ikke som kakepynt. Selvfølgelig kan de også ha annen type kompetanse. Det er helt supert at en militær tannlege har gått på tannlegeskolen og at en som steller med økonomi i Forsvaret har gått på handelsskolen Men militære fagfolk må også ha militær utdanning. Jo mindre militær utdanning du har, desto vanskeligere er det, formodentlig, å begripe det poenget.
At Forsvaret har kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder løser vi altså ikke ved å ansette flere ‘sivile’. Ved løser det ved å ansette folk som har den konkrete kompetansen som Forsvaret trenger. Og jeg er redd deler av den kompetansen også i framtiden kommer til å handle om evnen til å betjene våpen og å kunne fungere i ekstreme situasjoner.
I Forsvarskommisjonens rapport finner vi også:
«Forsvarssektoren, og spesielt Forsvaret, har en bemanning som er lav i fredstid, og som vil være utilstrekkelig i krise og krig. Dette gjør Forsvaret sårbart i den lavere enden av konfliktskalaen. Og det gir lav utholdenhet i den øverste delen av skalaen.»
For å bøte på problemet med at Forsvaret i fredstid er altfor lite til å fungere i krig, er det viktig å blåse liv i et skikkelig reservistkorps igjen. Krigen i Ukraina har vist oss hvor viktig mengde og masse er også i moderne krig. I dag er det ca. 120 000 i den udisponerte reserven i Norge som man allerede nå kan starte å disponere inn i avdelingene for å øke kapasiteten og robustheten. Reservister som ivaretas på en god måte og gis meningsfulle oppgaver vil også kunne bli gode ambassadører for Forsvaret og forsvarssaken og med det gi økt forsvarsvilje.
Det er imidlertid viktig å understreke at bruken av reservister, som er helt nødvendig, ikke reduserer kompetansebehovet til de stående strukturen, men øker den. En offiser trenger ikke å være mindre kompetent om han skal lede rustne reservister enn nyutdannet personell.
Mitt siste poeng er også knyttet til kompetanse. Hvor kompetente trenger de å være som skal utvikle den militære kompetansen og sette rammene for Forsvarets utdanning? Svaret synes å være at jo mindre kompetent man er, og jo mindre man vet om Forsvarets egenart og krigens krav, desto bedre synes man å være til å utvikle Forsvarets kompetanse. Du skal lete hardt og lenge for å finne noen som leder den akkrediterte utdanningen i Forsvaret som selv har bred erfaring fra utdanning.
Raseringen av Forsvarets utdanningssystem, som skjedde for fem års tid siden, var også et eksempel på hastverksarbeid. Et hastverk kunstig skapt av folk som ikke hadde forutsetninger for å forstå konsekvensene av hva de holdt på med. Daværende Forsvarssjef Bruun-Hansen ba om å få ta en ting av gangen, først innføringen av en ny ordning for militært tilsatte, altså et nytt befalskorps, for deretter å justere utdanningsløpet etter de erfaringene man høstet. Han talte for døve ører. Resultatet er beskrevet i Forsvarskommisjonens rapport:
«Mange reformer som berører personellet har skapt endringstretthet i Forsvaret. Et behov for effektivisering fører blant annet til at oppgaver sentraliseres eller skyves nedover i organisasjonen. Kombinert med omveltning av utdanningsinstitusjonene har dette gitt økt usikkerhet i Forsvaret og større belastning på de lavere nivåene enn tidligere. Mengden samtidige reformer har vært krevende for Forsvaret å implementere. Effektiviseringsmålene til den enkelte reform blir dermed krevende å nå, fordi evnen til å gjennomføre dem er redusert. Økt usikkerhet og belastning gjør arbeidsplassen mindre attraktiv og bidrar til at flere slutter. Tap av ansatte og opplæring av nye ansatte, forsterker belastningen ytterligere og reduserer potensialet for effektivisering.»
Om Forsvarskommisjonens rapport er dyster lesning, har kanskje dette innlegget virket enda dystrere. Den eneste trøsten må i så fall være at det sikkert ikke bli større bruk for militær kompetanse uansett. Det er snart 80 år siden sist det var krigshandlinger på norsk jord, og før det var det mer enn 120 år siden forrige krig. Det vil som dere skjønner helst gå godt. I hvert fall får vi håpe på det.