Onsdag denne uken har
Russland planlagt flåteøvelse utenfor norskekysten og beveger seg både lenger
vest og lenger sør i nordområdene enn de har pleid å gjøre tidligere. Skarp
skyting i internasjonalt farvann, såpass tett på vårt territorium er
bemerkelsesverdig, men kan også anses som noe russerne mener de har rett til å
gjøre ut fra gjeldende ferdselslover og regler for varsling. Forsvarsminister
Frank Bakke-Jensen har sagt at øvelsen vekker uro i Forsvarsdepartementet, og
at han ikke skjønner hvorfor russerne må øve så nær våre farvann. Russland har
tidligere varslet mottiltak mot radarbyggingen i Vardø, dersom moderniseringen
gjennomføres. For noen dager siden meldte NRK at den russiske nordflåten har
utplassert det nye Bal kystmissilsystemet på Sredny-halvøya ved kysten av
Barentshavet. Missilsystemet har en rekkevidde på 150 km. Det er 70 km til
Vardø. Amerikanerne har utplassert 3 P-8 fly på Andøya som skal drive
luftovervåkning i den hensikt å forbedre våre alliertes situasjonsbilde, melder
Fellesoperativt hovedkvarter.
Norge er et forholdsvis
lite land med en stormaktsnabo i øst. Vi har også vært trofaste og lojale
NATO-medlemmer siden alliansen ble stiftet i 1949. I nesten 70 år har vi
balansert vår geostrategiske plassering med et utvetydig ønske om å
vedlikeholde og styrke den vestlige liberale verdensorden. Dette har vi
balansert gjennom aktiv deltakelse i NATOs internasjonale operasjoner og gjennom
selvpålagte restriksjoner her hjemme. De selvpålagte restriksjonene har blant
annet omhandlet å ikke ha fremmede baser på norsk jord i fredstid, ikke
oppbevare atomvåpen på norsk jord og ikke alliert flyvning øst for 24.
breddegrad. Balansen mellom avskrekkelse og beroligelse har vært bærebjelken
for norsk sikkerhetspolitikk.
Etter den russiske
annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har bildet endret seg ganske dramatisk. Mange
i Vesten hevder at russerne har hatt en massiv opprustning. Isolert sett er
dette riktig, men bør også leses i kontekst at dette er en gjenreisning av et
troverdig forsvar som brøt sammen i kaosperioden i russisk politikk og økonomi
på 90-tallet. Russernes mer selvhevdende og offensiv forsvarspolitikk har skapt
sterke reaksjoner i Vesten. Daværende forsvarsminister, Ine Marie Eriksen
Søreide gikk så langt som å si at forholdet vårt til Russland aldri kom til å
bli det samme. De siste fem årene har NATO i større grad vektlagt aktivitet i
egne kjerneområder. Norge har blitt NATO i nord, har forsterket fokuset på
alliert øving og vi har trent massivt på alliert mottak gjennom fjorårets
Trident Juncture-øvelse.
Så lenge ingen
var så veldig opptatt av Arktis var det ikke like krevende å beholde
lavspenning i området, men etterhvert som stormaktsposisjoneringen har tiltatt
og både USA, UK, EU, Kina og Russland har kommet med egne oppdaterte strategier
for Arktis er det flere spørsmål det er nærliggende å stille oss selv:
1. Hvordan kan vi bidra
konstruktivt for å bevare lavspenning i våre nærområder?
2. Hvordan kan vi best
kombinere våre NATO-forpliktelser ute med de utfordringene vi nå ser her
hjemme?
3. Hvordan kan vi sørge
for å bevare selvråderett og maksimalt handlingsrom på våre territorier til
lands og til havs?
Økt alliert øving i nord har utvilsomt provosert russerne. Det
handler ikke om Norges politikk isolert sett, men at Russland er svært lite
interessert i at andre stormakter skal ta opp kampen om dominans i deres
kjerneområder. Økt alliert trening må derfor ses i lys av den dynamikken som
skapes av at vestlige stormakter og Kina har tiltakende aktivitet i regionen.
Den allierte øvingen og treningen kan tjene sitt formål som avskrekkende
overfor Russland, men det forutsetter at russerne ikke leser vår aktivitet i
nord som en direkte trussel mot deres kjerneinteresser.
Russland er avhengig av dominans i egne nærområder for å for å
sikre sine ressurser og interesser, og for å opprettholde selvbildet som
stormakt. Det er naturlig å tro at de vil være villige til å gå svært langt i å
beskytte sine strategiske kapasiteter og interesser i og rundt Kola-halvøya.
Helt siden nærområdeinitiativet ble lansert i NATO i 2008 har
Norge ønsket at andre NATO-land og spesielt USA skal vie mer oppmerksomhet til
våre nærområder. Det har vi nå fått gjennomslag for. Isolert sett ser det
tilforlatelig ut og som en viktig seier for Norge. Implikasjonene av denne
tilstedeværelsen kan like fullt by på en del utfordringer knyttet til
eskalerende konfliktnivå, økt utenlandsk etterretning på norsk jord, økt
militær aktivitet på og rundt vårt territorium, og tiltakende frykt for at
situasjonen kan virke destabiliserende både innenrikspolitisk og internasjonalt.
Forsvarets primæroppgave er å sikre og trygge befolkningen
dersom en krise eller krig inntreffer. Diplomatiets oppgave er derimot å
forebygge at vi kommer i den situasjonen hvor det blir nødvendig. Det er derfor
av avgjørende betydning i den tiden vi lever i at sivile og militære
samarbeider tettere fremover. Et situasjonsbilde som utelukkende handler om
risikovurderinger, trusler og strategiske overfall er like verdiløst som
situasjonsbildet som tegnes av de som ikke vil ta innover seg at vi lever i en
realpolitisk verden hvor dette, beklagelig nok, er et sentralt moment i
reguleringen av maktforholdene mellom store land.
Det kinesiske tegnet
for konflikt består av to komponenter; den ene er fare, den andre er mulighet.
Altfor snevre og ensidige militære løsninger med mer avskrekking på bekostning
av andre virkemidler kan bidra til en selvoppfyllende profeti: At vi gjennom
vår politikk kan bidra til å svekke vår egen sikkerhet. Når forsvarssjefen
legger frem sitt fagmilitære råd i oktober blir det viktig at diskusjonen ikke
reduseres til det økonomiske, taktiske eller operative. Vi trenger også de
overordnede diskusjonene om hva Norge, gitt endringene i dagens omstendigheter,
kan og vil i nord.
Artikkelen er skrevet Hedda Bryn Langemyr i Prosjekt UTSYN i samarbeid med NOF og NTL Forsvaret, og publisert på #NOFDebattArena