Generalmajor Rolf Folland er tydelig: Ammunisjonslagrene må fylles opp, beredskapen må styrkes. Mer kompetanse må produseres. Det handler om å være forberedt – og robust nok til å holde ut. Da må Forsvaret ha størst mulig fleksibilitet, kreativitet og innovasjonsevne. Se til Ukraina!

I en nylig kronikk i Strategem skrev Harald Høiback dette; Sitat; «Den dagen vi slutter å si det vi virkelig mener i viktige spørsmål, er den dagen vi bør slutte. Våre sjefer kan selvfølgelig fortelle oss hva vi skal gjøre, det er derfor vi har dem, men de kan aldri fortelle oss hva vi skal mene.» Sitat slutt.

Hva er status i Forsvaret med henblikk på å kunne løse pålagte oppgaver? Hvordan er vi skodd for å møte sikkerhetspolitiske utfordringer med nødvendige militære midler – mot aktuelle og universelle trusler? Hva har vi, og hva trenger vi særlig å forsterke?

Helikoptre, stridsvogner og rakettartilleri; ammunisjon, bygninger og personell: Hæren trenger alt. Regjeringa vil nok love det meste, men sannsynlig skjøvet ut i tid. Retorikken vil fortelle om en historisk satsing. Realiteten frykter vi vil være en utsatt iverksettelse av nødvendige tiltak.

Et forsvar som klarer å holde USA interessert i Norge og NATO, uten at det provoserer Russland, gir Norge mest sikkerhet.

I den grad forsvaret diskuteres politisk i Norge er det ofte en diskusjon om hvorvidt vi har vedlikeholdt våre selvpålagte restriksjoner eller ikke. Venstresiden argumenterer for at vi har brutt med basepolitikken og andre beroligende tiltak som har tjent norsk sikkerhet vel de siste 70 årene. Høyresiden argumenterer på sin side med at vi fremdeles balanserer avskrekking og beroligelse, men at det har blitt et tydeligere behov for å avskrekke Russland, noe som også tjener som forklaring på eventuelle endringer som blir gjort i innretninger og aktivitet knyttet til Forsvaret.

I 2014 inngikk NATO-landene en forpliktelse om å bruke 2% av bruttonasjonalprodukt på forsvar innen 2024. I 2018 hadde 7 medlemsland nådd 2%-målet, 16 medlemsland hadde en plan. Norge er ikke blant disse.

Stortingspolitikere til Bodø for å diskutere norsk forsvarspolitikk

Norges sikkerhet er avhengig av alliert forsterkning.

I diskusjonen om «avskrekking og beroligelse» opererer vi ut fra en forståelse av at sikkerhet handler om stater, nasjonal sikkerhet og store institusjonaliserte forhold. Men i like stor grad handler dette begrepsparet om relasjonen mellom sivile og militære, menneskelig sikkerhet, og ikke minst siviles motstandsdyktighet i møte med nye og komplekse trusler.

Stortingets vedtak om endring i Forsvarets hovedoppgave og tung vekting av «strategiske kapasiteter» utfordrer Norges handlefrihet og nasjonale trygghet med hensyn til alvorlige trusler mot statssikkerheten.

Er det opprør i lufta?

De sikkerhetspolitiske utfordringene tilsier at Forsvaret trenger å forsterkes på de aller fleste områder.

Statens viktigste ansvar er å beskytte nasjonens borgere.

Det viktigste og vanskeligste gjenstår

- alt og ingenting