Tiden er inne – den nye langtidsplanen er den viktigste på flere tiår.
Foto: Peder Torp Mathisen, Forsvaret.

Tiden er inne – den nye langtidsplanen er den viktigste på flere tiår.

Statens viktigste ansvar er å beskytte nasjonens borgere.
Publisert: 2019.03.12
Debattartikkel i samarbeid mellom NOF og Utsyn av Knut Johannes Støvne, oberst og frilansjournalist

Knut Johannes Støvne.
Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret


Ingen annen tilstand truer nasjonens borgere mer enn krig. Derfor ivaretar staten dette ansvaret best ved å sørge for at det IKKE blir krig.

For å bidra til dette behøver vi blant annet et sterkt forsvar. Det har vi ikke i dag. Dermed tar vi en strategisk risiko. Som småstat vil vi bestandig måtte leve med en risiko. Spørsmålet er hvor stor. Er vi i ferd med å bevege oss mot en situasjon hvor risikoen blir uakseptabel? Kanskje er den det allerede.

Det skal ikke mye sikkerhetspolitisk gangsyn til for å se at vi er inne i et skifte. Et dramatisk skifte, som vi kanskje bare ser konturene av, og som vi ikke vet hvor ender. Vår største nabo i øst har demonstrert vilje og evne til å bruke brutal militær makt for å nå sine politiske mål. En av de største statene i Europa er i ferd med å forlate den unionen som har fått æren for at det har vært fred i Europa i en lang periode. To andre er midt inne i en diplomatisk konflikt vi ikke har sett maken til siden Andre verdenskrig.

Polarisering og populisme truer den demokratiske stabilitet vi har hatt i Europa siden slutten av Andre verdenskrig. NATOs eneste stormakt truer med å trekke seg ut av alliansen. Og rustningskontrollavtaler, som har vært en garanti for stabilitet i mange år, smuldrer bort.

Samtidig ser vi en økt stormakts-rivalisering, noe som igjen øker risikoen for at Norge skal bli dratt inn i en konflikt. Vi ligger der vi ligger – vårt territorium er strategisk viktig nesten uansett hvordan en fremtidig konflikt vil se ut.

I denne situasjonen er det åpenbart at vi må ta større ansvar for vår nasjonale sikkerhet enn det som er tilfelle i dag. I så måte er den nye lagtidsplanen kanskje den viktigste på mange ti-år. Tiden er nå inne til å se realitetene i øynene og ta statens viktigste oppgave på alvor.

-----

Det er politikernes ansvar å bevilge nok penger til et troverdig forsvar, og det er forsvarssektorens ansvar å benytte de bevilgende midlene på en måte som gir mest mulig forsvar for hver krone. Vi har feilet på begge disse områdene.

Selv den langtidsplanen vi er inne i nå, som ifølge regjeringen representerer «et historisk løft», er underfinansiert med 100 milliarder kroner, bare to år etter at den ble vedtatt.

Og selv med nesten 60 milliarder kroner tilgjengelig hvert år, greier ikke forsvarssektoren å omsette dette i forsvarsevne. Det er RØDT på de mest krevende oppgavene. Vi har ikke de våpensystemene vi trenger, den reaksjonsevnen som er nødvendig, og vi mangler utholdenhet.

En årsak til dette uføret er at man har forsøkt å re-designe forsvaret etter hva som har skjedd «de siste fjorten dagene», for å sette det litt på spissen. Man har forsøkt å planlegge for å få helt rett på kort sikt, i stedet for å ta minst mulig feil på lang sikt. Igjen for å spissformulere. Eksempler på dette er avviklingen av luftvern i Hæren og nedbyggingen av kystforsvaret.

Våre politikere har heller ikke definert en klar politisk ambisjon for forsvaret av Norge. Hva skal vi være i stand til å håndtere selv? Skal hele landet forsvares? Når en slik ambisjon er satt, må våre folkevalgte identifisere seg med den, og være villige til å finansiere den. Dessverre er «track-recorden» for å finansiere vedtatte forsvarsstrukturer mildt sagt dårlig, og dette er selvfølgelig medvirkende til der vi står i dag.

Tiden er nå inne for å begynne å lukke de gapene vi har i vår forsvarsevne. Det kommer til å ta tid, og vi har ingen tid å miste.

-----

Hvis vi ser tilbake på de siste hundre år, har verden blitt overrasket gang på gang. Hva får oss til å tro at vi ikke kommer til å bli overrasket igjen? Det beste vi kan gjøre er å planlegge for usikkerhet. For å ta minst mulig feil.

For å kunne møte denne usikkerheten er det noen kjernekapasiteter ethvert forsvar trenger, til enhver tid. Dagens forsvar har ikke alle disse kjernekapasitetene. Vi mangler en troverdig landmakt. Selv om norske soldater holder meget høy standard, og har en meget høy stjerne internasjonalt, er landmakten vi har ikke i nærheten av det vi reelt trenger.

Vi har for lite, og det vi har er for dårlig. En troverdig landmakt er en del av den grunnmuren forsvarsministeren snakker om. Vi må beholde kjernekapasitetene i grunnmuren, og så kan vi pusse opp rom for rom i selve huset og følge trendene ved å kjøpe nye hvitevarer, nytt stereoanlegg og ny TV.

En motstander vil bestandig angripe oss der vi er svake. Det ligger i hele krigskunstens natur. Ved å bygge ned landmakten har vi gitt motstanderen en fordel – en svakhet han kan utnytte. Dette er i seg selv et svært viktig argument, kanskje det avgjørende argumentet, for å holde seg med en relevant landmakt.

Uten en troverdig landmakt sender vi mange signaler. Ikke bare til våre motstandere. Da sier vi også til våre allierte at VI ikke har tenkt å forsvare hele landet i landdomenet, men vi forventer at DERE kommer med landmakt for å gjenerobre det vi måtte ha tapt, men VI har ikke tenkt å delta med landstyrker. Hvor troverdig er det?

----

Noen av landmaktens kapasiteter blir mer debattert enn andre. Med fare for å bli kalt museumsvokter - la meg si to ord om stridsvogner.

Stridsvogner er landmaktens hovedkampsystem. Stridsvogner er det jagerfly er i luftmakt og det fregatter og ubåter er på sjøen. Mens vi har «State of the art» av fly og fartøyer, har vi stridsvogner i veteranbilklassen. Viljen til å betale den relativt beskjedne prisen for en moderne stridsvognkapasitet, har ikke vært til stede.

En landmakt uten stridsvogner er som et sykehus uten kirurger. Det hjelper ikke å ha verdens beste sykepleiere og anestesileger hvis vi ikke har noen til å løse de tøffeste og vanskeligste oppgavene.

---

Ved siden av å gjenoppbygge en relevant landmakt, er det ett par nye utfordringer som må adresseres i neste langtidsplan.

Russland har nå utviklet en evne til å ramme baser og befolkningssentra i hele landet med kryssermissiler og ballistiske missiler. Denne missiltrussel, spesielt kryssermissilene, har vi i dag svært dårlig beskyttelse mot. Behovet for avansert luftvern er skrikende, og dette må ligge høyt på lista over nye kapasiteter som må inn i langtidsplanen. I tillegg ser vi på horisonten en teknologisk utvikling som vil endre trusselbildet ytterligere. Jeg tenker på ubemannede systemer, gjerne i sverm, og etter hvert med kunstig intelligens. Dette må også adresseres i den nye planen.

For å oppsummere. Den nye langtidsplanen er den viktigste på mange tiår. Forskerne har gitt sitt innspill. Nå vil Forsvarssjefen få i oppdrag å komme med sitt råd – og så er det opp til politikerne. Jeg håper de vil være sitt ansvar bevist.


Forrige        70 av 1331        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2019
Webutvikling av:A2N