En langtidsplan basert på bristende forutsetninger?

En langtidsplan basert på bristende forutsetninger?

Regjeringen har lagt frem den nye langtidsplanen for Forsvaret. Langtidsplanen reflekterer en risikovurdering som baserer seg på at forutsetningene for vår forsvarsevne ikke endrer seg, herunder NATO- og bilateralt samarbeid. Men er det noen som har stilt spørsmålet om hvilken kunnskap som ligger til grunn for forutsetningene som tross alt tilhører fremtiden?
Publisert: 2020.05.04
Richard Utne

En årsak til bristende forutsetninger kan skyldes at vurderingene som skal være dimensjonerende for vår sikkerhet i hovedsak ikke er samstemt mellom forsvarssjefen og regjeringen. Norske myndigheter har nemlig ikke en felles begrepsavklaring av risiko. Dette kan svekke beredskapen og håndteringen av en krisesituasjon. I ytterste konsekvens betyr dette at beslutningen om langtidsplanen faktisk tas på en «magefølelse», og ikke på bakgrunn av kunnskap.

I 2002 vant Daniel Kahneman Nobelprisen i økonomi for å ha integrert økonomisk analyse med grunnleggende innsikter fra kognitiv psykologi, spesielt angående atferd under usikkerhet. Når vi tar beslutninger under usikkerhet avviker vi systematisk fra det tradisjonelle økonomiske teorier forutsetter. En årsak til dette kan være forskjellig forståelse av risiko og ulik risikoaversjon mellom beslutningstakere, for eksempel med hensyn til når de tar beslutninger basert på personlige verdier og verdier de forvalter på vegne av andre. 

Ulik faglig forståelse hos beslutningstakere om vurderinger som handler om begrepene; risiko, sannsynlighet, og usikkerhet, kan dermed føre til dårlige beslutninger. Det kan skyldes manglende forståelse av trusler og muligheter, som igjen kan gi dårlig koordinering av ressurser og manglende tverrsektoriell forståelse. Uten en felles forståelse og samhandling i både politikk og forebyggende beredskap, så vel som i spenning, krise eller krig, svekkes dermed planverkene - og responsevnen.

En årsak til regjeringen velger «alternativ D» i langtidsplanen kan være at vi som individer ofte trekkes mot en kognitiv refleks kalt «risikopersepsjon». Individuelt knytter vi ofte vurderinger til følelser som for eksempel frykt og som særlig handler om ting som kan ramme oss personlig og som har personlig verdi. Men når individer forvalter verdier på vegne av andre eller uten et direkte personlig ansvar kan villigheten til å bære tap være langt høyere enn om man er personlig ansvarlig for konsekvenser. Dermed er denne distanseringen av trusler også en faktor som kan gjelde for politiske beslutninger.

Når vi tar beslutninger under usikkerhet kan vi uten kunnskap om risiko knytte en sannhet til hendelser og observasjoner som ligger bak oss tid og gjøre dette til en antakelse om hvordan fremtiden vil se ut. Dette sammenfaller med den utdaterte oppfatningen om at risiko er et produkt av sannsynlighet og konsekvens (et objektivt risikoperspektiv). Men en risikovurdering bør ikke være basert på hva vi ser eller kjenner, men snarere på det vi ikke ser, nettopp fordi risiko handler om fremtiden. Trusler mot vår sikkerhet kan være både natur- og menneskeskapt. Det betyr også at fremtiden er usikker. Det kan for eksempel være økologiske endringer som påvirker klima og natur, endringer i energi og vannforsyning, kommunikasjon og transport eller endringer i sosiale og politiske forhold som kan føre til organisert kriminalitet eller terrorisme. Dette viser at beslutninger som omhandler fremtiden er utfordrende - og krever oppdatert kunnskap og høy faglig innsikt i risikostyring

I Norsk offentlig utredning (NOU) 2016:19 fremmet utvalget et forslag til en ny lov om forebyggende nasjonal sikkerhet. Loven skulle gi en helhetlig tilnærming til forebyggende sikkerhet på tvers av samfunnssektorer og den skulle gjelde for alle virksomheter som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Men i mandatet til utvalget heter det også at «samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal være en grunnleggende forutsetning, det vil si at aktuelle sikringstiltak må ha en samfunnsøkonomisk nytte som samlet overstiger kostnadene.» 

Det ligger nå an til politisk tautrekking om langtidsplanen i regjeringen, der hensynet til forsvarsutgifter skal balanseres mot hensynet til andre samfunnsformål. Vurderinger av kost-nytte kan derfor medføre at selv om vurderinger eller beslutninger er basert på et objektivt risikoperspektiv, kan manglende kunnskap om risiko bidra til at historiske bias gis for stor vekt i beslutningen. Satt på spissen, er det for eksempel statistisk liten sannsynlighet for et militært angrep på Norge. Men dersom kun erfaringer fra vår nære historie skal være en dimensjonerende faktor for forsvarspolitiske beslutninger kan resultatet bli at vi dimensjonerer for fortiden, ikke fremtiden. Forutsetningen for langtidsplanen kan i ytterste konsekvens bli at beslutningen om vår fremtidige sikkerhet blir tatt ut fra en magefølelse, og ikke en god og kunnskapsbasert risikoanalyse. 

---

Denne kronikken baserer seg på et fagnotat fra prosjekt UTSYN – forum for utenriks og sikkerhet, og kan leses i sin helhet her.

Forrige        2 av 17        Neste
loader
Norges offisers- og spesialistforbund 2020
Webutvikling av:A2N