Tvilens time.
Vanja Bjørgan er NOF-medlem, og skriver her om sine tanker rundt tiden vi befinner oss i.
Torgrim Halvari

Tvilens time.

Jeg har aldri trodd at jeg ville forundre meg over min egen virkelighetsoppfatning, antatt at det tilhørte tidligere tidsperioder eller lukkede regimer. Det har aldri falt meg inn å stille spørsmål ved om jorden er rund eller andre vitenskapelig dokumenterte fakta. Jeg har stolt på at informasjonen jeg har blitt servert av myndigheter, gjennom skolegang, og av etablerte medier har vært noe jeg kan ha tillit til. De siste årene har det kommet nye begreper til i nyhetsstrømmen og på sosiale medier; «fake news», «alternative fakta» og «clickbaits» florerer. Sensasjonspressen har nesten like stor plass i mediebildet i dag som den ordinære nyhetspressen. Å skille korrekt fra galt ved å bruke god gammeldags kildekritikk har blitt utfordrende med all desinformasjonen og postfaktuelle politikere som uttaler seg. Det har fått meg til å betvile min egen persepsjon og dømmekraft.
Publisert: 2020.11.01

Skrevet av: Vanja Bjørgan


Polariseringstendens.

Den siste tiden har jeg observert flere tendenser i min samtid som jeg har tenkt tilhører tiden før meg. Motsetningsforhold mellom ulike grupper øker. Mediebildet har vært preget av de gule vestene i Frankrike, tilbakevennende høyreekstremisme i Tyskland, og opprør for å belyse rettigheter for fargede i USA. Jeg var en svipptur i Frankrike i 2018. Da så jeg blant annet hærverket i paradegaten Champs-Élysées. Merkene etter et folk som ikke blir hørt av politikerne. Det tyske partiet Alternative für Deutschland ber folk om å våkne opp. Det klinger kjent. Jeg får også høre fra venner som bor i Tyskland at høyreekstreme har begynt å bære symboler som bryter med de sosiale forventningene våre helt åpenlyst. Jeg får daglig med meg reportasjer om BLM-bevegelsen i USA. Det minner meg mest om borgerrettighetskampen som foregikk på 60-tallet. Det er surrealistisk at hendelser i dag er såpass like det jeg har lært i historietimer på skolen. I en periode har jeg kunne betraktet disse tendensene på god avstand. Nå opplever jeg å se de samme tendensene rundt meg, i mitt eget land. Samtiden min oppleves polariserende.

Tendensene har jeg i en periode avfeid med at de tilhører gruppene som mangler begrep om virkeligheten. Gruppene som mener at vi i Norge har enorm, økende avstand mellom mannen i gata og en etablert elite. Gruppene som mener at Norge og grunnloven er under angrep av politikerne våre på samme måte som Norge var da vi var okkupert under andre verdenskrig. Gruppene som mener at myndighetene holder tilbake informasjon fra befolkningen som om vi bor i et lukket regime. Jeg har lenge hatt en opplevelse at menneskene som bor i dette landet er en homogen gruppe som i det store har det samme verdisynet og dermed deler holdninger og meninger. Paradokset er at disse små grupperingene tilsynelatende stadig blir synligere og kanskje derav større. I dag møtes de på plattformer på internett. Det gjør at det er kort vei til andre meningsfeller. Det gir nok disse gruppene en bekreftende følelse av at de er mange som mener det samme. Mange nok til at de tror de utgjør flertallet og dermed handler som om de er det. Internett har også blitt deres talerør; stemmer som ellers ikke ville blitt hørt får plass i kommentarfelt, samt åpne og lukkede forum.

Medienes plass i samfunnet.

Til daglig blir vi bombardert av informasjon. Nyheter kommer ikke kun via radio, fjernsyn og aviser. Flertallet av oss har smarttelefoner og har dermed tilgang til hele verden i lommen. Det gjør nok at vi går i metning. Den menneskelige hjernen er ikke i stand til å prosessere all informasjonen. For at media skal nå frem med sitt budskap er de nødt til å skape stadig større og mer sensasjonelle overskrifter. Nyhetsstrømmen preges av villedende overskrifter som appellerer til følelsene våre, men bringer oss til artikler med mer eller mindre tomt innhold; Clickbaits, overskrifter som genererer klikk. Når vi ser at seriøse informasjonskilder også bruker dette som virkemiddel for å få oppmerksomheten vår gjør det noe med troverdigheten til mediene. Det blir utfordrende å ta medier seriøst når det å presentere nyheter objektivt forsvinner i hensynet til å få flest seere og lesere. Hvordan kan vi da vite at opplysningene vi får er riktige? Dette kan aktører som informerer om alternative fakta dra nytte av. Det er ingen som eier sannheten, eller sitter på en fasit, dermed kan alternative nyhetskilder tilby deg den sannheten du ønsker. Eller noen kan presentere deg den sannheten de ønsker du skal sitte med. Dersom flere ulike kilder bekrefter en løgn som sannhet, vil det etter hvert kunne bekreftes som en etablert sannhet. 

Fake news er et uttrykk som stadig får mer spalteplass. Et uttrykk som jeg i utgangspunktet ikke trodde kom til å ha så stor påvirkningskraft. Til å begynne med virket Fake news ufarlig. Så lenge vi forstår at informasjonen som presenteres ikke er korrekt, og at avsenderen ikke er pålitelig, klarer vi å sortere det vekk. Problemet oppstår kanskje når de av oss som ikke har lært kildekritikk sprer lenker, gjerne fordi de tror at alt som står på internett er sant. De fleste av oss foretrekker å lese informasjon som bekrefter det vi mener og tror. Å finne det ubehagelig å oppsøke informasjon som ikke samsvarer med egne meninger er en del av den menneskelige psyken. Det er kjent som confirmation bias. Spørsmålene vi stiller og informasjonen vi søker er resultat av forståelsen vi allerede kjenner til. Vi er villige til å legge fakta og logikk til side dersom artikkelen vi nettopp har lest stemmer med det vi føler. Dersom det er vennene våre som deler informasjonen er sjansen større for at vi mener det samme, og dermed trykker vi på de delte lenkene. Vi er villige til tro på det vi hører når det innebærer å være en del av en gruppe.

Populisme i politikken.

I dag har vi politikere som bruker tvilen som allerede finnes i befolkningen til sin fordel. President Donald Trump har ved enkelte anledninger brukt utrykket fake news for å få velgere til å konsentrere seg om hans budskap. Han bruker utrykket om medier han misliker. Det fører til at tilhørerne blir skeptiske til kildene Trump har vist mistillit til. En retorisk genistrek – og ikke minst et skoleeksempel på klassisk polarisering. Ved å gjøre dette har han skapt forvirring, og understreket forskjeller mellom eksisterende grupperinger. Hjemme i Norge er vi nok ikke kommet helt dit, men tendensene blir sterkere. Vi har politikere som tjener på økt polarisering. Senterpartiet frir til folket i distriktene ved å forklare at roten til alt vondt er sentralisering. SP setter ord på avmakten folk føler når omfordelingspolitikken tømmer de nordligste områdene i landet for ressurser og bruker dem i sør. Partiet skaper en følelse av oss og dem. En politiker, som kanskje er årsaken til at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen, spredte nokså ekstreme påstander på Facebook. Deriblant at en av meningsmotstanderne deres, Arbeiderpartiet, satte rettighetene til terrorister foran nasjonens sikkerhet. Dette skapte problemer for både FRP og Høyre, men synspunktene talte nok for mange som er innvandringskritiske som har en opplevelse av at meningene deres ikke har hatt en plass i samfunnsdebatten de siste årene. Politikernes ord faller i god jord, fordi noen av oss opplever å bli hørt. 

Når krisen treffer.

Da regjeringen tidligere i år iverksatte det som statsministeren kalte «de mest inngripende tiltakene i fredstid» ble store deler av livet mitt blitt snudd på hodet. Mange opplevde det nok slik. I løpet av noen dager var Norge i noe jeg best kan beskrive som krisetilstand. En situasjon jeg burde kunne forestilt meg nært forestående, men som jeg likevel naivt ikke så for meg at skulle skje før jeg var gammel. Da jeg så pressekonferansen 12. mars som omhandlet tiltakene for å begrense smittespredning opplevde jeg kognitiv dissonans. Dette harmonerte ikke med virkeligheten hjernen min hadde konstruert ved å sortere ut informasjonen jeg foretrekker. Jeg fikk rett og slett ikke informasjonen fra pressekonferansen til å passe inn med min forståelse av virkeligheten fordi det stod ikke i forhold til forventningene mine. Normaltilstanden jeg kjenner meg igjen i er ikke preget av frihetsinnskrenkning og forsiktighet. Selv om jeg i flere uker hadde fulgt med i land på kontinentet hvor helsevesenet hadde mistet kontroll over virusutbruddet, hadde jeg tenkt at som med andre kaotiske tilstander kommer heller ikke Covid-19 til Norge.

Rollen som borger.

Jeg har tatt meg selv i å stille spørsmål ved om Covid-19 egentlig er så farlig som myndighetene sier. Jeg blir nesten daglig fortalt hvor farlig det er. Hvordan det kan ha enorme konsekvenser for samfunnet. Hvorfor det er så viktig at vi tar forholdsreglene på alvor. På den ene siden er det en selvfølgelighet at vi skal ta kollektivt ansvar for å komme gjennom dette som et moderne samfunn. En av kjerneverdiene i samfunnet vårt er å ta vare på de svakeste i samfunnet. Man kan lett ofre en kveld på byen, når det er snakk om å verne om menneskene i risikogruppen. Det er ikke noe problem å ofre den planlagte utenlandsturen når vi kollektivt skal hjelpe helsevesenet til å bygge opp kapasitet for å ta imot de som blir så syke at de trenger hjelp. Det er en selvfølgelighet at vi skal vaske hendene, hoste i albuen, og holde oss hjemme om vi er syke. Sykefravær er kanskje en av de største utgiftene vi har i Norge i dag, og ved å komme syke på jobb sørger vi for at denne utgiften går opp. Dette er selvfølgeligheter for meg, men på den andre siden lurer jeg på om de iverksatte tiltakene er vel overdimensjonert i forhold til de faktiske konsekvensene.

Det er nok ennå for tidlig å vurdere tiltakene mot Covid-19 opp imot ønsket effekt på dette tidspunktet, noe som gjør at tiden er moden for å tvile. Tallene på antall smittede, døde, og komplikasjoner etter sykdomsforløp er dyster lesning. Jeg ser mange sammenligner Covid-19 med Svartedauden. Jeg tror likevel sammenligningen blir mer realistisk dersom vi trekker paralleller til sykdomsutbrudd i moderne tid. Spanskesyken anslås å ha tatt mellom 13 og 15 tusen liv i Norge. Spanskesyken oppstod i flere omganger, slik Covid-19 later til å gjøre. Infrastruktur muliggjorde smittespredning over store områder. I dag er infrastrukturer mer utbredt og enda mer tilgjengelig enn for hundre år siden. Slik spres smitten mer effektivt. Også under spanskesyken var det en offentlig debatt som omhandlet nedstenging av samfunnet, herunder stenge skoler og andre forsamlingslokaler. Om dette fungerte er omdiskutert da man på den tiden levde under andre kår; trangt, manglende sanitærforhold og dårlig ventilasjon. Smittepresset var størst i byene da også. Heller ikke på denne tiden hadde helsevesenet beredskapen klar for pandemi. Det var sykepleiermangel og det fantes ingen effektiv vaksine. I dag vil det kunne bli et annet utfall da vi har bedre levekår. 

Samtidig er jeg irritert på de som ikke tar situasjonen på alvor. Alle de som ikke holder avstand. Alle som tar på varer de ikke skal ha i butikken. Alle de som mener at dette ikke angår dem. Jeg kjenner folk som har hatt et tyvetalls gjester på besøk, blitt bedt om å ikke samle så mange på et lite område, for deretter å gjenta festlighetene noen uker senere. En i kretsen min sa at dette egentlig var en fin tid å sortere ut hvem som ikke lenger skal befinne seg i vennekretsen. Med tanke på holdninger sier det mye om folk når de blir bedt om å ofre relativt trivielle ting for at andre mennesker skal slippe å bli dødssyke, og allikevel velger de trivielle tingene. Her kan man selvfølgelig gjøre feil, men når folk bryter smittevernråd og forbud med overlegg taler handling for seg. Det er forskjell på folk. Noen reiser til røde soner i Sverige for å harryhandle. Jeg kjenner på skyldfølelse dersom jeg er på matbutikken flere ganger i uka. Enkelte uttaler seg om at de som er døde uansett hadde dødd av andre ting på samme tidspunkt. Videre eksemplifiseres det gjerne ved å peke på antallet mennesker som dør i løpet av en vanlig influensasesong. På tross av argumentasjonen har jeg nesten ikke turt å besøke min egen mor i frykt for bære med meg smitte. Kanskje er vi ikke så homogene i dette landet likevel. For å si det på en annen måte kan det vite om at det er flere som ikke stoler helt på det de blir fortalt.

Det er mange som går sterkt ut og kritiserer myndighetene. Det er mange beskyldninger om at det er informasjon som blir holdt tilbake. For øvrig er det flere som sammenligner den siste tiden med George Orwells «1984», og mener at Covid-19 kun er et påskudd for å kunne overvåke befolkningen. Med økt overvåkning kommer også sammenhengen mellom sykdomsutbrudd og utbygging av 5G-nettet. I tradisjon tro har jøder også fått skylden for virusutbruddet. Noe som kan være et symptom på at historien gjentar seg. Den siste perioden må ha vært en gavepakke til konspirasjonsteoretikere og andre som lever av desinformasjon. Disse tendensene er vel en slags bekreftelse på at folk ikke evner å ta til seg dokumenterte fakta eller beskjeder fra myndighetene. Krisesituasjoner er en yndet plass for konspirasjonsteorier. Potensielt er de enklere å forholde seg til enn virkeligheten, da de kan forklare noe vi ikke har kontroll på. Ut i fra det vil jeg konkludere med at pandemien ikke kom alene, den kom sammen med en infodemi; en bølge av feil- og desinformasjon.

Etter hvert som tiltakene har blitt en etablert del av hverdagen er det blitt mulig å leve tilnærmet som normalt. Jeg har et håp om at de fleste er av den samme oppfatningen. En ønsket situasjon hadde vært å lese om den siste tiden og reflektere i retroperspektiv. Å forstå det som skjer i samfunnet når man ikke har oversikt over hva som egentlig foregår er en påkjenning. Det er utfordrende gjøre de rette vurderingene nå når man står midt i situasjonen. Forsøk på å analysere alt uten oversikt eller perspektiv til å vurdere ut i fra er i grunnen en kaotisk visjon. Jeg må kanskje akseptere at det ikke finnes noen objektiv sannhet, men jeg kan fortsatt ta et aktivt valg når det kommer til hvem jeg stoler på.


Forrige        182 av 1594        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2021
Nettsiden er utviklet av: A2N Digitalbyrå